En stor dag for Saku menighet!

Søndag hadde vi tre barnedåp, sju voksendåp, samt konfirmasjon av 11 i Saku bedehus. For en liten menighet som vår, var dette en veldig stor dag.

Historien om dette konfirmantkullet er litt spesiell: Da konfirmantkurset skulle begynne i høst, var det bare én registrert konfirmant, nemlig Harri (19). Og siden jeg sånn ellers har hatt mer enn nok å finne på i det siste, for å si det forsiktig, så fant jeg på en snedig plan: Jeg ville prøve å få Harri med på å utsette konfirmasjonen og komme tilbake til vårkurset! Til vårkurset har vi nemlig allerede tre-fire på lista, så da hadde vi i hvert fall ei gruppe.

Men forslaget ble avvist kontant fra Harri, for han hadde allerede invitert både venner og familie til konfirmasjon i Saku den 20. desember, så det var ikke snakk om noe annet... Men han skulle nå snakke med kjæresten Reene (17), om kanskje hun også ville være med. Det ville hun, og så startet vi med dem. Men i løpet av de to ukene som fulgte, kom det flere påmeldte, og til slutt var vi altså 11 konfirmanter – i aldersrommet 17 til 41 (ofte har vi også eldre konfirmanter, men i høst hadde vi et ungt snitt)!

Så var det altså konfirmasjon for dem på søndag. Vi markerte Tomas-dagen samme dag (menigheten heter jo Saku st. Tomas menighet, og Tomas har minnedagen sin 21. desember), så gudstjenesten fikk også preg av dette: Thomas var jo vantro, men endte opp med en sterk bekjennelse av Jesus som Herre og Gud.

Vi hadde faktisk to gudstjenester, for den vanlige menigheten hadde ikke fått plass i det lille bedehuset sammen med konfirmantene og følget deres, dessverre. Noen sangere fra Saku Gospel (se bildet under) var med og sang på begge gudstjenestene.

Tre av konfirmantene hadde barn som ble døpt i gudstjenesten. Som nevnt ble sju av konfirmantene døpt før de da også ble konfirmert (begge ting på samme dag).

De fire vanligste grunnene til at folk kommer til konfirmasjon i den estiske kirka er: a) At de vil gifte seg i kirka (da må begge være døpt og konfirmert). b) At de vil døpe barnet sitt (da må m

inst én forelder være døpt og konfirmert), c) Åndelig søken. d) At de vil bli faddere. e) En kombinasjon av flere faktorer. Det er ikke tradisjon for å konfirmeres ved en bestemt alder, som i Norge. Den tradisjonen falt bort i sovjettiden.

For meg som prest er det veldig interessant å undervise voksne konfirmanter!

Av de 11 konfirmantene kom ett par i kontakt med menigheten via babysang. To stykker, som begge kom med sine kjærester, har tidligere sunget i Saku Gospelkor – og deres bestemor ble konfirmert i fjor.  Resten fant så å si fram til menigheten på egenhånd.

For en så liten menighet som vår, er det fantastisk å kunne legge 14 til menigheten på en dag (11 konfirmanter + tre barn som ble døpt). Nå er vi oppe i 68 medlemmer. For ett år siden var vi 36. Takk til Gud, som gir vekst. Må han også hjelpe oss å ta vare på de som kommer inn i menigheten, og utruste dem til å være med i tjenesten for Gud og nesten i Saku!

Magne 

Den estiske jula – en del på forskudd

I motsetning til 17. mai, som har en tendens til å komme på samme tid hvert år, vet vi at jula begynner litt tidligere for hvert år som går. Så også i Estland. Fordi vi i tillegg har fått forespørsel fra venner i Norge om å skrive litt om julefeiringa i Estland allerede nå (til bruk i menighetsbladets julenummer), så lager jeg like godt et blogginnlegg av det. Først skriver jeg litt om julefeiring generelt i Estland, og så om julefeiringa i vår menighet her i Saku:

Den estiske jula

Etter den estiske frigjøringa fra Sovjetunionen i 1991, har julefeiringer blitt offisielt tatt opp igjen. I de 50 årene med kommunisme var det nemlig ikke lov å si ordet «jul» engang. 24. og 25. desember var arbeidsdager, og styresmaktene prøvde å gjøre mest mulig ut av nyttårsfeiringa istedet. De lyktes bare sånn delvis.

Min estiske svigermor forteller at fordi de ikke måtte snakke om julenissen, snakket de heller om «nyttårsnissen». Men mange var likevel ulydige, og lot «nyttårsnissen» komme på besøk på julaften.
Nå var det selvfølgelig heller ikke tillatt å invitere noen til juleselskap. Men kreativiteten var stor, og bursdager måtte man jo få lov til å feire! I de aller fleste familier var det en eller annen med bursdag i tida rundt jul, og da inviterte man til bursdagsselskap. Min svigermors far hadde bursdag lille julaften, så det kunne nesten ikke passet bedre.

På samme måte var det forresten med søndagsskoler i kommunisttida: Det var strengt forbudt, men ingen kunne si noe på at barna var samlet til barnebursdag. Det gav muligheter for å bringe det kristne budskapet videre til i hvert fall noen barn.

Juletrær var det den gang stort sett mulig å få tak i, men det er iøynefallende den dag i dag at esterne svært sjelden har «høyt i toppen den blanke stjerne». Selv når juletrær tas inn i kirkene, mangler det som etter mitt syn er det tydeligste kristelige symbolet ved juletreet – stjerna!

Overraskende nok var kirkene ofte fulle på julaften i Sovjetunionens tid. Min svigermor forteller at hun pleide å gå den ene dagen i året, og at det var skummelt, for hun var livredd for å bli observert av læreren sin. Det var jo en kjent sak at enkeltpersoner fikk penger for å gå i kirka og notere navnet på alle som var der.

Fiolette lys er mangelvare
I dag er det så å si bare kirkevante som vet hva advent er, og fiolette/lilla stearinlys er det like vanskelig å få tak i i adventstida som ellers i året. Men selvsagt har man julemarkeder rundt om i adventstida: Både små og store handelsmenn har jo interesse av at det kjøpes julegaver. Det mest kjente julemarkedet finner du i gamlebyen i Tallinn, som i seg selv er en god grunn for å besøke Estland i desember. Særdeles vakkert og mange spennende produkter! Julemarkedet varer i år fra 20. november til 8. januar.

Man kan undre seg på at julemarkedet varer så lenge, men da skal vi huske på at i Estland bor det omtrent 30 prosent russisktalende med større eller mindre grad av russiske-ortodokse tradisjoner. Og den ortodokse julaften feires som kjent 6. januar –  mens 1. juledag for dem er 7. januar. For lutheranere er dette Kristi åpenbaringsdag eller hellige trekongersdag.

Etter frigjøringa fra Sovjetunionen i 1991, ble julaften og 1. juledag (etter vår vestlige kalender) offentlige fridager. Nå feirer man jul, selv om det for de fleste familienes vedkommende er en sekularisert utgave.

Nå som før feires julaften som regel bare med den aller nærmeste familien. På dagtid er man på gravlunden og legger granbar og tenner lys ved gravene til sine avdøde slektninger. På kvelden spiser man blodpølse og svinestek med poteter, saus, surkål, gresskarsalat, syltede agurker og tyttebærsyltetøy. Deretter er det overlevering av gaver, med eller uten julenisse (ingen nyttårsnisse lenger!). Det er en gammel tradisjon her (som i Russland), at den som får gave (særlig barna) først må framføre ett eller annet: En sang, et dikt eller liknende.

Verken før eller nå er det like mange gaver under treet som i Norge. Man gir som regel bare til de aller nærmeste, og i større familier kan det for eksempel være loddtrekning om hvem som skal gi gave til hvilket barn. På den måten får ikke julegavene like stort fokus som i Norge, og man får mer tid til andre ting på julekvelden. Men det må sies at tendensen er at den kretsen man gir julegave til, blir større.

På 1. juledag er det gjerne den utvidede familien som møtes til god mat og hyggelig lag. Man pynter seg litt, men ikke så stivt som i Norge.

Julebukker finner du ikke i Estland i romjula. Derimot kan du få barn i kostymer på døra både på Martinsdagen (alle kler seg ut som menn), Kadridagen (alle kler seg ut som damer) og (dessverre!) på Halloween.

Jula i Saku menighet
Her i menigheten vår har vi gudstjenester hver søndag hele året, også i adventstida.
Den 1. søndag i advent feirer vi årsdagen for gjenåpningen av Saku bedehus, så da kan vi regne med et litt større innrykk av de eldre enn vanlig.

Den 3. søndag i advent deltar menigheten med stand og sang på julemessa her i Saku, før ungdomsgudstjenesten klokka tre.

Lørdag 19. desember har vi distribusjon av klær til fattige familier på dagen og menighetens julefest (med et særlig fokus på barna) klokka fem. Alle barna framsier et julevers eller sang, og så får de pakke. I tillegg er det lek, sang og andakt.

Den 4. advent har vi 11 konfirmanter i alderen 17 til 41 år som skal fram til alteret for å bli velsignet og bekrefte sitt ja til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. De fleste av dem, samt fire barn, skal også døpes. Vi har ennå ikke helt funnet ut av hvordan vi gjør det reint praktisk: Bedehuset vårt er egentlig for lite for så mange konfirmanter med gjester. Det må vi snart finne ut av. På sånne dager er savnet av et kirkebygg stort.

4. advent feirer vi også menighetens skytshelgen, st. Thomas, som har sin helgendag den 21. desember, og Saku Gospel skal synge.

På julaften har vi en kort familiegudstjeneste uten nattverd, hvor babysang-gruppa trolig skal være med og synge. Julaftengudstjeneste er en ny tradisjon i Saku, men i fjor var det nesten fullt.
Gudstjenesten blir nok lengre på1. juledag – da har vi høytidsgudstjeneste med nattverd. Tradisjonelt kommer det litt færre da.

Vi har så langt ikke tradisjoner for gudstjeneste på 2. juledag i vår menighet, og i år er jo dessuten 3. juledag en søndag...

Med det ønsker vi alle norske venner en riktig fin og velsignet advents- og juletid!


Av Magne Mølster

To praktikanter – og et lite mirakel

De siste dagene har jeg hatt nok å holde styr på. I tillegg til menighetsarbeidet og de to „ettåringene“ vi har fått, har vi nå også fått to „to-ukinger“: Øyvind Døvik og Ingrid Breilid Svendsen har kommet til oss i Estland for å ha „misjonspraksis“. Til daglig er de studenter ved Misjonshøgskolen, der de studerer misjon og teologi. Så akkurat nå går det veldig mye i norsk her! Fint å bli kjent med dem! De skal altså være her i to uker, og observere og bidra i arbeidet i Saku og Mustamäe.

Fra før av har vi de to ettåringene våre, Marcus og Brit Helen, her. De har kommet veldig godt inn i arbeidet, og jeg synes det er imponerende hvor mye språkkunnskaper de har klart å trekke til seg på to uker! Begge to lager flotte blogger, som jeg anbefaler på det varmeste:

brithelenfinstad.wordpress.com
eestimarcus.wordpress.com

Og så må jeg nesten fortelle hva som skjedde i dag tidlig. Før frokost var jeg ute og henta litt ved, og prøvde å fyre opp i ovnen. Men veden var nok litt fuktig, for det ville liksom ikke ta helt fyr. Mye røyk, men lite ild. Da frokosten var fortært, hadde jeg allerede et par ganger prøvd å få liv i ilden, men uten hell. Litt etterpå satte vi oss ned for å be for dagen, menighetene og våre kjære. På slutten av bønnen kom jeg til å slenge ut omtrent følgende bønn: «...og vær så snill å hjelpe oss med å få fyr i ovnen, for det vil seg liksom ikke». Ikke før var ordene sagt, før det bokstavelig talt sa et «poff» i ovnen – og flammene stod til værs!

Da passet det jo ekstra godt at Ave leste barnebibelens versjon av 1. Kongebok kapittel 18 om Elia og ildunderet for Joel i går. Ave og jeg var nærmest sjokkert, mens Joel så ut til å ta dette som den mest naturlig ting i verden...

MagneJ

„Skitt i Norge, leve Toten!“

I dag skal det handle om syriske flyktninger, skolestart og nye ettåringer.

Jeg vet ikke hvem som først formulerte uttrykket over, og om det var ironisk eller seriøst ment. I alle fall beskrives en holdning om at verden ellers kan seile sin egen sjø, så lenge vi har det bra akkurat her hvor vi bor! Eller som en annen har sagt det: “Alle andre tenker på seg – det er bare jeg som tenker på meg!“

Overskriften oppsummerer samtidig mitt inntrykk av den estiske debatten om mottak av syriske kvoteflyktninger. Det har vært en voldsom debatt, som kulminerte med at det ble satt fyr på et flyktningemottak nå før helga. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men det kunne det fort ha gjort.

Mange estere er kritisk til fremmede. Man kan prøve å forstå det ut i fra de historiske kjensgjerninger: Forskjellige makter har i århundrer byttet på å regjere over esterne, og den siste okkupantens etterkommere (dvs. russisktalende fra det tidligere Sovjetunionen) er idag en stor minoritet på over 30 prosent. Forholdet mellom estere og russere kunne vært bedre. Man kan også prøve å forstå det ut i fra at det bare bor 1,3 millioner mennesker i Estland, og av dem er det under millionen som snakker flytende estisk.

Likevel er det noe smålig og historieløst over den estiske debatten. Esterne flyktet jo selv i hopetall etter den sovjetiske okkupasjonen, både til Sverige, Finland, Canada og andre steder. Noen estere mener at Estland ikke bør motta en eneste kvoteflyktning (som er en FN-flyktning, hvorom det ikke er noen tvil om at han er reell flyktning). Andre er mer positive. Likevel har det endt opp med en debatt om enten 0, 150, 250 eller 300 flyktninger er en passe størrelse. Til slutt endte politikerne opp med tallet 200, forutsett at det er kristne flyktninger, siden de antas å være lettere å intergrere. Nå presser EU-kommisjonen på for å justere tallet opp, kanskje til 371.

Den estiske lutherske kirka (EELK) har offiselt støttet mottaket av flyktninger, i motsetning til flere av frikirkene. Men noen, også prester, i vår kirke (altså EELK) er kritiske og krasse i sine kommentarer. Godt var det å lese at erkebiskopen i det siste nummeret av avisen Eesti Kirik (Estisk kirke) tar til orde for den kristne nestekjærligheten i forhold til flyktningene.

Offisielt har EELK sagt til politikerne at våre menigheter er klare til å hjelpe til med intergreringen av kristne flyktninger, og har anbefalt å ta imot først og fremst kristne. Det har nok vært med å forme politikernes endelig ja til i hvert fall 200 - kristne. I praksis er det forresten ingen som ennå helt vet akkurat hvordan intergreringen i menighetene vil skje.

Det som gjør meg mest trist i denne debatten er ikke det at mange estere er fullstendig imot å ta imot syriske flyktninger. Det er ventet. Det tristeste er å se at også en del som kaller seg kristne har vært så tydelige på tallet 0. Har de ikke lest Matteus kapittel 25? „Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke...“ (Matt 25,43).  

Etter triste nyheter passer det bra å avslutte med et par gode nyheter!

Første skoledag er en viktig dag – og offentlig flaggdag – i Estland. Uansett ukedag, er skolestart alltid 1. september. Søndagen i forkant pleier det ofte å være velsignelse av skolebarn, barnehagebarn, studenter og
lærere i kirkene – for de som måtte ønske. Dette gjorde vi også på godt besøkte gudstjenester både i Mustamäe og Saku. I Mustamäe var gudstjenesten faktisk i friluft på den nye kirketomta! Og til og med Torsnes menighet fra Norge hadde funnet veien dit!

Den andre gode nyheten er at de nye ettåringene har kommet! Brit Helen Finstad og Marcus Samuelsberg Sele heter de. I dag har de blitt vel installert. De er positive og klare for innsats for barn, ungdom og menighetsbygging i Mustamäe og Saku. Takk Gud, som sender arbeidere! Begge ettåringene er fra Klepp i Rogaland – men de bedyrer at selv om de kjente hverandre fra før, hadde de ingen anelse om at den andre hadde søkt ettåringstjeneste i Estland!

Magne :-)

Navnet skjemmer (nesten) ingen

Det er sommertid, og tid for agurknytt. Så også her på bloggen. Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om estiske navn, nærmere bestemt etternavn. Hvert land har jo ulike navnetradisjoner. I Norge er det for eksempel veldig mange etternavn på –sen (tidligere –son). Det markerer som kjent at Per Hansens tipptippoldefar var sønnen til Hans.

Esterne fikk etternavn først på starten av 1800-tallet. Det var gjerne de tyskættede herregårdsherrene som gav dem navnet, og navnet ble gitt etter f.eks. et yrke, et dyr, en tretype, en egenskap, mat og drikke, arbeidsredskaper, farens navn, eller en by.

Estere flest tenker ikke så mye over etternavnenes betydning. Men som nordmann tenker (og humrer) jeg kanskje litt mer over det. I det følgende får du høre navnene (oversatt!) på noen av de menneskene jeg samarbeider med her i Estland:

For det første så er jeg gift med Ave, med pikenavnet Ave Ulv (på bildet). Ave beholdt ikke pikenavnet Ulv da hun giftet seg, og idag er det ingen barn som frykter henne. Vi bor her i Jernbaneveien, hvor vi leier et hus som vi akkurat har flyttet inn i. Utleieren heter forresten Raimo Fisk, men han er heldigvis ikke så sleip som det høres ut.

En av de første jeg ble kjent med i Estland, var estisklæreren min, Katrin Hare. Jeg fryktet nok i starten at hun kanskje ville hoppe litt for mye i stoffet, men det gikk veldig bra. Ellers har mye dreid seg om vår lille menighet her i Saku. Der kan man nå treffe blant andre Mart Pil, Mari-Liis Håp, Jaano Rødbet og Ants Gulf. Toivo Hamnehage dukker også opp av og til, men han liker seg naturlig nok best i hagen. Inger Epletre synger i Saku Gospel, og ingen andre sangere klatrer så lett opp til de høyeste tonene som nettopp henne. Både Hamnehage og Epletre (nærmest på bildet) ble konfirmert før jul i fjor, mens en av vårens konfirmanter heter Elle Skomaker. Samme søndag som hun ble konfirmert, ble Reigo Tørr våt da han ble døpt.

Vårt menighetsmedlem Alar Bukk giftet seg i fjor med sin Lea, og dermed ble hun også Bukk. Likevel ser dette ut til å gå bra, og nå venter Lea barn til høsten.

Hvert år får vi én eller to norske praktikanter hit til Estland. En av dem bodde hos familien Fiskefjell. Da passet det jo bra at praktikantens navn var Lars Hjellen.

Den estisk-lutherske kirka er ganske oversiktelig med sine drøyt 200 prester. Men hva heter nå disse prestene? Noen har navn som virkelig sømmer seg for prester, sånn som Jaak Ærlig, Tuuli Bok, Avo Stråle, Kaido Fangst (jfr de bibelske fangsthistoriene), Margus Brev (navnebror til Paulus’ brev), Valdo Munterhet og Jaan Kul.

Så har du prestenavnene i den litt tvetydige klassen, og da tenker jeg for eksempel på den legendariske prestefamilien Hammer (sikkert hardtslående, og så blir spørsmålet om de alltid treffer) og Üllar Skråning.  Det vil jo fort kunne vitses på menighetens årsmøte med et slikt navn.

Det heter seg at navnet skjemmer ingen, men man kan jo lure når presten heter Reet Avskjediget, Kalle Tørr eller Maarja Geitebukk.

Trær er veldig viktige for estere, og det er ikke overraskende å finne prester med trenavn: Urmas Selje, Jaanus Alm og Kerstin Bjørk er tre slike. Enda flere er det med dyrenavn: Arho Ilder, Tauno Rype, Kalle og Priit Rev, Arvo Ekorn, erkebiskop emeritus Andres Elg (og resten av elgfamilien), Mihkel Hane og Triin Labb. Men de bør passe seg, ikke minst for prester som Jaan Kniv, Aare Lupe og Merike Jeger.

I den estiske kirka er det mange utfordringer. Da kan det være godt med en vitamininnsprøytning av og til, og det kan sikkert diakon Küllike Protein hjelpe til med. Når i tillegg presten Ivo Instrument svinger opp og får med seg Diina Vindmølle og Heinar Rosefjell på laget, blir stemningen på topp.

Alt godt har likevel en slutt, og det er sikkert min kjære prestekollega Taanel Ende enig i.

Magne J

Flere troende i Estland

Estland er regnet som ett av verdens mest sekulariserte land. Undersøkelser har vist at det materielle betyr veldig mye her, mens Gud, det åndelige og tro betyr lite sammenliknet med de fleste andre land. I løpet av den tiden jeg har bodd her i landet, har bildet av esternes tro fått noen nyanser. Rett nok er det mange ateister, og noen som er direkte mot all religion. Det er trist når vi for eksempel ikke får lov å henge opp plakater for konfirmasjonskurs eller gospelgruppa på skolen.

Men mange estere (særlig kvinner) har en tro på en høyere makt, og er søkende, selv om troen er ofte enda mindre knytta til kirka enn i Norge. I Norge er tross alt dåp og konfirmasjon fortsatt viktige tradisjoner, særlig på landet. I Estland ble disse tradisjonene nesten utviska i sovjettiden, og mange (særlig unge) mangler peiling på hva kristen tro handler om.  Samtidig har den kristne kirke vært til stede i Estland siden middelalderen, og den kristne arven sitter litt „i veggene“ selv om den var 50 år delvis under jorda i kommunisttiden. Mange ble døpt i skjul, fordi en bestemor ville det, selv om hun ikke turde å snakke så mye om troen til sine barn og barnebarn. 

For en måned siden ble resultatene av en stor undersøkelse om esternes tro offentliggjort. Denne typen undersøkelser gjennomføres fast hvert femte år. Utviklinga er hyggelig lesning for de av oss som brenner for kirke og misjon, for tallene viser nemlig at i løpet av de siste fem årene...
...har antall ateister sunket, samtidig som flere enn før (nemlig 39 pst) tror at det finnes en Gud.
...har flere blitt tilhørende en menighet.
...er flere døpt enn før (57 prosent er nå døpt).
...har antallet som kaller seg troende (20 pst – en økning på 7 pst) eller heller mot å tro (26 pst) økt.
...er flere blitt positive til hovedtankene i kristendommen (59 pst).
...har flere fått interesse for kristendommen.
...har flere nå en tro på et liv etter døden (en av to estere).

Denne «økninga på trosbarometeret» er størst blant den russisktalende delen av befolkningen, som ofte er knytta til den ortodokse kirka. Men også blant etniske estere er det en tydelig oppgang. 

I det arbeidet vi står i, med fokus på menighetsplanting, ungdom og kirkebygg, er det motiverende å kunne si og tenke at vi er del av en bevegelse som er på opptur og som har framtida for seg!

Så til det mer praktiske livet i menighetene i Mustamäe og Saku akkurat nå: Det er tydelig sommermodus. Det vil si at det som skjer i menighetene stort sett er søndagens gudstjenester, samt leirer for barn og ungdom. Det er flere leirer av forskjellige typer. I skrivende stund er Tiina og andre ledere og barn fra Mustamäe menighet på leir i Käsmu nord for Estland. De storkoser seg! Samtidig har vår ungdomsleder Ranno fra Saku menighet og noen andre ungdommer herfra fotballeir akkurat nå i Vest-Estland – litt a’la KRIK-konseptet i Norge.

Tusen takk til støttespillere i Norge, som er med og støtter NMS sånn at slike ting er mulig å gjennomføre!

Selv er jeg ikke på leir, og prøver jeg å komme ajour med ting og tang etter en travel vår, med mange arbeidsoppgaver, barnefødsel, flytting og barnedåp. Nå er i hvert fall kontoret i det nye huset oppe og går, et koselig loftsrom med rundt, stort vindu og mye himmel. Så her er det lett å bli inspirert!

Magne:-)

Seks lagt til menigheten pinsedag

I går, pinsedag, var en stor dag for Saku menighet. Det var gudstjeneste med dåp og konfirmasjon – og seks mennesker fra 5 til 69 år ble lagt til menigheten. Mennesker lagt til på pinsedag – det er det jo bibelsk sus over - selv om det er et stykke fram til 3000 sjeler (Apg 2,41)! Vi hadde „stinn brakke“ i det lille bedehuset vårt med 37 mennesker til stede.

Minstemann, Reigo Markus (5), var i utgangspunktet svært skeptisk til dette med å få vann over hodet da vi „tørrtrente“ i forrige uke, men etter forsikringer om at vannet ikke skulle være kaldt, og at han skulle få dåpslys (gave fra Birkeland menighet!) også, gikk det kjempebra på gudstjenesten. Storebroren Rando Marten (14) ble også døpt, mens moren deres, Kristi (36), ble konfirmert.

I tillegg ble Märt (37) konfirmert, mens Piia (36) ble både døpt og konfirmert. For Märt og Piia var motivasjonen til å komme til konfirmasjonskurs akkurat nå, at de skal gifte seg siste helg i mai. I Estland må man være døpt og konfirmert for å bli kirkelig viet. Märt var egentlig – viste det seg – konfirmert allerede i ungdommen i en annen menighet. Men siden undervisningen han dengang fikk var nesten fraværende, ville han gjerne følge kurset sammen med sin vordende hustru.

Elle (69) ble også konfirmert og lagt til menigheten – som den eldste denne gangen.

Det har vært et veldig spennende konfirmantkull – med masse spørsmål! De sier i hvert fall selv at de er fornøyde med konfirmasjonstida, og så får vi håpe at vi får se dem også framover. Selv om det er stor „frafallsprosent“ (i forhold til deltakelse i menighetslivet) blant konfirmanter også i Estland, står det såvidt jeg vet gjennomsnittlig litt bedre til enn i Norge(?)! I vår menighet er erfaringen at over halvparten av de konfirmerte på en eller annen måte deltar videre i menighetslivet.

Som prest er det vanskelig å vurdere selv, men jeg tror vi hadde en fin pinsedagsgudstjeneste.  Det er viktig når vi får en del nye fjes på besøk – jeg tenker særlig på familie og faddere til de som ble døpt og konfirmert. Dåp og konfirmasjon er slett ikke noen vanlig foreteelse i Estland. Disse handlingene har slett ikke samme tradisjonsmessige sus over seg som i Norge. Derfor er ofte familiene helt eller delvis fraværende på dåps- eller konfirmasjonsdagen! Denne gangen var det imidlertid brukbar familiær deltakelse, selv om de ikke møtte opp i samme hopetall som en er vant med fra Norge.

Spesielt flott var det å ha med menighetens lille ansambel, Saku Gospel, på gudstjenesten.

I fjor hadde vi for første gang to konfirmantkull på ett år i Saku menighet. I år blir det to – eller kanskje til og med tre! For nå skal vi nemlig i gang med ungdomskonfirmasjon – et sommerkurs som inkluderer deltakelse på en stor ungdomsleir. Vær gjerne med og be både om (motiverte) deltakere og for konfirmantene og lærerne!

Ellers må vi oppdatere bloggen litt nå, for siden sist vi skrev har vi gått fra å være en familie på tre til å være en familie på fire! En gutt ble født 6. mai, og han skal hete Paul! Stor glede og litt lite søvn for oss store!

Videre har vi fått et nytt sted å bo i Saku! Fordi de vi leier huset av kommer tilbake fra sitt utenlandsopphold, blir vår adresse fra 1. juli ikke lenger Heina 11, men Raudtee 12. Takk til alle som har vært med i forbønn for at vi skulle finne et passende sted!

Siste gladmelding er at vi har fått melding om at to nye NMS-ettåringer – Brit Helen og Marcus – er klare til å ta over stafettpinnen etter Elna og Sondre til høsten. Det er kjempebra! Hjertelig velkommen skal dere være:)

Velkommen skal også dere blogglesere være som kommer på besøk i løpet av sommeren eller høsten!:)

Og en spesiell takk til dere er med på arbeidet her i bønn eller støtte til misjonsprosjekt eller kirkebygg!

MagneJ

Lyst til å synge på estisk?

Av  og til får vi spørsmål fra enkeltpersoner eller menigheter i Norge som vil gjøre litt ekstra ut av sitt Estlands- og misjonsengasjement. Jeg har akkurat svart på en sånn forespørsel fra Førde kyrkjelyd. De vil nemlig lære et par enkle sanger på estisk, samt Fader Vår. Kanskje flere kunne tenke seg å prøve noe liknende?

Oh kiitke nüüd (kjent på norsk som Syng lovsang hele jorden)
Oh kiitke nüüd kõik rahvad
Oh kiitke Jumalat. (x2)

Tolkning:
Oh lovpris nå alle folk,
oh lovpris Gud. (x2)

Varsti, üsna pea (mest kjent på engelsk som Soon and very soon)

1. Varsti, üsna pea saame näha Kuningat. (x3)
Halleluuja, halleluuja, saame näha Kuningat

2. Kaovad pisarad, saame näha Kuningat. (x3)
Halleluuja, halleluuja, saame näha Kuningat.

3. Surm on võidetud, saame näha Kuningat. (x3)
Halleluuja, halleluuja, saame näha Kuningat.

Tolkning:
1. Snart, ganske snart får vi se Kongen.
Halleluja, halleluja, vi får se Kongen.

2. Tårene forsvinner, vi får se Kongen.
Halleluja, halleluja, vi får se Kongen.

3. Døden er overvunnet, vi får se Kongen.
Halleluja, halleluja, vi får se Kongen.

Fader Vår:
Meie Isa, kes Sa oled taevas.
Pühitsetud olgu Sinu nimi.
Sinu riik tulgu.
Sinu tahtmine sündigu nagu taevas, nõnda ka maa peal.
Meie igapäevast leiba anna meile tänapäev.
Ja anna meile andeks meie võlad,
nagu meiegi andeks anname oma võlglastele.
Ja ära saada meid kiusatusse, vaid päästa meid ära kurjast.
Sest Sinu päralt on riik ja väga ja au igavesti. Aamen.

Husk de viktigste uttalereglene:
Ordene uttales i utgangspunktet akkurat som de skrives! Ingen hj-, gj-, kj-, skj-regler osv. for konsonantene som vi jo har på norsk!
Dobbel vokal er «strikkord», dvs lang vokal.
Er det bare én vokal, er den kort (dvs. «sprettord»).
En grei hovedregel er at vokalene uttales som på tysk.
Estisk o blir norsk å.
Estisk u blir norsk o.
Estisk ä tilsvarer norsk æ.
Estisk ö tilsvarer norsk ø.
NB: Estisk õ blir på norsk et sted midt imellom o, e og ø!:)

Hvem tar imot utfordringen?!

MagneJ

Musikalsk vår i Saku menighet

Tida går, men tidsklemma består! Jammen har det gått to måneder siden siste blogginnlegg! Det har skjedd mye i menighetene siden det, både i Saku og Mustamäe. Siden jeg har mest å gjøre i Saku, blir det også mest derfra i det følgende.

Vi er så heldige å ha to „musikk-kollektiver“ i menigheten. Saku Gospel har hatt en aktiv vår, og har sunget på flere gudstjenester. Spesielt vil jeg trekke fram langfredag, som ble en helt spesiell opplevelse. I stedet for en vanlig gudstjeneste fikk vi høre langfredagsbudskapet „i ord og toner“. Det setter spor. Idéen har vi for øvrig lånt fra vår „norske menighet“ i Lunde og Flåbygd.

I etterkant av påske hadde samme ensembel en kontsert i Saku dagsenter med reportoar fra både langfredag og påskedag. Vi var fornøyde med

15-20 tilhørere (de fleste ikke tilhørende menigheten) og god kringle, og tilhørerne var etter sigende også fornøyde.

Babysanggruppa i Saku avsluttet sesongen med å synge med bevegelser og rytmeinstrumenter på familiegudstjeneste 12. april. Selv om prosjektoren vi hadde tenkt til å bruke den dagen svikta oss, gikk det fint på gudstjenesten. Det var veldig flott å se babyene/småbarna i aksjon sammen med mødrene sine. Noen fedre dukka også opp for å oppleve dette - og filme. For de fleste var dette første gang de var i det gamle bedehuset i Saku. Huset ser jo ikke så attraktivt ut at folk kommer innom der uten videre… Babysanggruppa samles vanligvis i kjellersalen hjemme hos oss. I bedehuset er det for kaldt på gulvet for denslags.

Babysanggruppa i Saku har nå akkurat tatt „sommerferie“, siden Ave, som leder dette, har begynt sin svangerskapspermisjon! Vi har nemlig termin 2. mai. J Hvis alt går bra med babyen, har Ave tenkt til å fortsette med babysang i Saku til høsten.

I menigheten i Mustamäe har ettåringen Elna vært sporty nok til å stille opp som vikar for Ave – på estisk! Det står det respekt av! Til høsten er det håp om at en dame fra menigheten kan drive dette videre.

Arbeidet med babysangboka som Ave og noen andre holder på med, går også videre. Det blir nok en utgivelse med mye spennende materiale til høsten som skal hjelpe estiske menigheter å komme igang med babysang! Babysang er en fin måte for menigheten å komme i kontakt med nye mennesker.

Foruten arbeidet i menigheten, er for min del fokuset også rettet mot alt som har med det nye kirkebygget i Saku å gjøre. Det har blitt en del prosjektsøknader, først og fremst til Tyskland. En gammel kontakt fra et studiesemester i Tyskland i 2002 har kommet godt til nytte. Vi er veldig takknemlige for at det nå ser ut til at vi har de pengene vi trenger til prosjekteringen på plass. Så gjenstår det selvfølgelig veldig mye, både økonomisk og praktisk. Men vi er i hvert fall underveis!

Kirkebygget i Mustamäe beveger seg også (ikke billedlig talt, heldigvis). Der arbeides det nå med prosjekteringen. Bygget er planlagt dobbelt så stort som i Saku. Det bor tross alt mange flere mennesker i Tallinn. Men det betyr selvfølgelig også at det trengs mye flere penger til dette prosjektet. Penger vokser ikke på trær – heller ikke i hovedstaden.

I går var det vigsling av to nye biskoper i den estiske luthersk-evangeliske kirka: Joel Luhamets blir biskop i Sør-Estland og Tiit Salumäe blir biskop i vest. Vi var til stede. En festlig gudstjeneste var det, men noe mer tilbakeholden enn vigslingen av ny erkebiskop i februar, som seg hør og bør. Denne gangen var det kun kringle og kaffe. Atle Sommerfeldt var med fra Den norske kirka sin side, siden begge kirker er med i det såkalte Porvoo-fellesskapet. Hadde tenkt å hilse på Sommerfeldt etter gudstjenesten, men hvem av disse menn med hvitt skjegg var det nå egentlig?

Forrige helg hadde vi besøk av Birkeland menighet, en av de norske støttespillerne for misjonsarbeidet i Estland! Takk for besøket, for at dere er med i bønn og for alt dere – og alle andre - bidrar med!

Med det ønsker jeg bloggens lesere en fortsatt fin vår!

MagneJ 

Tall, tull, tæl og litt til

I går hadde vi årsmøte her i Saku st. Thomas menighet. I Estland er det sånn at stemmerett ved årsmøtet («årsmøtemedlemmer») har bare de som er døpt og konfirmert, som har betalt kirkeskatten sin og gått til nattverd minst én gang i løpet av fjoråret.

På årsmøtet var det min oppgave å legge fram årsmeldinga, og jeg trakk fram noen punkter og tall (og de som ikke liker tall, kan jo gå videre til TULL!).

TALL: Ved årsskiftet hadde Saku menighet 35 medlemmer, som er en vekst på 14 fra året før (men per dags dato er vi blitt 38). 20 av de 35 er «årsmøtemedlemmer». Vi hadde sju dåp (seks voksne, ett barn), 11 konfirmanter – og én vigsel. Gjennomsnittlig deltok 22 mennesker på våre gudstjenester (i fjor 21). I menigheten var det til sammen 130 undervisningstimer for ungdom, 66 for barn (inkludert leirer). Til sammen var 29 med som frivillige medarbeidere i menigheten.

Noen nøkkeltall for Mustamäe menighet også, Sakus storesøster innenfor menighetsplanting (hvor NMS og vi også er involvert): Der var det ved årsskiftet 74 medlemmer (50 i fjor!). 35 av de 74 er årsmøtemedlemmer – av de resterende er det mange barn). 12 ble døpt og fem konfirmert i fjor. Gjennomsnittlig gudstjenestedeltakelse var 32 (oppgang fra 24!). Til sammen var det 99 undervisningstimer for barn og 27 for ungdom. 31 har vært med som frivillige.

Fellesnevneren for menighetsplantene i Saku og Mustamäe, er at de på papiret er veldig små. Men de kommer høyt opp på statistikkene innenfor barne- og ungdomsarbeidet og har mange frivillige i forhold til medlemsmassen. Og det er jo gledelig, er det ikke? På bildet til høyre ser du fire ungdommer fra Saku (Viktoria, Reelika, Rainer og Deidre) som nylig var med på sin første kristne ungdomsleir.

„Gud, du er rik“ heter en norsk salme. Men i tillegg til Gud selv, er utvilsomt troende og tjenende mennesker kirkas største rikdom.

Jeg leste forresten akkurat i lokalavisa at det skulle være en samling på Saku kommunes ungdomssenter med temaet „hvordan bli rik“? Og i en estisk nettavis leste jeg om en lærer som hevder at estiske skolebarn er av de ulykkeligste i verden fordi de har altfor mye fokus på lekser, karakterer og karriere. De immaterielle verdiene står svakt i samfunnet. Det er paradoksalt nok Estlands kanskje største fattigdom.

TULL: Tullet er at det følgende ikke er tull: Vi leter etter et sted å bo. For vi leier et hus, men eierne kommer tilbake 1. august. Så nytt bosted i Saku er et forbønnstema. Siden det nesten ikke er noen ting til leie nå, har vi vurdert å kjøpe privat. Til nå har vi vært på fem visninger. Mest inntrykk gjorde det med rikspolitikeren som overhodet ikke hadde ryddet noenting i leiligheten, og som i tillegg ikke hadde tid til oss, til tross for at vi hadde gjort avtale. Og så var det hun huseieren som ringte til oss kvelden etter visningen og sa at vi ikke burde kjøpe huset deres, for der er det så mye å gjøre, og vi har jo kommet til Saku for større og viktigere ting, som hun sa!:) Vel, folk er forskjellige.

TÆL: Overskriftene er kanskje litt kunstige...men jeg mener absolutt at de nye konfirmantene her i Saku har tæl! De er riktignok bare tre. Men det er ei spennende gruppe; de har masse spørsmål - og tør å stille dem! To er konfirmanter nå først og fremst fordi de skal gifte seg (og da er det et krav at de er konfirmert først). Den siste er ei dame som ønsker å døpe barna sine, og da må hun selv først være konfirmert. Hun er forresten samboeren til en treningskamerat av meg i triatlongruppa her i Saku. Litt morsomt var det da han begynte å spørre meg om konfirmasjonskurset i garderoben etter ei trening: Han spurte for en kamerat, sa han. Men egentlig gjaldt det samboeren.:)

OG LITT TIL: Kirkebygget i Saku har fått arkitektoniske endringer igjen! Denne gangen er det etter forslag fra kommunearkitektene, og etter min mening har det blitt bedre enn før! Billigere også – det blir litt færre kvadratmeter, og vi får utnytta kjellerarealet bedre. Nå gjelder det å samle inn penger til prosjekteringen. Vi skal samle inn lokalt, og vi har flere partnere som vil være med å gi.  NMS gir det som blir samlet inn til kirkebygget (såkalt ikke garantert prosjekt).

Flere partnere ønsker å vente med å overføre eller samle inn penger til prosjekteringen er ferdig (og vi har et mer nøyaktig prisoverslag). Dermed står vi litt stille akkurat nå. Vi trenger alt i alt i underkant av 40000 euro for prosjekteringen. Ditt bidrag kan du gi på NMS’ sin hjemmeside:

http://www.nms.no/kirkebygg-i-saku-estland/category2604.html

Takk!

MagneJ

Ny erkebiskop i Estland

Mandag var en spesiell dag i den estisk-lutherske kirka. Vi fikk ny erkebiskop, nemlig Urmas Viilma (41). Han er tidenes yngste estiske erkebiskop.

Siden jeg er prest her, var både Ave og jeg blant de heldige utvalgte som fikk lov å være til stede. Domkirka i Tallinn er nemlig ikke så stor som domkirka mange andre steder, så det var bare de heldige utvalgte som fikk være til stede. På vigslingsseremonien var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi prestene var for eksempel stilt opp etter ordinasjonsdatoen vår; de med lengst fartstid først og de ferskeste bakerst. Dermed satt jeg godt bak – til og med bak en søyle, siden det bare er 8,5 år siden jeg ble ordinert. Men det var ikke så farlig, for jeg hadde en TV-skjerm rett over meg!

Det var nydelig musikk, kor og orkestre; flotte tekster og gjester fra fjern og nær. Fra Norge var NMS’ Europa-representant Merete Hallen og mannen Knut med. Den norske kirkes preses, Helga Byfuglien, likeså. Og så Ave og jeg da.

Dessuten var det mange andre gjester fra utlandet, ikke minst knyttet til kirker i Porvoo- og Leuenberg-fellesskapet, samt fra det lutherske verdensforbund (biskop Munib Younan). Jeg fikk vel en følelse av at det ikke var helt tilfeldig hvilke kirkeledere som hadde sentrale roller og hvilke som ikke hadde det under den snaut to timer lange seremonien. Men meg om det. Det er uansett ikke tvil om at den estiske kirka er mer klassisk i sin teologi enn for eksempel de nordiske lutherske folkekirkene.

Den nye biskopen er konservativ sett med norske folkekirkelige øyne. Med estiske lutherske øyne er han nok derimot ganske sentralt plassert i kirkebildet, og det var vel derfor kirkemøtet valgte ham. Urmas Viilma har vært prest i domkirka i Tallinn de siste årene, og har i tillegg vært kansler – det vil si at han har drevet med økonomistyring i kirka. Her har han gjort en kjempejobb. Det er ingen tvil om at den nye biskopen er en meget god leder, strateg, administrator og kommunikator. Han har også en god porsjon humor. Så vil tida vise om han også er – eller kan bli – den åndelige lederen kirka trenger.

I Estland skjer ansettelsene heftig fort sammenlignet med i Norge. Erkebiskop Urmas (uttales Ormas på norsk) har allerede rukket å utnevne to biskoper til, og han (ikke noen lang prosess her!) valgte faktisk de to eldste av motkandidatene fra bispevalget til disse embetene. Tiit Salumäe får tilsynsansvar for Vest-Estland og Joel Luhamets blir biskop i Sør-Estland. På bildet er de to nyutnevnte ved erkebiskopens side, Tiit til høyre og Joel til venstre. Fotograf er Erik Peinar.

Sannsynligvis er det lurt med flere biskoper – hele Estland er nemlig ett eneste bispedømme, og det er ikke tvil om at den nå emeriterte biskop Andres Põder har gitt avkall på mye for å være «alt for alle». Avlastning i sør og vest gir den nye erkebiskopen mer tid til å kunne reformere strukturene i kirka, noe jeg har skjønt at han brenner for. Her er det litt av hvert å gjøre.

Biskop Urmas har kone og ei datter på rundt ti, så det er også sånn sett lurt med flere biskoper for å kunne stå lenge i tjenesten. Og det kan det jo bli for en som blir erkebiskop i en alder av 41...

MagneJ

Rekordbesøk på søndagskolen i Saku

Vi er i full sving igjen! Babysang, søndagsskole, jenteklubb, gudstjenester, bønnemøter etc. Og så starter andre ting som f.eks. ungdomskveld og konfirmasjonsforberedelser opp litt seinere. Vi hadde nylig vårt søndagsskolemøte for å planlegge resten av semesteret. Vi diskuterte blant annet hvordan vi skulle få flere barn til å komme til søndagsskole: Den siste tiden har besøket på søndagsskolen variert fra 5-10 barn per gang. Vi bestemte oss for å lage en plakat i lokalavisa og på utetavla. Men før vi hadde rukket å få plakaten ferdig, dukket det opp 19(!!!) barn på den første søndagsskolen januar! Så mange barn har det ALDRI vært på søndagsskole i Saku menighet! Det var nesten alle de barna som har vært innom søndagsskole i løpet av den siste tiden, pluss én ny. For et bønnesvar! Nå er vi litt skeptiske i forhold til å verve nye barn, fordi vi ikke har plass for flere – hvis alle kommer samtidig. Heldigvis fikk vi den ideen å dele gruppa i to på slutten av timen, ellers hadde ikke alle fått plass oppe på verkstedet. Vi hadde rett og slett et luksusproblemJ På bildet ser du flesteparten av barna.

Høsten 2014 startet vi opp med jenteklubb for 10-15-åringer. Hovedhensikten med dette var å kunne fange opp jentene som har vokst ut av søndagsskolen – og dette fungerer! Det har vært en lørdags formiddag i måneden med et spennende «jentetema», snakk om kvinner i Bibelen og et deilig måltid (som vi lager sammen). Vi koser oss! Temaene i høst har vært: helse, vaske/ryddetips, skjønnhet, julemat, bake boller.
Det gledelige er at noen av disse unge jenter er interessert i å dra til vinterens store kristne ungdomsleir i Estland! Dette er igjen et bønnesvar, og gir oss bekreftelse på at dette er en viktig gruppe! Takk for at dere ber! Det hjelper masse!

Ave