Velsignet advent

I går var jeg på dagsenteret i Saku kommune sammen med menighetsansamblet vårt, Saku Gospel. Det er ikke selvsagt med kristne innslag på en julefest i en offentlig institusjon i Estland. Men samarbeidet med dagsenteret har vært godt i flere år. Jeg fikk fortelle og vi fikk synge om den første jula – og om Guds kjærlighet som ble kjøtt og blod i Jesus Kristus. I tillegg fortalte jeg om juletradisjoner i Norge.

Vi har hatt en spennende høst i Saku menighet. Ett av flere høydepunkter var nå søndag, 3. advent. Sju mennesker mellom 19 og 47 år ble både døpt og konfirmert i èn og samme gudstjeneste. En av dem ble døpt med «betinget dåp», siden det var tvil om hun var gyldig døpt fra før av. Dette er ikke uvanlig i Estland, men det er første gang jeg selv har forrettet en slik dåp. Fullt hus. Sju konfirmanter høres sikkert puslete ut for dere norske, men for oss er det kjempebra! 

Som jeg tidligere har skrevet, bestemte stiftelsen Saku Kirkebygg i slutten av november å starte bygginga av Saku kirke! Dette gjorde vi på bakgrunn av at vi nå har samlet inn nær 200 000 euro - nok penger til å få forarbeid, graving, kabler, rør og fundament osv. ferdig. I tillegg ser det særdeles lyst ut med tanke på de 300 000 euroene Saku kirke har blitt forespeilet fra det statlige kompensasjonsfondet som jeg tidligere har omtalt på bloggen. For noen dager siden ble hele dette fondet ført over fra staten til kirkeledelsen (Konsistoriet)! Så nå skal dette gå i orden!

Det vil si at vi til sammen nå har en halv million euro til å begynne å bygge Saku kirke for. Vi håper kirka skal bli ferdig (eller i alle fall nesten ferdig) utvendig i løpet av 2019. Så budsjetterer vi per idag med en halv million euro til for å få kirka ferdig også innvendig. Disse pengene er fortsatt «i det blå», dvs. i Guds hånd. Men vi tror det å ha et halvferdig kirkebygg er et godt signal til støttespillere i og utenfor menigheten både her i Saku og ellers i Estland, og i utlandet (i praksis Finland, Tyskland og Norge), om at kirkebygget kommer! Vi har tro på at det kan være helt ferdig (uten anneks) i løpet av to til fem år.

Tusen takk til alle dere venner i Norge som er med på denne dugnaden og som er med i forbønn!

Så drar vi inn til byen (Tallinn) for å høre siste nytt fra Mustamäe menighet. Også her er kirkebygg et aktuelt tema: Kirka er ferdig utvendig, men bygginga stanset opp for ett år siden da pengene tok slutt. Nå som pengene fra det statlige kompensasjonsfondet trolig raskt er på plass, vil det også bety at byggearbeidet kan starte opp igjen.

- Mens bygginga har hatt en pause, har prisene dessverre steget med 11 prosent på grunn av „byggeboom“ i Estland, sier Tiina. Regnestykket for Mustamäe kirke ser nå sånn ut:

Per i dag har kirkebyggstiftelsen en gjeld på 230 000 euro i påvente av at millionen fra kompensasjonsfondet skulle komme. Når pengene er ført over til kirkebyggstiftelsen, vil gjelden bli betalt, og det vil da gjenstå 770 000 euro. Dette vil bli brukt til neste etappe i byggeprosessen, som vil være å få hele kirka ferdig innendørs med alle tekniske systemer, varmekabler, gipsvegger osv., men uten innredning, lamper, brytere, toalettskåler, maling osv. Dette koster 800 000 euro,  og dette skal det være mulig å få til i løpet av det neste drøye halve året eller så.

Dersom menigheten / kirkebyggstiftelsen i Mustamäe klarer å samle inn ytterligere 300 000, vil man (gitt dagens priser) ha midler nok til å få kirka såpass ferdig at de kan få en midlertidig brukstillatelse. Da vil for eksempel kirkesalen og kirkekontorene være ferdig til bruk, og menigheten kan flytte inn.

Dersom man skulle nå så langt i løpet av sommeren eller høsten, hadde det passet særdeles bra. Menigheten må nemlig flytte ut av de nåværende lokalene sine neste år, sannsynligvis på sommeren eller høsten. 

Prisene som er oppgitt her er uten moms. Ikke fordi man ikke trenger å betale moms i Estland, men fordi det er mulig å få momsen tilbake igjen.

- Mustamäe menighet har ellers levd et stabilt liv siden sist, forteller Tiina. – Lørdag var det tur for barna til Julelandet nær byen Rakvere, og søndag var det flott julefest for menighetens barn. Samme dag var det gudstjeneste med èn dåp og tre konfirmasjoner i menigheten. De tre var unge mennesker, rundt 20-25 år, som aldri hadde hatt noe særlig kontakt med kirker før. De var blitt spurt om å bli faddere, og måtte gå på konfirmasjonsskolen først. To av dem var døpt som barn, sier Tiina.

I forrige uke arrangerte Mustamäe menighet en eldretur, som samtidig var semesteravslutning for «60+gruppa». De besøkte det nye Arvo Pärt-senteret i Laulasmaa, og spiste lunsj der. Det var 19 deltakere på turen, og det var veldig vellykket.

Alt i alt får vi si at vi har hatt en velsignet adventstid. Håper at du som leser dette en fortsatt velsignet advent, og en fredelig, gledelig jul!

Magne :-) 

Mens vi klyper oss selv i armen...

Onsdag 14. november tok jeg bussen inn til Tallinn, for så å gå inn i gamlebyen. Det er alltid flott å gå opp på „domfjellet“. Jeg tok meg tid til å stoppe opp et øyeblikk for å be utenfor parlamentsbygningen, med ryggen til den ortodokse Alexander Nievski-katedralen denne gangen. Det er viktig å be for politikerne og parlamentet. Og denne samme dagen skulle nemlig det estiske nasjonalbudsjettspørsmålet opp til behandling, et skjebnespørsmål for kirkebyggene i Saku og Mustamäe. Så gikk jeg videre til kirkeledelsens kontor, Konsistoriet, drøyt hundre meter videre opp i gata. Der skulle vi ha møte i Saku kirkebyggstiftelse, med erkebiskop Urmas Viilma til stede.

Et lite tilbakeblikk: Vi fikk byggetillatelse for kirkebygg i Saku for snaut tre år siden. Før det hadde det vært en flerårig prosess i forhold til å lage skisse av og prosjektere kirkebygget. En del av min arbeidstid har gått med på å skrive prosjektsøknader og rapportere hit og dit i forbindelse med dette kirkebygget. Andre tar seg av de tekniske sidene ved kirkebygginga.  Leder for stiftelsen er prost Jüri Vallsalu, prosjektleder er vårt menighetsmedlem Ardon Kaerma. Vi har hatt formalitetene for å starte bygginga av Saku kirke klare en god stund, men vi har ikke hatt nok penger til å komme igang. Kommunen har dessuten ikke ønsket at vi starter før det er sikkert at vi også klarer å fullføre prosjektet. Forståelig nok.

Samtidig har vi hatt en økende oppfatning i stiftelsen av at det er viktig å komme igang snart. Ikke minst for at givere både lokalt (menigheten og andre folk i Saku) og utenlands (Finland, Tyskland og Norge) skal beholde gløden og troen på at det blir kirkebygg av pengene de har samlet inn og gitt. I høst har vi «telt etter», og funnet ut at vi har samlet inn nok til å få ferdig alt grunnarbeidet – dvs. kabler og rør, vei, graving, fundament osv. Stiftelsen er startklar. Og menigheten er klar. Men ville kommunen gå med på det?

Dette var ett spenningsmoment onsdag. Det andre spenningsmomentet var møtet i parlamentet, Riigikogu, samme dag. Som noen vil vite, er det gjort klart et forslag til avtale mellom EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirka) og staten om kompensasjon for eiendom og bygninger som tidligere er blitt konfiskert. Avtalen var ferdig til underskrivning for et snaut år siden, og gjaldt erstatning for konfiskert bygg og eiendom i kommunisttiden, men faktisk også for noe land som staten tok over i den første estiske selvstendighetsperioden, like før 2. verdenskrig, men som man ikke rakk å kompensere før krigen og okkupasjonene kom.

Men etter at avtalen kom på bordet for ett år siden, ble det fra noen politikeres side stilt spørsmål ved noen juridiske ting – samt fra hvilket budsjett dette skulle tas. For budsjettet for 2018 var jo da allerede vedtatt. Imidlertid fikk regjeringen i år lagt inn disse pengene i forslaget til budsjett for 2019. Spørsmålet onsdag var dermed: Skulle denne delen av budsjettet onsdag bli vedtatt «som den var», eller ville opposisjonen forlange å få disse pengene ut av budsjettet eller redusert med en eller annen overraskende begrunnelse?

Uavhengig av dette bestemte vi på møtet i Konsistoriet å gå igang med kirkebyggearbeidene i Saku. Vi starter arbeidet og får laget ferdig fundamentet, og så får historien videre vise når pengene til selve bygget faller på plass. Om vi ikke budsjetterer med Guds godvilje, så tror vi likevel at Han leder oss i dette. Det var en lettelse at selv Saku kommunes representant i stiftelsen løftet labben i været til tegn på at han støttet en igangsettelse av arbeidet nå. De har tiltro til at vi får til dette.

Omtrent samtidig, i parlamentet, ble nasjonalbudsjettet vedtatt. Og – godt nytt: Kirkemillionene forble i budsjettet som foreslått! Nå er det opp til president Kersti Kaljulaid om hun godtar det, og hvis hun gjør det, er spørsmålet rett og slett når pengene kan utbetales. Kanskje alt i midten av januar? Det vil i hvert fall erkebiskopen prøve å jobbe for.

Kirkeledelsen vil spare halve fondet, men avtalen med staten innebærer såvidt jeg kjenner til at en del skal brukes til vedlikehold og eventuelle nyinvesteringer i bygg. Konsistoriet vedtok før jul i fjor at en million euro skal gå til Mustamäe kirkebygg, mens det mindre og rimeligere Saku kirkebygg får 300 000 euro (dersom dette ikke endres).

Dette er veldig godt nytt – dersom dette nå går som det skal - og avtalen underskrives: Da kan kirkebygginga i Mustamäe fortsette der det slapp – med ett års byggepause bak seg. Kirka kan muligens bli ferdig til bruk i 2019,  skjønt fullt i mål med alt kommer man neppe. Kirkebygginga i Saku kan fortsette med vegger, tak og tårn etter at fundamentet er ferdig. Kanskje kan vi klare å få kirkebygget ferdig utvendig i 2019?

I hele EELK er det bare bygget ett nytt kirkebygg siden starten på 2. verdenskrig og okkupasjonen, nemlig Viimsi kirke (2003-2007).

Ellers ble det estiske nasjonalbudsjettet vedtatt „i grevens tid“. Det er en mulig regjeringskrise på gang etter stor uro og uenighet innad i regjeringa om underskriving av FNs nye flyktningedirektiv – på toppen av flere andre saker.

Onsdag kveld, vel tilbake i Saku, var det „arbeidsmøte“ med flere av de frivillige i Saku menighet. Det var stor glede over at vi endelig skal komme igang med bygginga. Samtidig er det vel flere enn meg som har en følelse av at det nesten er uvirkelig, og vi må klype oss selv i armen. Vi har jo snakket om det så lenge, og plutselig er dagen her. Idag, fredag 16. desember, underskrev vi den første og viktigste byggekontrakten. Takk Gud, og takk alle dere som ber for og/eller er med og støtter kirkebygging i Estland!

Magne J

Foto: Kaarel Vahermägi

Biskoppelig konfirmert

Saku menighets tre ferskeste medlemmer er Kati, Priit og Elar. Nylig ble de døpt og konfirmert av selveste erkebiskopen i den estiske evangelisk-lutherske kirka, Urmas Viilma.

Både Kati, Priit og Elar har gått på en egen, nasjonal konfirmasjonsskole for dem med spesielle behov. Skjønt, nå sa jeg det på en måte som jeg synes er fin og riktig. Skal man tolke det estiske navnet som brukes om denne gruppen direkte til norsk, blir det «konfirmasjonsskole for dem med manglende intellekt».

Alle tre bor på et hjem – «Katikodu» for (relativt) unge støttetrengende mennesker. Beboerne er fra hele Estland. Hjemmet ligger i Vilivere, i nabokommunen Kohila, men rett over kommunegrensa til Saku. Fra før av har vi sju medlemmer herfra - med disse er det til sammen ti. Det utgjør omlag ni prosent av «medlemsmassen» vår. Sammen med andre vi har med spesielle behov, snakker vi til sammen om en betydelig andel av menigheten. Jeg skulle ønske vi kunne få til mere for disse enn det vi gjør i dag fra menighetens side, selv om to personer som jobber på nasjonalt nivå for denne gruppa er innom Katikodu en gang i måneden.

Men vi gjør i hvert fall noe, i tillegg til at de inviteres til arrangementer som er for alle. Det neste er at vi har invitert beboerne på Katikodu spesielt til vår familiegudstjeneste den første advent, og håper å få treffe de tre nykonfirmerte og mange andre fra Katikodu da. De har en egen minibuss på hjemmet, så de kan komme seg litt rundt. I forkant tenkte jeg å stikke innom en tur, så vi kanskje kan øve inn en sang eller en liten dramatisering som de kan bidra med på gudstjenesten. Ett av medlemmene våre på Katikodu, Raivo, er aktiv både med sang og gitar.

I forbindelse med konfirmasjonskursene på nasjonalt nivå, får jeg i etterkant tilsendt papirene til våre nye medlemmer. Dette er selvfølgelig konfidensiell informasjon. Men det jeg på generelt grunnlag kan si, er at den typiske beboer på Katikodu har et handikapp, de trenger støtte, og har mye glede i seg. De tas godt vare på. Men det er trist å se at i kanskje 90 prosent av tilfellene finnes det ingen informasjon om deres mor eller far. De er gjerne født på 70- eller 80-tallet, da det fortsatt var kommunistisk styre, og handikappede «ikke fantes» eller i hvert fall var helt usynliggjort. Jeg kjenner at dette er et tema som gjør meg opprørt og som jeg har lyst til å forske litt nærmere på, men det får bli en annen gang.

I alle fall: Hjertelig velkommen til menigheten vår, kjære Kati, Priit og Elar!

PS: På det siste bildet ser dere i tillegg til våre tre nye medlemmer også Kristi og Vaido, som var vår menighets representanter og gratulanter på konfirmasjonsgudstjenesten i domkirka. Selv fikk jeg dessverre ikke vært til stede, siden det var samtidig som vår egen gudstjeneste i Saku.

PPS: Helt til slutt en annen sak, og spesielt til dere blogglesere som ber: På onsdag skal etter sigende det estiske parlamentet på nytt ta stilling til det kirkelige kompensasjonsfondet for konfiskert land og bygningsmasse. Hva de kommer fram til betyr utrolig mye for den videre progresjonen i kirkebyggingen både i Saku og Mustamäe! Så be for politikerne!

Magne :-)

Bilder: Urmas Roos

«Boom» på «barnekirka»

I går var det sju barn til stede på barnekirka, og de andre søndagene siden oppstart i starten av oktober har det vært 5-8 barn til stede hver gang!

Det var litt dårlige tider for søndagsskolen i Saku i våres. Noen ganger var det ett barn -andre ganger ingen oppmøtte. Det var trist! Hvordan skal man gjøre kjent et bra opplegg i menigheten for barn i Saku? Det er jo ikke lov å henge opp plakater på skoler eller i barnehager….

Søndagsskoleteamet bestemte seg for å gjøre noen endringer. For det første ble navnet søndagsskole endret til «barnekirke». Ordet skole forbinder barna gjerne med skole, og ikke alle er like glade for å gå på «skole» i fritiden sin. Barnekirka skulle da være for barn i alle aldre slik at foreldrene kan være med på gudstjenesten.

Den andre endringen var at barnekirka skulle være HVER søndag, og ikke bare annen hver søndag som vi hadde før. Dette gjør det lettere for folk å huske på at det alltid er noe opplegg for barn. Og ikke minst var jeg selv glad – da kunne jeg dra til kirka med alle våre tre hver søndag (i hvert fall når alle tre er friske). :-) 

Den tredje endringen var at vi skulle gjøre noe annerledes av og til: For eksempel bakedag, utedag, og å inkludere noen nye hjelpeledere til å ta seg av de aktivitetene.

I tillegg ba vi for at barna skulle møte opp. Og for et bønnesvar vi fikk da åtte barn møtte opp den første gangen! Takk for at mange blogglesere også ber for arbeidet i Saku! Det nytter!

Tekst og foto: Ave Mølster

Høsten og alt den fører med seg

Etter en lang og varm sommer og høst har det endelig blitt skikkelig høstvær her i Estland. Morgen og kveld er det lett å lukte at nå fyres det. September og april er slike måneder da det er litt kaldt innendørs. Da er fellesfyringen slått av, uten at det er skikkelig varmt ute. Fra og med 1. oktober er det igjen godt og varmt inne.

I Mustamäe menighet er det gudstjenester og smågrupper hele året. Men det faste barne- og ungdomsarbeidet og diakoniarbeidet kommer i gang først i starten av oktober – sammen med fyringen.

Menigheten arrangerte et flott arrangement lørdag den 22. september som det var brukt mye tid på å forberede. Det var menighetens familiedag på et leirsted som ligger en time østover fra Tallinn. Deltakerne var 50 personer tilsammen - både voksne og barn, familier, noen enslige og eldre. Dagen startet med en forelesning for de voksne, mens barna lekte ute. Så var det tur i skogen og grilling. Dagen ble avsluttet med en liten gudstjeneste.

Det var flott å ha så mange medlemmer samlet, fordi det skjer ikke så ofte. Noen av dem går på gudstjenester ofte, men noen går sjelden, og noen kom med ektefeller som ikke er kristne ennå. Familiedag var en fin måte å være sammen på som menighet, og bli kjent med hverandre.

Når det gjelder kirkebygget i Mustamäe, som jo er ferdig bygget utvendig, så venter vi fortsatt på en avgjørelse i det estiske stortinget. Vi fortsetter å be, og håper at byggeprosessen kan fortsette om ikke så veldig lenge.

I Saku menighet er vi glade for to varmepumper vi har fått. Fra og med oktober er i hvert fall èn av dem alltid påslått. Det er såpass ofte ett eller annet som skjer at det blir meningsløst å skru av og på for å spare strøm. Fra og med 1. oktober er Saku bedehus i bruk nesten hver dag – på torsdager er det til og med tre forskjellige arrangementer på en dag.

Forrige søndag var spesiell på den måten at det var oppstart av barnekirka for sesongen, og på kirkekaffen feiret vi 25-årsdagen til Märt. Märt er en av to brødre i rullestol som nesten alltid er på gudstjenestene våre. Tidligere var de med på nesten alt i kirka, nå er det mest på søndagene vi ser dem. Helsa deres er blitt dårligere, og de får ingen behandling heller. Siden Märts eneste sosiale nettverk utenom familien er i menigheten, og de dessuten holder på å pusse opp hjemme, lurte moren hans på om vi kanskje ville feire Märt i menigheten. Og det ville vi! Eleri, som er profesjonell kakebaker, lagde kake, og vi sang og talte til bursdagsbarnet. Vi er takknemlige for alle som ber for Märt, broren hans Siim, og familien. De har det tidvis ganske tøft.

For to uker siden tok vi imot et nytt kull konfirmanter i Saku. Denne gangen er det særlig spennende at nettopp den åndelige søkningen og det å bli døpt har vært viktig motivasjonsfaktor for å bli konfirmant for flere av dem. Gruppa består av sju personer mellom 18 og 47 år.

To av konfirmantene har forresten tidligere gått på søndagsskole i bedehuset vårt. Den ene, Reelika, gikk på søndagsskolen og var med på barneleirer i flere år sammen med lillebroren sin. Da hun og noen andre jenter på hennes alder ble for gamle for søndagsskole, startet menigheten opp jenteklubb. Der lager de mat sammen, leser om en kvinne (eller et tema) fra Bibelen og ber. Så er det alltid en «månedens gjest»: En kvinne som har en eller annen spennende spesialkompetanse (f.eks. politi, kunnskap om sosial media, negler, hår osv.).

Reelika var først bare deltaker i jenteklubben, men etter hvert ble hun med i lederteamet. Det er en stor glede for oss alle at det nå på alle måter klaffet slik at hun startet på «konfirmasjonsskolen» (som det heter på estisk).

En annen konfirmant, Merilin, har kommet til menigheten gjennom babysang og diakoni. Og så fikk hun være med på menighetens ungdomsleir i sommer. De fleste konfirmantene er som vanlig udøpte.

Når det gjelder byggingen av Saku kirke, er det såpass mye nytt at kirkebyggstiftelsen har bestemt at vi ønsker å starte byggingen av grunnmuren snarest mulig! Vi vet ikke sikkert om vi får lov til å begynne nå, selv om vi har byggetillatelsen i orden. Saku kommune har så langt signalisert at de ikke ønsker byggestart før vi har mer eller mindre hele økonomien på plass. Så langt har vi samlet inn 180 000 euro (grovt regnet 1,8 mill kroner). Om lag en fjerdedel av dette er samlet inn gjennom NMS. Til nå har vi ikke fått noe som helst i offentlig støtte. Beløpet vi har samlet inn er bare nok til det begynnende arbeidet (graving, rør, grunnmur, veibygging), men det er en viktig start!

Vi ønsker å starte byggeprosessen for å komme i gang, men også for å signalisere til alle givere i Estland (Saku), Norge, Finland og Tyskland at kirkebygget virkelig blir en realitet! Dersom det nå etter hvert (slik vi håper) løser seg med det mye omtalte kompensasjonsfondet (den estiske statens kompensasjon for tapt bygningsmasse og land under kommunisttiden), vil vi ha nok midler til å gjøre bygget ferdig utvendig i løpet av første halvdel av 2019.

Magne :)

PS: Dette blogginnlegget er en redigert utgave av „Estlandshilsen høst 2018“, som var et brev Tiina Klement og jeg nylig sendte ut til menighetene i Norge som støtter og ber for misjonsarbeidet i Estland.

Ettåring, toåring og andre nyheter

Torsdag for en uke siden tok jeg imot to norske jenter på flyplassen i Tallinn. Begge skal være utsendinger for NMS ett år. Aleksandra Mjelde Andersen (19) fra Moss skal være «ettåring», mens Ingvild Prestbø (20) fra Fitjar blir historiens første «toåring» i Estland!

Ingvild var nemlig «ettåring» i fjor (skoleåret 2017-18), men syntes tjenesten gav så god mening at hun hadde lyst til å være ett år til. Dessuten har hun lært språket så bra at det ville være synd å reise tilbake nå! For Aleksandra sin del blir det i gang med å lære kasus og gloser, i tillegg til å gi seg i kast med søndagsskole, babysang, ungdomskvelder og andre ting som skjer i Mustamäe og Saku menigheter.

Den interesserte kan lese Aleksandra og Ingvild sin blogg på norraprillid.wordpress.com

Vi gleder oss over å være tilbake selv, og å ha to flotte ungdommer med på laget.

For min egen del har de to ukene etter at vi kom tilbake til Estland gått med både til mottakelse av ettåringer, til menighetsarrangementer og gudstjenester, og planlegging av høsten og vinteren.

Jeg er veldig glad for at vi nå nettopp har bestemt at vi skal i gang med søndagsskole hver søndag i Saku. Her har vi hatt søndagsskole to ganger hver måned i flere år, men nå tar vi skrittet fullt ut, slik det har vært gjort i Mustamäe allerede i flere år. Samtidig endrer både Mustamäe og Saku menigheter navnet på søndagsskolen til «Barnekirke» (eller «Barnas kirke» - på estisk «Laste kirik»). Idéen kom først fra Mustamäe, og vi i Saku hermer! :) I Saku, hvor vi har slitt med både få barn og hatt frivillige søndagsskolelærere i utlandet og morspermisjon det siste året, håper vi dette skal være med å blåse nytt liv inn i barnearbeidet. Vi kommer ellers til å erstatte håndarbeid med baking på søndagsskolen av og til, men en fortelling fra Bibelen og bønn blir det på en eller annen måte alltid.

I Mustamäe er det planer om å starte opp en jentegruppe for ungdom som har vokst ut av søndagsskolen, a’la det vi gjorde i Saku for noen år siden. Det er fint at de to menighetene kan la seg inspirere av hverandre!

Ellers blir mye som før. Det mest usikre og spennende i begge menigheter er dette med kirkebygging. I både Mustamäe og Saku menigheter venter vi spent på at det skal bli en endelig løsning på den tidligere omtalte «kompensasjonsfonds-saken». Det vil bidra til at kirkebygget i Mustamäe blir nesten helt ferdig, og i alle fall ferdig til bruk. I tillegg vil kirkebyggstiftelsen der få betalt ned gjelden de nå har måttet ta opp for å betale byggefirmaet for den siste regningen på arbeidet som er gjort.

I Saku vil en godkjenning fra det estiske stortinget av denne avtalen mellom staten og kirken om kompensasjon for konfiskert eiendom i sovjettiden, bety at kirkebyggingen endelig kan komme i gang. Hvis en tar dette «kompensasjons-beløpet» som foreløpig er øremerket kirkebygget i Saku og slår det sammen med det kirkebyggstiftelsen og menigheten har samlet inn, bør det nemlig være nok til det!

Vi går i alle fall en spennende høst og vinter i møte, og ikke minst blir det spennende å se hvem som finner veien til konfirmasjonskurset vårt i Saku som starter neste uke! Det ser ut til å bli et ungt kull denne gangen, med flere pluss minus 20 år!

Dette var dagens nyheter. Vær velsignet der du er!

Magne :)

Norrast Eestisse – fra Norge til Estland

Estisk har 14 kasus. Dette er ulike «haler» (endelser) på substantiv og adjektiv. «Halene» kan indikere for eksempel eieforhold og direkte objekt. I tillegg har kasusene oppgaven å erstatte preposisjonene (i, på, til, ved osv) - hvis man sammenlikner med norsk.

De fleste «halene» legges til genitivsformen. Både substantiv og adjektiv får slike endelser hvis de står etter hverandre, så man sier for eksempel (direkte oversatt) at «Jeg er i det store i det røde huset på høyre på hånd når du kommer fra det gamle fra postkontoret». Heldigvis høres det ikke så merkelig ut på estisk – der henger suffiksene (etter-stavelsene) som en fin liten hale på hvert ord.

Dermed er estisk et språk uten preposisjoner. Enkelt, ikke sant? Nei, ikke alltid. For i tillegg til de 14 kasusene, blir en del av de norske preposisjonene erstattet av postposisjoner (dvs. ord som kommer etter (adjektivet og) substantivet). Før en postposisjon kommer alltid (som du kanskje alt har gjettet?) formen genitiv.

Som nordmann er nettopp dette særlig vanskelig. Vi har for eksempel en fin liten preposisjon på norsk som heter «til». Vi tenker ikke over det til daglig, men dette lille ordet bruker vi i mange ulike betydninger. Norsk er jo et svært enkelt språk, grammatisk sett. Estisk er mer komplisert, og sannsynligvis er det derfor det er lettere for estere å lære norsk enn omvendt. På estisk skrives hver betydning av det norske «til» på sin egen måte. Se bare her (fem suffikser/endelser/«haler» som betyr «til» samt fire postposisjoner som betyr «til» er i kursiv):

Jeg vil dra til Norge. – Ma tahan minna Norrasse. (om bevegelse inn i noe)
Jeg vil dra til Saku. – Ma tahan minna Sakku. (Noen ord/stedsnavn endres istf å få -sse-endelse)
Jeg vil dra til England. – Ma tahan minna Inglismaale. (om bevegelse til noe som f.eks. er en øy)
Jeg kan bli her til klokka ni. – Ma saan jääda siia kella üheksani. (om klokkeslett m.m)
Jeg studerer til lege. – Ma õpin arstiks. (om noe man blir til eller som forandres)
Jeg drar til bestemor. – Ma lähen vanaema juurde. (om noe eller noen man drar til f.eks. på besøk)
Jeg vil drar til sjøen. - Ma tahan mere äärde minna. (om bevegelse til noe som er ved kanten av noe)
Den er til deg. - See on sinu jaoks. (denne postposisjonen betyr egentlig «til del», her «deg til del»).
Jeg gir den til deg. – Ma annan selle sinu kätte. (fast vending, ordrett „Jeg gir den til din hånd“)

Overskriften på dette blogginnlegget er ikke tilfeldig. «Norrast» betyr «fra Norge», «Eestisse» betyr «til Estland». På tampen av august reiste vi tilbake til Estland for å starte en ny periode som misjonærer i Estland. Oppgavene står i kø, og fortsetter der vi slapp da vi reiste til Norge i februar: Menighetsutvikling (med et særlig fokus på barn og ungdom) og kirkebygging i Saku og Mustamäe menigheter. For vår del betyr det å ha et særskilt fokus på Saku, siden Tiina Klement har hovedansvaret i Mustamäe – i Mustamäe er vi med først og fremst som tilretteleggere for ettåringstjenesten og som kontaktledd til Norge.

Vi er veldig glade for å være tilbake i Estland. Nå blir det varm lunsj og svart brød, men ikke minst fellesskap med menighet, familie og venner her. Menigheten har gitt tydelig uttrykk for at de har savnet oss, særlig den siste tiden, og det er godt å komme i gang igjen.

Samtidig er vi takknemlige for seks spennende måneder i Norge, som i tillegg til mors- og farspermisjoner, familietreff, møter og konferanser, gikk med til diverse leirer og menighetsbesøk på Sørlandet, Østlandet og Vestlandet!

Magne 😊

Prest og misjonær

Hva er mitt kall? Jeg er prest og misjonær. Eller var det misjonær og prest? Eller misjonsprest? Mest prest - eller mest misjonær? Til daglig tenker jeg at det er to sider av samme sak. Men denne våren har jeg kunnet se tingene litt mer på avstand. Jeg har tenkt på at rollene ikke er helt identiske, og noen ganger til og med selvmotsigende.

En prest er kalt til å forkynne Guds ord og tjene menighet og folk i ord og gjerning. Og det samme kan man jo si om misjonæren, selv om det etter hvert finnes mange slags «spesialist-misjonærer» som i sine arbeidsoppgaver ikke har hovedfokus på verken menighet eller formidling av Guds ord. Grunnleggende sett er det likevel en likhet i å bygge «Guds rike» (i vid forstand). Men det er også forskjeller.

En prest bør ikke være for kort et sted, tenker jeg. Jeg ser det i min egen tjeneste, både tidligere i Lunde og Flåbygd menighet (Telemark) og nå som prest i Saku menighet. Det tar tid å bygge opp relasjoner, til både folk og institusjoner. Det tar tid å bygge opp tillit. Det er viktig i vår situasjon i Saku at menigheten ser at menighet og prest er kommet for å bli. Det er viktig å være bofast.
En prest bør heller ikke være altfor lenge, det er så. Menigheten trenger etter hvert fornying, og må ikke bli altfor avhengig av presten sin. Men ti år kan han gjerne være. Minst. I Estland er mange av prestene i samme menighet i 20 år eller mer. Det gir mulighet til å følge enkeltmennesker og familier på livets og troens vei i mange år.

En misjonær – derimot - bør ikke være for lenge på ett sted. Misjonæren er en utsending, en initiator, en som er med på å sette i gang noe som ideelt sett bør leve av seg selv noen år seinere. Det ligger i stillingens natur at han eller hun ikke er der for å bli. NMS og misjonæren(e) er en «startboost», som gjødsel for å få ting til å gro der det før ikke grodde. Vi snakker om ekstra økonomiske midler og / eller ekstra arbeidskraft for å komme seg opp og stå. Et barn fødes ikke av seg selv, og et nyfødt barn klarer seg ikke så godt alene.

Dette ser jeg også i Saku. Vi er en liten menighet som per i dag ikke selv klarer å lønne en prest i en halv stilling engang, selv om vi hadde tatt midlene menigheten støtter kirkebygg med og gjort det om til lønnsmidler. Men om noen år, forhåpentligvis når kirkebygget allerede har stått ferdig et par års tid, kommer NMS til å trekke seg langsomt ut - kanskje for å sette i gang noe annet et annet sted i stedet. Dette er imidlertid ikke noe jeg ønsker fokusere på i det daglige virket. For jeg er da også prest, og tenker langsiktig i relasjoner og arbeid.

Så står de da likevel litt i motsetning til hverandre disse to kallene mine – prest og misjonær. Og jeg minnes en gammel venninne som pleide å si at hun sparte til halvlangt hår. For kort hår ble for kort og langt hår tok for lang tid. Men halvlangt hår, det skulle hun da alltids klare å spare til.

Magne J

Ps: Bildene i artikkelen er fra våren i Saku menighet. Det første bildet er fra Martti og Kaisas konfirmasjonsdag nå sist søndag (10. juni). Hun flankeres i tillegg til meg av konfirmantlærerne Kristiina og Titta.
Det andre bildet er fra Saku vårmarked, der menigheten igjen hadde om lag 500 mennesker innom, og det ble samlet inn ca. 15000 kroner til kirkebygg.
Det tredje bildet er av menighetens ansambel, Saku Gospel – med en spesiell hilsen til de menighetene i Vest-Norge som vi skal få hilse på i august.
Det fjerde bildet er fra menighetsutflukten vår lørdag  9. juni til Tuhala. Det var ikke så mange som til syvende og sist kunne bli med, men vi som reiste hadde en flott tur!

Siste nytt fra Mustamäe og Saku

Det er på høy tid med en nyhetsoppdatering fra Estland! Lang tid har gått siden forrige innlegg, og mye har skjedd! Denne gangen består blogginnlegget av et utdrag fra et brev som Tiina Klement fra Mustamäe menighet og jeg (Magne) fra Saku menighet nettopp sendte ut til venner og støttespillere av NMS.

Nytt om Mustamäe menighet

Tiina: Barnearbeidet i Mustamäe gir oss mye glede. Søndagskolen vår er nesten blitt til en bibelskole for barn med sang og musikk. Før jul startet vi med en halvtimes korøvelse før bibelundervising, og barna har allerede opptrådt på to gudstjenester. Det er opp til 20 barn som går på søndagskole, og de har vært veldig flinke til å møte opp.

To av søndagskolebarna har vært gode misjonærer i familiene sine. En dag gikk de hjem og sa til sine foreldre at nå vil de bli døpt og at foreldrene derfor måtte bli konfirmanter. Nå går to voksne, en far til en 12-åring og en mor til en 7-åring, på konfirmasjonskurs, og forhåpentligvis blir de døpt sammen med barna i pinsen.

I januar startet vi noe som på estisk heter järelleer. Den beste oversettelsen til norsk er kanskje „post-konfirmasjonskurs“ eller noe slikt. Vi har egentlig tenkt på lenge at vi burde ha noe slikt for voksne mennesker som har gått på konfirmasjonskurs for mange år siden. Gruppa samles én mandag i måneden. Først er det forelesning i ca. 45 min, og så kan alle stille spørsmål. 

I februar startet vi endelig opp arbeid blant tenåringer (igjen). Vi har hatt jenteklubb et par ganger og et par ungdomskvelder sammen med gjester fra Norge.

«Lunsj med bibel og bønn» har blitt et veldig flott fellesskap hver tirsdag. Det er meget forskjellige

mennesker som samles rundt bordet, og ofte er det en skikkelig utfordring å ha en bibeltime for dem, fordi deres bibelkunnskap og spørsmål er veldig forskjellige. Likevel har det fungert bra, og jeg ser at de som har vært med, har vokst i tro. I begynnelsen var det jeg eller diakoniarbeideren som hadde ansvar for en halvtimes bønnestund før bibeltimen, men nå deler vi denne oppgaven med alle deltakerne. Vi tar lodd hver gang for hvem som forbereder bønnestund neste gang vi møtes. Alle har frihet til å forberede bønnen akkurat sånn som de vil. Noen liker moderne lovsanger, noen Taizé-sanger, noen salmer. Noen har forberedt andakt, noen liker mer liturgisk bønn, andre mer fritt osv. Det har vært veldig mange forskjellige bønnestunder. De fleste deltakere hadde aldri gjort det før, men alle har klart det veldig bra, og jeg har oppdaget skjulte talenter hos noen gjennom det.

Til slutt litt om kirkebygging. Den nye kirka er 98 prosent ferdig utvendig! Det er helt fantastisk å se den stå på kirketomta, men innvendig har vi ikke begynt ennå. I januar hadde vi et stort håp å få en millon euro gjennom staten, men det oppstod noen komplikasjoner, og nå vet vi ikke når vi kan få disse pengene - kanskje om tre måneder, kanskje om et halvt år. Derfor har kirkebyggingen stoppet opp for tida.

Det at byggingen har stanset litt, gjør ikke så mye, men problemet er at vi har gjeld på 150 000 euro  som vi skylder byggefirmaet, og som egentlig skulle være betalt i januar. Byggefirmaet er blitt litt urolig, og vil at vi skal betale gjelden så fort som mulig, men akkurat nå har vi ingen penger til det.

Vi satset på å betale det ned i januar av den summen som vi skulle få gjennom staten. Erkebiskopen vår tror at vi får den millionen seinest i november, men byggefirmaet krever at vi skal betale regningen før det. Dermed har vi et nokså stort problem. Vi har vurdert banklån, men banken vil ikke gi lån, siden den ikke vil ta pant i en kirke. Dermed er dette et stort bønneemne for tiden.

Nytt om Saku menighet – og oss

Magne: Det er litt rart for meg å skulle skrive blogginnlegg denne gangen, og ikke selv befinne meg i Saku/Estland. Grunnen til det, er at vår misjonærfamilie av grunner knyttet til trygderettigheter må oppholde oss og arbeide en periode i Norge. I slutten av februar fylte vi bilen med unger, klær, ski og leiker, og satte kursen mot Løvenstad i Akershus. Det at vi måtte reise ut kom ganske brått på både oss og menigheten, men heldigvis er det i dagens verden mulig å lede og ta del i arbeidet også på avstand. Dessuten tar jeg noen feriedager innimellom i Estland for å se til både hus og menighet.
Det er en utfordrende situasjon. Samtidig har det vært fantastisk å se at enkelte i menigheten har vært villige til å ta større frivillig ansvar enn vanlig. Skal man se på det fra den ærekjære kanten, kan man jo bli trist over at menigheten klarer seg så bra uten at vi er til stede... J Men vi ønsker se det positivt, og gleder oss over at medarbeiderne i menigheten har evne og vilje til å løse situasjonen – med Den Hellige Ånds hjelp!

Noen har lurt på hva vi gjør i Norge? Vi har fått ulike oppgaver i NMS, både oppgaver i organisasjonen, samt diverse arrangementer med Estlands-info eller deling av Guds ord. Dessuten tar både kona (Ave) og jeg ut foreldrepermisjon deler av tiden, og vi følger opp Saku menighet, medarbeidere og NMS-ettåringen (men mest på avstand).

Ungdomsarbeidet i Saku er i bra form, og er noe som særpreger Saku menighet sammenliknet med de aller fleste andre lutherske menigheter i Estland. Det musikalske arbeidet (Saku Gospel og babysang) går også godt. Den største utfordringen akkurat nå er søndagsskolearbeidet, som såvidt holder det gående, men som har hatt klart færre deltakere enn før. Det skyldes nok både et generasjonsskifte, og at vi har slått sammen til én gruppe. Kanskje må vi prøve igjen med to grupper til høsten, selv om det jo er mer krevende for søndagsskolelærer-teamet? Dette er et viktig

bønneemne.

Midt under pakkinga til norgesreisa, fikk jeg æren av å motta takkebrev fra Saku kommune for innsatsen i kommunen innen barne- og ungdomsarbeid: Dette var nok noe jeg fikk som en representant for Saku menighet, men uansett gleder vi oss over at kommunen har begynt å verdsette lokalmenigheten og samarbeidet vårt: Vi ønsker jo å være til velsignelse for Saku kommune, og etter hvert har de begynt å skjønne at vi er det! Morsomt å tenke tilbake på hvilken skepsis kommunen hadde til menigheten for noen få år siden, og hvor vi står nå.

Så om kirkebygginga i Saku: Også vi har fått tilsagn om vår del (nærmere bestemt 300 000 euro) av det store kompensasjonsfondet fra staten (kompensasjon for konfiskerte eiendommer og bygninger som ikke ble levert tilbake til den estisk-lutherske kirka etter kommunisttiden). Om og når pengene til kirkebygget kommer, er det en kjempevelsignelse som kan hjelpe oss å komme igang med selve bygginga. Men inntil videre går vi videre med de midler og kontakter vi har - og ber om en løsning. Jeg er glad for at flere andre er med og drar lasset i kirkebygg-komitéen. Selv har jeg hovedfokus på å bygge menighet. Men jeg ser også det store potensialet et slikt bygg vil ha for selve menighetsarbeidet; både rent praktisk med rommene; økt kontaktflate (kanskje barnepark på dagtid?), og som signalbygg om at her finnes det en kirke, her finnes det en menighet! Et slikt signalbygg er dessverre ikke det gamle bedehuset hvor vi nå holder til – for mange er det det gamle postkontoret.

Magne J

«Bursdagsmåneden»

Fredag den 2. februar feiret Saku menighet sitt femårsjubileum. Og siden esterne generelt er særdeles opptatt av bursdager, så vi ingen grunn til å la dette passere i stillhet!

Vi startet mer moderat: På selve bursdagen benket en gjeng av den mest trofaste menighetskjernen, samt/inkludert menighetens ansambel Saku Gospel seg foran storskjerm i Saku bedehus. Så fikk vi se på bilder fra den gang det ennå ikke var noen Saku menighet, samt fra menighetens fem år lange historie historie. Kringle og kaffe var det selvfølgelig også.

Dagen etter arrangerte menigheten Saku Skidag! Av alle jubileumsarrangementene var dette det jeg var mest spent på. Både fordi jeg – som nordmann og selvskreven skipromotør – var hovedleder for skirennet, fordi jeg selvfølgelig aldri har arrangert noe sånt før, og fordi det til det siste var uklart om det var nok snø for å gå på ski. Men det var det, blant annet takket være en liten dugnadsgjeng fra menigheten som var ute og lempa snø mellom klokka 9 og 11 lørdag morgen.  Tror forresten disse mannfolka synes dette var en veldig grei måte å hjelpe til frivillig i menigheten på!

Så var det hjem for å hente ski og familie, og så bar det i vei med velsignelse av rennet og skikonkurranse med fire klasser klokka 12 (jeg er altfor beskjeden til å nevne at det ble to norske seirer). Alt i alt var det 40 registrerte deltakere, men med foreldre og arrangører (inkludert ertesuppekokere fra menighetens jenteklubb, støttemannskap i de to bakkene, speaker osv) var det rundt 80 stykker. Hadde vi hatt en bedre vinter i forkant, hadde det nok vært flere, men vi er godt fornøyd! Det hadde jeg inntrykk av at deltakerne også var.

Om det blir noe tilsvarende arrangement neste år, er uklart. Men det gav mersmak. Og siden det ikke er noen andre som arrangerer skidag i Saku, så er jo dette en flott måte for menigheten å markere seg i lokalmiljøet på. Tror nok mange av de som var med i år vil komme igjen også neste år. Vi var også veldig glade for at fire lokale sponsorer bidro med deltakerpremier! (en sportsdrikk til alle, og uttrekkspremier til ti stykker!).

For dem som følger med på OL, er det kjent at Estland ikke er noen stor skinasjon. I alle fall ikke de siste ti-femten årene. De siste vinterne har vært gjerrige på snø, og det har det ikke vært så mange muligheter til å prøve seg i sporet. Når vi har vært ute med gutta våre på ski, har de ofte vært de eneste barna å se. Men av og til har skolen med seg barna i skiløypene, og da er det lett å se at dette er uvant for mange. Her har man jo ingen hytte på fjellet å dra til i vinterferien – av to grunner: 1. Det er nesten ingen hytter her. 2. Det er ingen fjell (i norsk målestokk)!

Dagen etter skidagen, altså søndagen, kom erkebiskop Urmas Viilma på besøk til Saku. Det ble feiret biskoppelig gudstjeneste (på fint «pontifikalmesse»). Saku Gospel var med og sang, og erkebiskopen prekte godt og sant. Saku bedehus var fylt til randen av folk. Telle-ansvarlig Mihkel fikk forskjellig tall hver gang han prøvde, men trolig var det rundt 70 mennesker til stede i dette lille bygget denne dagen. Kun sju måtte sitte på kjøkkenet! Vi synes bare det var hyggelig at erkebiskopen fikk se at det var så fullt. Nå har nemlig konsistoriet i den estisk-lutherske kirka (EELK) vedtatt å støtte kirkebygging i Saku med 300 000 euro fra det tidligere omtalte (se tidligere blogginnlegg) «kompensasjonsfondet» fra staten! Vi er veldig glade for det - og så er vi klar over at disse pengene foreløpig ikke blir utbetalt fra staten til EELK, og at vi ikke kan være helt trygge på at de kommer heller... Det samme kan man si om millionen euro som er lovet i støtte til bygging av kirkebygget i Mustamäe.

Lørdag den 10. februar var det ungdommenes tur til å feire: Vi heter jo Saku st. Thomas menighet, og de slo til med «Thomas-fest» i Saku kommunehus. Brødrene Reinaru spilte gitar og sang, og vår egen ungdomsarbeider Ranno Seppel gjorde fin figur som kveldens vert. Ekstra hyggelig var det at blant de ca. 40 oppmøte var flere «nye fjes».

Med disse fire arrangementene er vi i mål med menighetens bursdagsfeiring. Men vi har kalt dette «bursdagsmåneden», også fordi Estland feirer sin hundreårsdag i februar! Riktignok har landet vært okkupert i rundt 50 av disse 100 årene, men det var den 24. februar 1918 at den selvstendige frie nasjonen Estland ble født. Også i kirkene rundt om blir dette behørig markert: Både i takknemlighet for at Estland har fått friheten to ganger på ett århundre, og i bønn om at folket i en langt større grad enn i dag skal vende om til Gud og hans gode vei.

Av Magne Mølster

Om ubetalte regninger og bønnesvar i millionklassen

Med stor sannsynlighet kommer Mustamäe kirkebygg til å få tildelt 1 million euro fra et fond som har kommet i stand som et kompromiss mellom den estiske kirka og den estiske stat.

Før jul skrev jeg om en ubetalt regning på 100 000 euro (en snau million kroner) som må betales i januar i forbindelse med kirkebyggingen i Mustamäe. Jeg nevnte også at det trengtes i hvert fall 500 000 euro i tillegg til det for å kunne gå videre med arbeidene.  Det var med andre ord god grunn til å be for situasjonen, noe sikkert mange også har gjort.

Men nå har jeg godt nytt: Denne situasjonen var jo krevende både for kirka (EELK) og den lokale menigheten, men også for Tallinn by, som selv har investert mye i dette kirkebygget. Ledende politikere i byen har satt det som et mål at kirkebygget skal bli ferdig og innviet i 2018 – jubileumsåret for den estiske stat (100 år siden den første frigjøringen). Men de har også ønsket at kirka selv skal samle inn en stor del av pengene.

Løsningen ble å komme til et kompromiss på en gammel konflikt mellom staten og EELK – og den apostoliske ortodokse kirke (Konstantinopel-patriarkatet). Jeg har skrevet om denne mulige løsningen også tidligere: Da Estland fikk sin selvstendighet tilbake etter den sovjetrussiske okkupasjonen, vedtok nasjonalforsamlinga en lov som sa at alle som hadde fått eiendom eller bygg konfiskert i kommunisttiden, skulle få dette tilbake - eller en kompensasjon.

Dette ble gjennomført i stor skala, men i noen tilfeller kom man aldri til enighet. Det mest kjente tilfellet er Nikolai-kirken i Tallinns gamleby: Her ble det langt tilbake etter stengningen i kommunisttiden anlagt et stort historisk museum, og ingen har egentlig vært interessert i å gjøre dette om til kirke igjen. Den daværende Nikolai menighet – som mistet sin kirke – er i mellomtiden utdødd eller flyttet til andre menigheter, og EELK har relativt tett med kirkebygg nettopp i gamlebyen. Det er jo i de andre bydelene – som vokste fram i kommunisttiden og hvor hundretusenvis av estere bor – at det trengs kirkebygg.

For staten er muséet både viktig - og en turistmagnet. Så var det altså i tillegg noen andre tilfeller av uløste saker mellom den lutherske kirka, den ortodokse kirka og staten.

I romjula nådde nyheten offentligheten om at en løsning på denne langvarige konflikten var på vei. I første omgang kom det nok fram en del unøyaktigheter i media. Og det aller riktigste hadde kanskje vært å vente enda en uke med nyheten for at alt skal være offisielt. Men siden «alle», og kirkens egen avis, allerede skriver om det og vet om det, tar jeg med nyheten her på bloggen også: EELK får trolig drøyt seks millioner euro, som er mye penger for kirken her. Avtalen mellom EELK og staten er knyttet til reinvesteringer – først og fremst konkrete nybygg- og sårt trengte utbedringsarbeider på mange gamle bygg. Ferdigstilling av Mustamäe kirke og vedlikehold av Tallinn domkirke er av de få ting som er nevnt konkret.

Vi i Saku, som også hadde håpet på at det skulle bli en løsning på denne saken og at det skal dryppe litt på oss med, venter i spenning på fortsettelsen av saken. Vi har i liten grad politikere herfra som er aktive i kirkebyggsaken, men erkebiskopen er personlig medlem av kirkebyggstiftelsen. Personlig har jeg tro på at vi også får vår del av dette, men det er et åpent spørsmål om størrelsen og hvor mye som da vil gjenstå.

Men selv gleder jeg meg nå med Mustamäe menighet og Tiina Klement over at kirka som allerede i dag står der så fin å se til utvendig, også skal bli fylt med fysisk og åndelig innhold! Det må man kunne kalle bønnesvar i millionklassen!

Noen  har alt spurt meg om når den nye Mustamäe kirke blir innviet og tatt ibruk. Hvis alt nå går i orden med formalitetene og byggearbeidet, skal kirka velsignes på en gudstjeneste fredag den 23. november klokka 17! Denne datoen er for øvrig menighetens bursdag...

Med denne millionen (euro) er imidlertid ikke alt i boks enda: - Det vil fortsatt mangle ca. 500 000 euro på å gjøre alt inventar ferdig – hvis vi tar med kirkekunst osv. Men dette har man noe lengre tid på å ordne, og noe kan trolig gjøres på frivillig basis, forteller Tiina.

-I hovedsalen er det plass til ca. 250 mennesker, men den 23. november må vi nok ordne med en løsning med skjerm i et annet rom eller liknende, mener Tiina.

Magne J