torsdag 21. november 2013

Endelig konfirmantgruppe i Saku!

I kveld møter vi for første gang den nye konfirmantgruppa i Saku. Det er spennende, og jeg gleder meg! I fjor og i forfjor har vi hatt henholdvis en og to som har gått på „konfirmasjonsskolen“, som det heter. I år er det sju! Ikke så mange, tenker du kanskje? Men i vår situasjon er det veldig bra!

Kanskje har den økte interessen sammenheng med at vi ble en selvstendig menighet i våres? Dessuten har både menigheten og det planlagte kirkebygget fått omtale i lokalavisa. I alle fall er vi glade over at Gud har kalt disse, og vær gjerne med og be for dem!
I Norge konfirmerer jo nesten „alle“ seg det året de blir 15 år. Sånn er det ikke i Estland. Til kveldens samling venter vi konfirmanter fra 18 til 64 år. I skrivende stund har jeg ikke den nøyaktige oversikten, men det vanlige er at konfirmantene også må bli døpt før de blir konfirmert.
Hvorfor ønsker godt voksne folk å bli døpt og konfirmert? For noen har det sammenheng med at de ikke ble døpt i kommunisttiden, til tross for at det var kristne i familien. Det kunne få negative følger hvis noen fikk rede på at man døpte barna sine. Noen av dem som nå kommer, sier at de først nå har kommet dit at de selv ønsker å bli døpt. Og til det kreves det opplæring.
For andre konfirmanter kan motivasjonen være å lære mer, eller å bekrefte sin dåp. Noen ganger handler det også om å ha muligheten til å vie seg i kirka – det kan nemlig bare en mann og en kvinne gjøre hvis begge er døpt og konfirmert.
På bildet: I dåps- og konfirmasjonsgudstjenesten i juni var det kun en konfirmant, Maarit (i hvit kjole).
Også i Mustamäe er det interesse for dåp og konfirmasjon. Dette året har Tiina for første gang satset på både en høstgruppe og vårgruppe der – såpass har interessen vært. Den 15. desember døpes og konfirmeres fire av dem inn i menigheten. Det blir en stor dag!

Av Magne Mølster

fredag 8. november 2013

Å bli kjent og populær

For en del år tilbake kritiserte Jesus fariseerne for å være mest opptatt av det ytre: Å bli sett mens de ba og fastet, for eksempel. Derfor er gjerne kristne skeptiske til å vise seg i all sin kristelighet „på torget“, og trekker seg heller tilbake i sitt lønnkammer både med sin bønn og med sin tro. Her i Saku må vi prøve å gjøre det omvendte. Er det ukristelig? Nei!
Jesus var helt klar på at budskapet ikke skulle skjules. Poenget er heller at vi enkeltmennesker ikke må stå i veien for Gud, og ta glansen og æren fra Ham!
I Saku er situasjonen den at mange mennesker ikke vet at vi eksisterer. De vet ikke om at det er noen kristen menighet her. Rektor på den tolvårige skolen i Saku visste ikke engang hva EELK står for, selv om det er en kjent og mye brukt fortkortelse i media og på veiskilter osv. for den tradisjonelle „folkekirka“  i Estland, Den estiske evangelisk-lutherske kirka.
Man kan gjøre mye forskjellig for å få folk til å komme til kirka, og ikke minst for at de skal bli i kirka og oppleve det som sitt åndelige hjem. Men hvis folk aldri har hørt om oss, så eksisterer vi ikke i deres verden. Derfor har vi som et hovedfokus som menighet og også jeg som prest nå i høst på å bli kjente! Jeg har nærmest invitert meg selv inn i noen sammenhenger; først i diabetesforeningen, og neste uke skal jeg ha et opplegg på dagsenteret. Til dagsenteret skal jeg forresten flere ganger i løpet av vinteren, med bildeforedrag fra Norge, fra Syria (med Ave), filmvisning med samtale m.m. Det er ikke selvsagt at jeg får muligheten til dette i et sekulært land som Estland, og jeg må prøve å bruke muligheten på en klok måte.
I går var det diakonikveld i bedehuset! Fattige familier var spesielt invitert, og det var mulighet til å få med seg noen klær hjem – for den som fant noe passende. Det ble en fin kveld. Ikke så mange som sist, men likevel...
Akkurat nå forbereder vi familiegudstjenesten til søndag. Da er det samtidig farsdag, og vi håper at det også kommer noen fedre. Men veldig mange tør vi ikke håpe på. Dessverre er det sånn i Estland i enda større grad enn i Norge, at menn ikke går i kirka. Eller: Menn er generelt lite til stede i familien og i familiære aktiviteter. Blant søndagsskolebarna er det ytterst få som bor sammen med faren sin. Ave skal vise evangeliefortellingen med flanellograf, og jeg tenkte jeg skulle preke både om farsrollen og om Den Gode Far. Takk for forbønn!
Magne

Hvorfor misjon i Estland?


I september 2011 flytta vi - Joel, Ave og Magne - fra Lunde i Telemark til Estland. Først til Tallinn, og siden til Saku, hvor vi nå bor. Her er vi nå misjonærer for Det norske misjonsselskap (NMS), Norges eldste misjonsselskap.

Misjon er kanskje noe du forbinder med den hvite mann på tur med det kristne budskapet i «bushen» i Afrika? Vel, i såfall er det på tide med en liten oppdatering: I dag kommer det faktisk flere misjonærer fra den tredje verden til Europa enn omvendt! Europa har i stor grad blitt et etter-kristent kontinent, selv om sekulariseringsprosessen ikke har nådd så langt i Norge som i for eksempel Frankrike, England og noen østeuropeiske land – for eksempel Estland. Derfor har noen misjonsselskaper begynt med arbeid i vår egen verdensdel, inkludert både Norge og Estland. For skal den kristne tro og de kristne verdiene leve videre i vår verdensdel, må vi gjøre noe for det idag! Estland er forresten det landet i Europa med færrest registrerte trossamfunns-medlemmer overhodet.
Det er ulike grunner til kristendommens tilbakegang i Europa. I vest handler det kanskje en del om at «ting er på stell». Vi har det så bra materielt at folk flest ikke tenker på sine åndelige behov før krisa rammer. Og så vil folk gjerne finne sannheten selv – den sannheten presten forfekter er mindre interessant enn før. Også øst i Europa er dette noe av forklaringen på en svekket kirke. Samtidig er det fortsatt flere her som har det vanskelig i hverdagen, uten at det nødvendigvis gjør dem mer religiøse, eller i hvert fall ikke kristne. Her handler kristendommens svake stilling mye om sovjettidens undertrykkelse og forfølgelse – også likvidering – av kristne. I sovjettiden mistet nemlig Estland ikke bare sin frihet, men også sin tro.

All forskning tilsier at det er foreldrene som er de viktigste påvirkerne med hensyn til tro og livssyn for sine barn, inklusive hva barna tror når de er voksne. Men under Stalin kunne det å fortelle barna om troen være ensbetydende med å skrive under din egen dødsattest. Barna ble spurt spørsmål på skolen som kunne avsløre overfor lærere og etterretningsorganisasjonen KGB hva foreldrene drev med hjemme. I en sånn situasjon er det forståelig at kristen tro måtte komme alvorlig svekket ut. Og det gjorde den.
I dag ønsker kirkene i Estland å komme på offensiven igjen. En del kristne verdier lever videre i samfunnet, men for mange er det fortsatt å foretrekke at Gud er låst inne i et kott. I den grad man tror, er det vanskelig å snakke om det, selv overfor de nærmeste.

Menighetsplanting handler om å så og skape et rom for evangeliet i et lokalsamfunn. Det norske misjonsselskap har engasjert seg i to menighetsplanteprosjekter. Det ene er i bydelen Mustamäe i Tallinn, hvor det bor om lag 64000 mennesker. Det andre er i Saku, en forstad sør for Tallinn. Her bor det drøyt 9000. Vi ønsker å ta del i Guds plan om å bygge kirke – både menighet/forsamling og bygg – i områder der det bor mange folk, men som er uten kirker og lutherske menigheter.
Både Mustamäe og Saku er folkerike områder som for alvor vokste fram i sovjettiden. Men da de nye sentrene dukket opp, var det selvsagt ikke snakk om å bygge kirke eller menighet der – tvert i mot. Der det allerede var kirkebygg, ble de ofte stengt og tatt i bruk til kornlagre, butikker og andre ting.

Som i Norge, er den lutherske kirka den tradisjonelle folkekirka, som det er mest naturlig (eller minst unaturlig!) for estere å oppsøke. Det bor også mange russere i Estland etter sovjettidens russifiseringspolitikk. I den grad disse søker til kirke, er det gjerne til den russisk-ortodokse kirka.

Vi bor og har vårt hovedengasjement i Saku. Bildet er tatt etter konfirmasjonsgudstjenesten i juni 2013, på tomta til bedehuset. Saku menighet ble godkjent som offisiell menighet i den estisk lutherske kirka nå i våres. På bildet står konfirmanten med sin nærmeste familie og konfrimantlærerne.

NMS og vi er også involvert i Mustamäe menighet, som allerede er tre år gammel. Presten der heter Tiina Klement. Også hun snakker norsk, etter å ha bodd og studert noen år i Norge. NMS har dessuten sendt en «ettåring» hit i år (i fjor fikk vi to, men i år var det bare én som ville til Estland). Hun heter Miriam Valle Landmark, og er fra Sandnes og er 19 år. Så vi alt i alt et ganske norsk menighetsplante-team. I tillegg til menighetsplanteprosjektene, støtter NMS utgivelsen av det eneste kristne ungdomsbladet i Estland, Pluss.
Det er mer enn nok å gripe tak i her. Vi er glade for å få være med i et viktig og variert arbeid, som innbefatter blant annet diakoni og omsorg, babysang og gospelkor; forkynnelse av budskapet om Jesus Kristus for barn, ungdom og voksne,  og oppbygging av menighetsorganisasjonen.
Vi er takknemlige for å være her på vegne av mange! Takk til alle som er med i arbeidet i tanker, bønn og givertjeneste! For mer informasjon om det siste, kan du forresten ta direkte kontakt med Det norske misjonsselskap (NMS) - http://www.nms.no/gi/
 
Magne