I dag skal det handle om syriske flyktninger, skolestart og
nye ettåringer.
Jeg vet ikke hvem som først formulerte uttrykket over, og om
det var ironisk eller seriøst ment. I alle fall beskrives en holdning om at verden
ellers kan seile sin egen sjø, så lenge vi har det bra akkurat her hvor vi bor! Eller som en annen har sagt det:
“Alle andre tenker på seg – det er
bare jeg som tenker på meg!“
Overskriften oppsummerer samtidig mitt inntrykk av den
estiske debatten om mottak av syriske kvoteflyktninger. Det har vært en voldsom
debatt, som kulminerte med at det ble satt fyr på et flyktningemottak nå før
helga. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men det kunne det fort ha gjort.
Mange estere er kritisk til fremmede. Man kan prøve å forstå
det ut i fra de historiske kjensgjerninger: Forskjellige makter har i århundrer
byttet på å regjere over esterne, og den siste okkupantens etterkommere (dvs.
russisktalende fra det tidligere Sovjetunionen) er idag en stor minoritet på
over 30 prosent. Forholdet mellom estere og russere kunne vært bedre. Man kan
også prøve å forstå det ut i fra at det bare bor 1,3 millioner mennesker i Estland,
og av dem er det under millionen som snakker flytende estisk.
Likevel er det noe smålig og historieløst over den estiske
debatten. Esterne flyktet jo selv i hopetall etter den sovjetiske okkupasjonen,
både til Sverige, Finland, Canada og andre steder. Noen estere mener at Estland
ikke bør motta en eneste kvoteflyktning (som er en FN-flyktning, hvorom det
ikke er noen tvil om at han er reell flyktning). Andre er mer positive. Likevel
har det endt opp med en debatt om enten 0, 150, 250 eller 300 flyktninger er en
passe størrelse. Til slutt endte politikerne opp med tallet 200, forutsett at
det er kristne flyktninger, siden de antas å være lettere å intergrere. Nå
presser EU-kommisjonen på for å justere tallet opp, kanskje til 371.
Den estiske lutherske kirka (EELK) har offiselt støttet
mottaket av flyktninger, i motsetning til flere av frikirkene. Men noen, også prester,
i vår kirke (altså EELK) er kritiske og krasse i sine kommentarer. Godt var det
å lese at erkebiskopen i det siste nummeret av avisen Eesti Kirik (Estisk
kirke) tar til orde for den kristne nestekjærligheten i forhold til
flyktningene.
Offisielt har EELK sagt til politikerne at våre menigheter
er klare til å hjelpe til med intergreringen av kristne flyktninger, og har
anbefalt å ta imot først og fremst kristne. Det har nok vært med å forme
politikernes endelig ja til i hvert fall 200 - kristne. I praksis er det
forresten ingen som ennå helt vet akkurat hvordan intergreringen i menighetene
vil skje.
Det som gjør meg mest trist i denne debatten er ikke det at
mange estere er fullstendig imot å ta imot syriske flyktninger. Det er ventet. Det
tristeste er å se at også en del som kaller seg kristne har vært så tydelige på
tallet 0. Har de ikke lest Matteus kapittel 25? „Jeg var fremmed, og dere tok
ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke...“ (Matt 25,43).
Etter triste nyheter passer det bra å avslutte med et par
gode nyheter!
Første skoledag er en viktig dag – og offentlig flaggdag – i
Estland. Uansett ukedag, er skolestart alltid 1. september. Søndagen i forkant
pleier det ofte å være velsignelse av skolebarn, barnehagebarn, studenter og
lærere i kirkene – for de som måtte ønske. Dette gjorde vi også på godt besøkte
gudstjenester både i Mustamäe og Saku. I Mustamäe var gudstjenesten faktisk i
friluft på den nye kirketomta! Og til og med Torsnes menighet fra Norge hadde
funnet veien dit!
Den andre gode nyheten er at de nye ettåringene har kommet!
Brit Helen Finstad og Marcus Samuelsberg Sele heter de. I dag har de blitt vel
installert. De er positive og klare for innsats for barn, ungdom og menighetsbygging
i Mustamäe og Saku. Takk Gud, som sender arbeidere! Begge ettåringene er fra
Klepp i Rogaland – men de bedyrer at selv om de kjente hverandre fra før, hadde
de ingen anelse om at den andre hadde søkt ettåringstjeneste i Estland!
Magne :-)
De siste dagene har jeg hatt nok å holde styr på. I tillegg
til menighetsarbeidet og de to „ettåringene“ vi har fått, har vi nå også fått
to „to-ukinger“: Øyvind Døvik og Ingrid Breilid Svendsen har kommet til oss i Estland
for å ha „misjonspraksis“. Til daglig er de studenter ved Misjonshøgskolen, der
de studerer misjon og teologi. Så akkurat nå går det veldig mye i norsk her!
Fint å bli kjent med dem! De skal altså være her i to uker, og observere og
bidra i arbeidet i Saku og Mustamäe. 
