I september
2011 flytta vi - Joel, Ave og Magne - fra Lunde i Telemark til Estland. Først
til Tallinn, og siden til Saku, hvor vi nå bor. Her er vi nå misjonærer for Det
norske misjonsselskap (NMS), Norges eldste misjonsselskap.
Misjon er
kanskje noe du forbinder med den hvite mann på tur med det kristne budskapet i
«bushen» i Afrika? Vel, i såfall er det på tide med en liten oppdatering: I dag
kommer det faktisk flere misjonærer fra
den tredje verden til Europa enn
omvendt! Europa har i stor grad blitt et etter-kristent kontinent, selv om
sekulariseringsprosessen ikke har nådd så langt i Norge som i for eksempel
Frankrike, England og noen østeuropeiske land – for eksempel Estland. Derfor
har noen misjonsselskaper begynt med arbeid i vår egen verdensdel, inkludert
både Norge og Estland. For skal den kristne tro og de kristne verdiene leve
videre i vår verdensdel, må vi gjøre noe for det idag! Estland er forresten det
landet i Europa med færrest registrerte trossamfunns-medlemmer overhodet.
Det er
ulike grunner til kristendommens tilbakegang i Europa. I vest handler det
kanskje en del om at «ting er på stell». Vi har det så bra materielt at folk
flest ikke tenker på sine åndelige behov før krisa rammer. Og så vil folk
gjerne finne sannheten selv – den sannheten presten forfekter er mindre
interessant enn før. Også øst i Europa er dette noe av forklaringen på en
svekket kirke. Samtidig er det fortsatt flere her som har det vanskelig i
hverdagen, uten at det nødvendigvis gjør dem mer religiøse, eller i hvert fall ikke
kristne. Her handler kristendommens svake stilling mye om sovjettidens
undertrykkelse og forfølgelse – også likvidering – av kristne. I sovjettiden
mistet nemlig Estland ikke bare sin frihet, men også sin tro.
All
forskning tilsier at det er foreldrene som er de viktigste påvirkerne med
hensyn til tro og livssyn for sine barn, inklusive hva barna tror når de er
voksne. Men under Stalin kunne det å fortelle barna om troen være ensbetydende
med å skrive under din egen dødsattest. Barna ble spurt spørsmål på skolen som
kunne avsløre overfor lærere og etterretningsorganisasjonen KGB hva foreldrene
drev med hjemme. I en sånn situasjon er det forståelig at kristen tro måtte
komme alvorlig svekket ut. Og det gjorde den.
I dag
ønsker kirkene i Estland å komme på offensiven igjen. En del kristne verdier
lever videre i samfunnet, men for mange er det fortsatt å foretrekke at Gud er
låst inne i et kott. I den grad man tror, er det vanskelig å snakke om det,
selv overfor de nærmeste.
Menighetsplanting handler om å så og skape et rom for evangeliet i et
lokalsamfunn. Det norske misjonsselskap har engasjert seg i to
menighetsplanteprosjekter. Det ene er i bydelen Mustamäe i Tallinn, hvor det
bor om lag 64000 mennesker. Det andre er i Saku, en forstad sør for Tallinn. Her
bor det drøyt 9000. Vi ønsker å ta del i Guds plan om å bygge kirke – både
menighet/forsamling og bygg – i områder der det bor mange folk, men som er uten
kirker og lutherske menigheter.
Både
Mustamäe og Saku er folkerike områder som for alvor vokste fram i sovjettiden. Men
da de nye sentrene dukket opp, var det selvsagt ikke snakk om å bygge kirke
eller menighet der – tvert i mot. Der det allerede var kirkebygg, ble de ofte
stengt og tatt i bruk til kornlagre, butikker og andre ting.
Som i
Norge, er den lutherske kirka den tradisjonelle folkekirka, som det er mest naturlig
(eller minst unaturlig!) for estere å oppsøke. Det bor også mange russere i Estland
etter sovjettidens russifiseringspolitikk. I den grad disse søker til kirke, er
det gjerne til den russisk-ortodokse kirka.
Vi bor og
har vårt hovedengasjement i Saku. Bildet er tatt etter konfirmasjonsgudstjenesten i juni 2013, på tomta til bedehuset. Saku menighet ble godkjent som offisiell
menighet i den estisk lutherske kirka nå i våres. På bildet står konfirmanten med sin nærmeste familie og konfrimantlærerne.
NMS og vi er også
involvert i Mustamäe menighet, som allerede er tre år gammel. Presten der heter
Tiina Klement. Også hun snakker norsk, etter å ha bodd og studert noen år i
Norge. NMS har dessuten sendt en «ettåring» hit i år (i fjor fikk vi to, men i
år var det bare én som ville til Estland). Hun heter Miriam Valle Landmark, og
er fra Sandnes og er 19 år. Så vi alt i alt et ganske norsk
menighetsplante-team. I tillegg til menighetsplanteprosjektene, støtter NMS
utgivelsen av det eneste kristne ungdomsbladet i Estland, Pluss.
Det er mer
enn nok å gripe tak i her. Vi er glade for å få være med i et viktig og variert
arbeid, som innbefatter blant annet diakoni og omsorg, babysang og gospelkor; forkynnelse
av budskapet om Jesus Kristus for barn, ungdom og voksne, og oppbygging av menighetsorganisasjonen.
Vi er
takknemlige for å være her på vegne av mange! Takk til alle som er med i
arbeidet i tanker, bønn og givertjeneste! For mer informasjon om det siste, kan
du forresten ta direkte kontakt med Det norske misjonsselskap (NMS) - http://www.nms.no/gi/