Korsinger, leirbarn og kirkelærer - direkte oversatt

 På estisk sies ting ofte på litt andre måter enn på norsk. I den følgende teksten skriver jeg om søndagens viktige hendelser i direkte oversatt form. Hvordan lyder det på godt norsk? Om du ikke forstår, får du ta en titt på «oversettelsen» under!

«Helligdagen var en viktig dag i Saku menighets tidshistorie. Hodebiskop Urmas Viilma var på plass, og vi feiret lysdagen (som egentlig var andredagen, 2. februar).  Vi hadde gudstjeneste med konfirmasjon. Fem leirbarn i alderen 25-39 år har deltatt på leirskolen siden i fjor høst. Siden ingen av leirbarna var korset fra før av, ble alle korset i gudstjenesten. Jeg korset, mens hodebiskopen konfirmerte, og jeg smurte olje.  Dette var tidshistoriens første korsinger og konfirmasjoner i den nye Saku Thomaskirken.
I gudstjenesten ble dessuten jeg, som inntil nå offisielt har vært hjelpelærer i menigheten, installert som kirkelærer. Arbeidsoppgavene blir nærmest uendret, men det nye embetsnavnet gjør det lettere å forklare hvem jeg er. Det er et nytt skritt på veien mot full selvstendighet at menigheten nå har sin egen kirkelærer.
Blant gratulantene var kommunens eldste Marti Rehemaa, prost Jüri Vallsalu, menighetens forkvinne Kristiina Seppel, kirkemannen Mihkel Reinup, representanter fra nabomenighetene og kirkelærer Tiina Klement fra Mustamäe menighet.
I gudstjenesten var det også nådebord, og den nyinstallerte kirkelæreren fikk sitt nye embetskors velsignet. Sølvkorset fikk jeg fra menighetens hånd. Som om ikke dette var nok, feiret menigheten sin 8. årsdag samme dag.
Men viktigst av alt på denne lysdagen: Hjertelig hei og kom inn i menighetsfamilien, André, Erik, Tiina, Elari og Nele!»

Forstod du alt? På godt norsk kan det høres slik ut:

«Søndagen var en viktig dag i Saku menighets historie. Erkebiskop Urmas Viilma var på plass, og vi feiret kyndelsmesse (som egentlig var tirsdag, 2. februar). Vi hadde gudstjeneste med konfirmasjon. Fem konfirmanter i alderen 25-39 år har deltatt i konfirmasjonsforberedelsene siden i fjor høst. Siden ingen av konfirmantene var døpt fra før av, ble alle døpt i gudstjenesten. Jeg døpte, mens erkebiskopen konfirmerte, og jeg salvet med olje. Dette var historiens første dåp og konfirmasjoner i den nye Saku St. Thomas kirke.
I gudstjenesten ble dessuten jeg, som inntil nå offisielt har vært kapellan i menigheten, innsatt som sokneprest. Arbeidsoppgavene blir nærmest uendret, men den nye tittelen gjør det lettere å forklare hvem jeg er. Det er et nytt skritt på veien mot full selvstendighet at menigheten nå har sin egen sokneprest.
Blant gratulantene var kommunens ordfører Marti Rehemaa, prost Jüri Vallsalu, menighetens leder Kristiina Seppel, frivillig kirketjener Mihkel Reinup, representanter fra nabomenighetene og sokneprest Tiina Klement fra Mustamäe menighet.
I gudstjenesten var det også nattverd, og den nyinnsatte soknepresten fikk sitt nye embetskors velsignet. Sølvkorset fikk jeg av menigheten. Som om ikke dette var nok, feiret menigheten sin 8. årsdag samme dag.
Men viktigst av alt på denne kyndelsmessedagen: Hjertelig velkommen inn i menigheten, André, Erik, Tiina, Elari og Nele!»

Av Magne Mølster :)

Saku kirke vigslet og tatt i bruk

Det må være lov å bruke uttrykket „historisk“ når vi snakker om vigsling av flunkende nye kirkebygg i Estland. I luthersk sammenheng har det bare skjedd én gang etter 2. verdenskrig. Mandag 21. desember, på St. Thomasdagen, ble Saku St. Thomas kirke vigslet. Det samme ble alter, døpefont og prekestol.

Erkebiskopen i EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirka), Urmas Viilma, stod for vigslingen. Prost Jüri Vallsalu og jeg som lokal prest deltok også, i likhet med en del lekfolk fra menigheten. Etter vigslingen delte menighetsstyrets forkvinne Kristiina Seppel ut takkebrev til noen av de viktigste samarbeidspartnerne i selve byggearbeidet: Til Byggefirmaet, medlemmene i kirkebyggsstiftelsen, kommunen og andre.

Det var virkelig en gledens dag! Hele vigslingsseremonien med hilsener (deriblant fra NMS og vår vennskapsmenighet på Jar) er mulig å se via denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=frCWmHYnTms&t=62s

Det var masse forarbeid, men heldigvis har vi flinke folk i styret som også tar ansvar! Så får jeg håpe at det blir en stund til neste gang jeg må skrive til folk og spørre pent om de kan la være å komme til kirka... Det viste seg nemlig at mange ønsket å komme, til tross for koronasituasjonen. Vi hadde - og har – imidlertid ikke lyst på noen smittehistorier fra kirka vår nå rett etter åpningen.

Ingen gjester fra Norge
Forståelig nok kom det ingen fra Norge, men vi var glade for fine hilsener (takk også for alle julehilsener fra NMS-foreninger!)! Utlandet var representert med fem finske gjester. Alle nordmenn som hadde ønsket å komme får vi heller ta imot en annen gang.I Estland er det for øyeblikket en god del koronatilfeller, men samtidig er situasjonen til en viss grad under kontroll.

Det blir flere større begivenheter i og ved kirka etter hvert. Vigsling av kirketekstiler, kirkeklokker og digitalt orgel for å nevne noe, når den tid kommer.

Bak oss ligger en spennende desember måned! Ville vi få delvis brukstillatelse til kirkebygget (hovedetasjen og galleriet) i tide – før den 21. desember? Den kom til slutt – fredag 18. desember! Det andre usikkerhetsmomentet var om koronasituasjonen i Estland ville tillate oss å ha arrangement med gjester denne dagen. Men takk til Gud, alt gikk bra! Tusen takk til alle som har bidratt på den ene eller annen måte – i gaver, bønn eller på andre måter! Dette var også deres dag! Det var en gledens dag også for "bønnekjempen" Mihkel Reinup og menighetsstyrets forkvinne Kristiina Seppel (bildet),

Jobb, glede og sorg
De tre ukene siden kirkevigslingen har vært preget av mye jobb, glede – og sorg. I alt åtte gudstjenester har det vært (tre av dem på julaften – med til sammen 132 mennesker til stede). I tillegg hadde vi åpen kirke 2. juledag med mange mennesker innom. Og et par dugnader (blant annet på helligtrekongersdag!).

Vi har også hatt èn vigsel og tre begravelser. Den mest spesielle begravelsen var nå på lørdag. De av bloggens lesere som har vært på besøk i Saku, har kanskje møtt brødrene Märt og Siim. De to gutta i rullestol har vært blant de sikreste gudstjenestedeltakerne våre, og var tidligere med på „nesten alt mulig“ som menigheten arrangerte. Alt fra gospelkor til bønnegruppe og ungdomskvelder.

Både Märt og Siim fikk tidlig i livet konstatert en sjelden muskelsykdom, uten at legene har kunnet hjelpe dem nevneverdig. Siden situasjonen med korona inntrådte, har de to stort sett vært hjemme – for sikkerhets skyld. Særlig i tida før jul ble Märt stadig svakere. Tirsdag var jeg innom ham og familien. Vi ba, sang, og jeg salvet ham med olje. Natt til torsdag sovnet han inn.

Det ble en spesiell begravelse. Vi brukte de sangene som Märt likte best, blant annet sanger fra ungdomsgudstjeneste-liturgien vår. «Deg å få skode» for eksempel. Den sangen får en ny dybde når den synges i en begravelse. Det var tilfelle med de andre sangene også.

Märt ble bare 27 år. Han har visst helt siden han var liten gutt at han neppe kom til å bli gammel. „Ingen lever evig“ sa Märt om den saken, og levde her og nå til det siste som en Guds gledesspreder i menigheten og Saku ellers. Fred over ditt gode minne, kjære Märt!

Av Magne Mølster

Ikke dårlig vær

Da jeg for en god del år siden bodde en periode i Vest-Afrika, lærte jeg at definisjonen på fint vær er relativ: Godt vær der betydde overskyet oppholdsvær. Når vi får rett over 0 grader og oppholdsvær i desember, vil jeg si det er godt gudstjenestevær!

Grunnen til at jeg skriver om været, er at vi har startet adventstiden i Saku med to friluftsgudstjenester! 1. advent sang gospelansamblet vårt, og det var 30 til stede.  2. advent var vi litt færre, men alt i alt bra når noen møter opp til en såpass eksotisk opplevelse. Estere er - tross alt – sammenliknet med nordmenn ikke de ivrigste til å gå ut når det er kaldt eller regn…

Det har vært kjekt å feire gudstjeneste ute igjen – det kan vi gjøre uten maske eller visir, selv om jeg som prest bruker det i forbindelse med nattverdsliturgi og -utdeling.

På et seminar på prestekonferansen for noen år siden fikk vi følgende oppgave (omtrentlig gjenfortalt): Dersom du måtte skrelle vekk halvparten av innholdet i en gudstjeneste, hva ville du da la bli stående igjen? Dette er per i dag realiteten vår. På en friluftsgudstjeneste med rundt 0 grader og litt sur vind er det uaktuelt å kjøre "full pakke". Søndag var vi nede i 33 minutter, og da hadde vi både syndsbekjennelse/kyrie, tre sanger, to tekstlesninger, preike, forbønn, (på forhånd innviet) nattverd og velsignelse.

For min del holder jeg godt varmen. For musikeren vår er det tøffere, for fingrene blir så kalde. Det er det imidlertid ingen som hører, bortsett fra at sluttsalmen på søndag gikk i et forrykende tempo! :)

Legger til at grunnen til at vi velger utendørsgudstjeneste på denne årstiden selvfølgelig er covid-situasjonen. Det er tillatt å feire gudstjenester i Estland per i dag, så lenge man sitter spredt nok. Men i vårt lille bedehus blir vi sittende for tett og uten ventilasjon. Vi venter på åpningen av Saku nye kirke den 21. desember!

Saku kirkebygg er ikke ferdig, men vi får nesten helt sikkert brukstillatelse til deler av bygget. Vigslingen vil finne sted som planlagt, selv om det blir færre gjester enn vi skulle ønske på St. Thomasdagen, 21. desember. Ikke bare fordi utenlandsgjestene stort sett har takket nei, men fordi vi verken kan eller vil fylle kirka med mange denne dagen. Det vil bli direkteoverføring fra vigslingen på nettet.

Det er tenkelig at vi kommer til å ha flere friluftsgudstjenester i vinter selv om vi flytter til et nytt og mye større rom den 21. desember. Kanskje til og med på selveste julaften. Det avhenger av den videre utviklingen mht korona. Her endrer reglene seg med få dagers varsel.

I Estland ligger koronasmittetallet for tiden på om lag 350-550 nye smittede daglig (befolkningen er ca 1,35 mill.). Til nå har mindre blitt nedstengt enn for eksempel i Norge, men neste uke går skolene over til hjemmeskole (en uke før juleferien). Selv om den estiske stat er skarpere skilt fra religion enn for eksempel i Norge, står friheten til religionsutøvelse ganske sterkt her. Så lenge teatrer, kinoer og restauranter får holde åpent for et begrenset antall mennesker, forbyr man heller ikke gudstjenester.

Sånn går nå dagene. Det er til tider frustrerende ikke å vite kva morgendagen og jula vil bringe. Vi må planlegge for flere scennarier. Men det er godt å vite at vi i adventstiden venter på han som også blir kalt «Immanuel» - det betyr «Med oss er Gud».

 

Av Magne Mølster  

Foto 1: Friluftsgudstjeneste 2.advent (Kristiina Seppel)
Foto 2: Saku kirke med belysning (Kert Kõpper)

Mustamäe menighet 10 år!

 Det er tolv år siden en liten gruppe mennesker delte visjoner og drømmer om en menighet i Mustamäe – en folkerik bydel i Tallinn. NMS var med. To år seinere ble menigheten stiftet. Og på siste søndag i kirkeåret kunne de feire 10-årsjubileum!

-Disse årene har vært som en pilegrimsvandring i tillit. Noen ganger har vært som å løpe i oppoverbakke og følelse av å bli båret av engler. Andre ganger har det vært vanskelig, særlig når noen har valgt andre veier. Likevel er det noe som tvinger oss til å bevege oss videre, og Gud gir beskjed om sitt nærvær og sier «ikke frykt», skriver prest Tiina Klement i siste nummeret av deres eget menighetsblad.

Oppturer og nedturer?
- Ti år – hva tenker du nå? spør jeg Tiina.
- Jeg tenker at vi har virkelig vært med på et mirakel med tanke på alt som har skjedd. Hvor mange mennesker vi har berørt, og kirkebygget som vi er kommet så langt på. Samtidig er det tøft å fortsette, siden det har vært en periode med litt lavere deltakelse og stort press på økonomien, sier Tiina.
Tiårsfeiringen ble i så måte en stor opptur. Dagen var spesielt viktig for de eldre i menigheten. Disse er menighetens grunnpilarer, og flere har vært med fra starten av.

I dag har Mustamäe menighet om lag 130 medlemmer, men også andre deltar på gudstjeneste eller i det rike utvalget av grupper – for kvinner og menn, små og store, vitebegjærlige og kontemplative mennesker. Mustamäe bydel teller om lag 65 000 mennesker, så selv om det også er et par andre menigheter i bydelen, er det en stor misjonsmark!

En stor utfordring og tre gode nyheter
En stor utfordring for menigheten er økonomi. De trenger 250 000 euro for å gjøre hovedetasjen på det nye kirkebygget så ferdig at de kan få brukstillatelse. Da kan den store salen tas i bruk til gudstjenester og konserter, og de kan leie ut rom til konferanser o.l. Dette kan i sin tur gi viktige inntekter som kan hjelpe menigheten til å få en bærekraftig økonomi.
Det kom minst èn god nyhet på menighetens fødselsdagsfeiring: Tallinn by støtter videre bygging av kirka med 50 000 euro! Dette er penger som tidligere har vært lovet, men som det har vært noe usikkerhet ved.

Andre gode nyheter denne høsten er at menigheten er i gang med ungdomskonfirmasjons-gruppe, og at de har fått et helt kor i hendene! Og ikke et hvilket som helst kor, men ett av de dyktigste kristne korene i hele Estland – Misjonikoor (misjonskoret). De har om lag 30 sangere, og hørte tidligere inn under Misjonssenteret, men har nå av forskjellige grunner kommet inn under Mustamäe menighets vinger. Her er det sangere fra mange forskjellige menigheter som øver en hel lørdag i måneden i tillegg til konsertene.

Nevner til slutt at det fortsatt – enn så lenge – er mulig å feire gudstjeneste og møtes i Estland (med klare begrensninger). Reglene endres stadig, men forhåpentligvis blir vigsling og åpning av Saku kirke mandag den 21. desember klokka 14 norsk tid! Begivenheten bør være tilgjengelig på nett.

Ønsker til slutt alle en velsignet adventstid og riktig god jul! Takk til alle som er med i forbønn og støtte på forskjellig vis i et år som er utfordrende for mange, men ikke uten velsignelser.

Magne Mølster :)

Misjon i Estland lar seg ikke stoppe

 

I går var jeg på misjonærmøte i Tallinn. Misjonærene innenfor EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirke) er stort sett utsendt fra finske misjonsorganisasjoner, og antallet er synkende. Men om lag ti stykker er det, og vi møtes i regi av misjonssenteret to ganger i året. 

Gårsdagens møte ble startet med andakt og en omvisning i Tallinn domkirke. Deretter hadde vi møte med Ringo Ringvee fra avdelingen for religionssaker i det estiske innenriksdepartementet. Han fortalte fra sitt ståsted om esteres forhold til tro og religion.
Et par ting bet jeg meg fast i. For det første at estere som bor i byene gjennomsnittlig har større tilhørighet til trossamfunn enn de som bor på landet. Dette er annerledes i forhold til mange andre land, som Norge. Og det andre var at den gjennomsnittlige kirkegjengeren i Estland er over gjennomsnittet høyt utdannet, i motsetning til hva mange folk tror. Man lærte jo i kommunisttiden at religiøse rett og slett var litt dumme.

Vi fikk også møte erkebiskop Urmas Viilma. Han vektla betydningen til utenlandsmisjonærenes innsats i Estland («vi hadde ikke klart oss uten»), og drøftet blant annet forskjellene på den lutherske kirka og de fleste andre kirkesamfunn i Estland: Hvis pinsevennene finner ut at et sted er for fraflyttet, kommunesenteret er et annet sted, så selger de bare møterommene sine og finner seg et nytt tilholdssted. Den lutherske kirka er den tradisjonelle folkekirka i Estland, som er knyttet til klassiske, ofte gamle kirkebygg. Disse kirkebyggene gir en del muligheter, men også noen begrensninger. Ikke minst er det en utfordring for mange estiske menigheter hvis kirka er gammel, men ikke «gammel nok». Da er det i utgangspunktet menigheten selv som må ta ansvar for alt vedlikehold. Noen menigheter bruker nesten hele budsjettet på vedlikehold av kirkebygget og strøm, og da er det gjerne ikke penger igjen til å lønne prest eller andre ansatte.

Det siste programpunktet var også det lengste: Misjonærene fortalte om arbeidet sitt – om gleder og om vanskeligheter. Utfordringene i forhold til korona fikk selvfølgelig noe av plassen, men ingen av misjonærene har vært forhindret fra å arbeide, selv om noe av arbeidet har funnet andre former.

For min del har den siste tiden vært travel nok. Menighetsarbeidet går i nesten vante former, til tross for korona. Jeg får si: Så langt. Dette kan veldig fort snu seg. Men av en eller annen grunn – kanskje fordi esterne er kulturelt sett flinke til å holde avstand, ikke veldig sosiale, gode på IT og hjemmekontor (og håndhygiene?), har gode koronadetektiver, er Estland blant de beste land i Europa i forhold til korona. Dette til tross for at det store flertallet ikke bærer maske, selv ikke på kjøpesentre, og landet så vidt meg bekjent er blant de mest liberale i forhold til koronarestriksjoner.

Vi har gudstjenester som vanlig, med den forskjellen at barna på barnekirka ikke kommer ned på slutten av gudstjenesten, og at vi bare får lov å fylle rommet 50 prosent. Det er det vanskeligste, for vi vet aldri hvem som kommer.

Dessuten bruker jeg maske under nattverdsliturgien. Det er én som har reagert negativt på dette, men han får nattverd til slutt – uten maske. Vi har meg bekjent ikke hatt noen smitteutbrudd i noen lutherske menigheter i Estland.

Hjernetrim for eldre-gruppa har tatt «koronaferie» - ellers holder vi det gående med barne- og ungdomsarbeid, konfirmasjonsskole, samt kor og bibelskole.

Mye av arbeidstiden min går på temaer knyttet til Saku kirkebygg. Det gjelder alt temaer knyttet til bygg og interiør, til økonomi og markedsføring i forhold til givere. Men heldigvis er det ikke jeg som har hovedansvaret. Hvis korona ikke setter en stopper for det, kan vi trolig feire jul i den nye kirka. Den kommer ikke til å være ferdig, men hovedetasjen likevel ferdig nok! :)

På søndag var det en familie i kirka vår (altså bedehuset, på gudstjeneste og i barnekirka) for første gang. På mandag hadde det kommet overføringer til støtte for kirkebygget i Saku fra hele familien deres – til sammen 10 000 kroner! :) Samme dag hadde vi fått overføring fra venner i Finland som har gitt 100 000 kroner i rentefritt lån til kirkebyggingen for at vi skal få ferdig så mye som mulig (f.eks. kjøkken) før jul. Når det er mye å gjøre, varmer slike nyheter ekstra godt.

Magne :)

Uro med korona

Vi er godt i gang med et nytt arbeidssemester i Estland. Stemningen er god, men også avventende: Hva vil høsten og vinteren bringe med seg av nye bølger med korona, og hva vil det ha å si for hva vi kan gjøre og ikke gjøre?

Akkurat nå er det «magiske tallet» om lag 24 smittede per 100 000 de siste 14 dagene, og heller på vei opp enn ned. Også menigheten føler på «korona-uro». Enkelte med dårlig helse blir heller hjemme. Foreldrene er forsiktigere med å sende barna til barnekirka osv.

Under vårbølgen var alle offentlige arrangementer avlyst i to måneder. Det var likevel mer enn nok å gjøre, og menighetene både Mustamäe og her i Saku brukte muligheten til å bli mer aktive på nett. Det er vi forsåvidt fortsatt, i hvert fall når det gjelder en ukentlig minipreike for web og andre nyheter. Fra å være noe vi før aldri tenkte på, har det også blitt helt vanlig å arrangere møter på digitale plattformer.

Per i dag kan bare halvparten av sitteplassene besettes på arrangementer som gudstjenester og konserter, og det byr på utfordringer med våre små kirkerom. I Mustamäe feires fortsatt gudstjenester i det framtidige kirkekontoret i nykirka. I Saku møtes vi i det lille, grønne bedehuset, men vi har hatt de fleste gudstjenestene i sommer og høst ute. 

Men med minusgrader, kanskje også med mer korona i sikte, er det desto viktigere akkurat nå å få kirkerommet i Saku ferdig nok til bruk. Siden mai har det pågått videre bygging, og det blir bra! De største prosjektene i denne byggeetappen handler om ventilasjonssystem, hovedsal og kontorfløy. Vi jobber videre både med økonomi og praktiske ting for å få nok ferdig til innflytting og velsignelse av hovedsalen den 21. desember! Erkebiskopen i EELK kommer. Gjestelista ellers avhenger helt av...korona!

Det er selvfølgelig nok av usikkerhetsfaktorer. Men vi håper og tror at vi kan feire jul i ny kirke. Selv om fortsatt mye vil mangle på et helt ferdig bygg, og vi må finne provisoriske løsninger ift møbler osv., vil det da være tryggere å invitere til arrangmenter enn per i dag i bedehuset.

NMS har ikke Ucrew – eller ettåringer – helt som vanlig dette året. Men samtidig er nettopp Estland godt involvert i „et NMS-basert utvekslingsprogram“ eller hva jeg nå skal kalle det dette året. To estere har reist til Norge for å bidra særlig i ungdomsarbeid der (ett skoleår). En fransk gutt (Etienne) og en engelsk gutt (Gareth) har på sin side nettopp kommet til Estland for å tjene her. I skrivende stund har de begge akkurat kommet ut av karantene. Etienne skal støtte arbeidet i Saku og Mustamäe menigheter i Nord-Estland. Gareth skal ha mesteparten av tjenesten sin i Tartu, den største byen i Sør-Estland, men vil også være noe med her nord. 

Takk for forbønn både for ettåringer, kirkebygging, menighetsarbeid og korona! Vi som står i tjenesten her takker Gud for alle dere som er med i misjonsarbeidet hjemmefra Norge! Og som de sier her i Estland: Vær bevart!

Av Magne Mølster

Kort og godt om stort og smått

Siden det nå er (u)lovlig lenge siden forrige blogginnlegg, blir det en punktvis oppdatering denne gangen. Og løsningsordet er…?

Konfirmirmasjonsskolen i Saku menighet var i våres mest digitalt, men de siste gangene før konfirmasjonsdagen (pinsedag) fikk vi vært fysisk sammen. Det var bare to konfirmanter i år, Gerda og Katre. Gerda ble også døpt (bildet). I løpet av vinteren og sommeren har vi også hatt tre barnedåp i Saku.

Oppstart av konfirmasjonskurs i Mustamäe ble utsatt til etter koronatiden – med oppstart i juni.

Risiko for en ny bølge med korona er det også i Estland, men akkurat nå er situasjonen rimelig under kontroll – omtrent som i Norge. Det meste av menighetsarbeidet ble tatt opp igjen fra og med midten av mai, men med mer utendørs aktivitet enn vanlig. Utover sommeren er det blitt åpnet opp for å arrangere leirer for barn og ungdom. Ungdomsleiren til menigheten i Saku, som skulle blitt arrangert i juni, måtte riktignok utgå, men barneleiren vår neste helg (7.-9. august) går av stabelen som planlagt! Vær gjerne med i bønn!

Oppstart av kirkebyggingen i Saku i mai har medført travle dager for bl.a. presten (altså undertegnede, som også fungerer som mediearbeider og eurorullemester)! Mesteparten av arbeidet foregår nå innendørs. Ventilasjons-anlegget er så å si ferdig, hovedsalen godt på vei. Kjøkken, foaje, kontor og toalett skal også gjøres – så langt vi kommer før kontoen går tom.

NMS og partnerne i Norge er svært viktige, men langt i fra de eneste som støtter kirkebygging i Estland. Over halvparten av pengene vi bygger for, er faktisk fra Estland. Og det er viktig og riktig! Det finnes både privatpersoner, firmaer, organisasjoner og vennskapsmenigheter blant støttespillerne, i tillegg til for eksempel tre kor, et dukketeater og en sportsklubb.

„Alt" vi trenger for å få bygget i Saku ferdig nå, er rundt to millioner kroner. I tillegg kommer inventar. En del av pengene til kirkeklokker har alt kommet inn – en lokal mann har „kjøpt“ den største klokka. :) Målet er å bli såpass ferdig i denne byggeperioden at vi kan søke midlertid brukstillatelse og flytte inn før jul

„Sommermåneden“ kaller de juli her, og i sommermåneden fikk jeg med meg åpningen av det nye kommunehuset i Saku. Der var alle møblene kjøpt nye. - Hva med de gamle møblene, spurte jeg? De kan dere få, var svaret. Sammen med menighetsrådsleder Kristiina Seppel tok vi en befaring, og fant mange møbler som var i svært god stand! Disse har vi nå pakket inn og satt til lagring i ett av kjellerrommene i kirka!

Også i Mustamäe er det et (mer enn) halvferdig kirkebygg, men der står byggingen dessverre på stedet hvil fortsatt… Bønnetema!

Mustamäe menighet har derimot andre ting å glede seg over. Som for eksempel at akkurat nå er en gruppe derfra med 16 deltakere (de fleste ungdom) på vei til retreat Taize i Frankrike. De kjører biler, og besøker flere land underveis. Prest Tiina Klement er også med. Bildet er tatt ved kirka deres før avgang. Vær gjerne med i bønn for dem, særlig i forhold til trafikk og korona.

Mer å be for: Like før St. Hans tok Saku menighet avskjed med en kjær medarbeider, Titta Hämäläinen, som flyttet hjem til Finland. En annen frivillig medarbeider, Eleri Untera, skal til høsten studere et semester sykepleie i Finland. Vår bønn nå er at Gud vil sende de rette menneskene til menigheten vår istedenfor disse, og at Eleri og Titta vil være til velsignelse i Finland så lenge de er der!

Ettåringer (Ucrew) fra Norge har det vært hos oss helt siden 2012, men forrige skoleår var det ingen kvalifiserte som ungdommer som kom hit. Heller ikke dette skoleåret kommer det noen fra Norge, men derimot kommer det (forutsatt at det ikke blir avlyst på grunn av korona) – i samarbeid med NMS(U) - en fransk gutt (Etienne) og en engelsk gutt (Gareth) for å tjenestegjøre her. Det blir spennende! Gareth skal tjenestegjøre i sør-Estland, Etienne blir her i nord. Disse kommer fra NMS sine samarbeidskirker i England og Frankrike.

Radio-, kortfilm-, foto-, tekst- og annet mediearbeid for ungdom gjøres i kristen regi på en utmerket måte gjennom NMS-støttede Plussmeedia. I august er ungdommer og ledere herfra med på to nasjonale ungdomsleirer i Estland (den største leiren, Jäpe, og leiren for kunst- og kulturinteressert ungdom, Lifelaager) med seminarer og verksteder innenfor mediearbeid.

Magne :)