torsdag 14. juni 2018

Prest og misjonær



Hva er mitt kall? Jeg er prest og misjonær. Eller var det misjonær og prest? Eller misjonsprest? Mest prest - eller mest misjonær? Til daglig tenker jeg at det er to sider av samme sak. Men denne våren har jeg kunnet se tingene litt mer på avstand. Jeg har tenkt på at rollene ikke er helt identiske, og noen ganger til og med selvmotsigende.

En prest er kalt til å forkynne Guds ord og tjene menighet og folk i ord og gjerning. Og det samme kan man jo si om misjonæren, selv om det etter hvert finnes mange slags «spesialist-misjonærer» som i sine arbeidsoppgaver ikke har hovedfokus på verken menighet eller formidling av Guds ord. Grunnleggende sett er det likevel en likhet i å bygge «Guds rike» (i vid forstand). Men det er også forskjeller.

En prest bør ikke være for kort et sted, tenker jeg. Jeg ser det i min egen tjeneste, både tidligere i Lunde og Flåbygd menighet (Telemark) og nå som prest i Saku menighet. Det tar tid å bygge opp relasjoner, til både folk og institusjoner. Det tar tid å bygge opp tillit. Det er viktig i vår situasjon i Saku at menigheten ser at menighet og prest er kommet for å bli. Det er viktig å være bofast.
En prest bør heller ikke være altfor lenge, det er så. Menigheten trenger etter hvert fornying, og må ikke bli altfor avhengig av presten sin. Men ti år kan han gjerne være. Minst. I Estland er mange av prestene i samme menighet i 20 år eller mer. Det gir mulighet til å følge enkeltmennesker og familier på livets og troens vei i mange år.

En misjonær – derimot - bør ikke være for lenge på ett sted. Misjonæren er en utsending, en initiator, en som er med på å sette i gang noe som ideelt sett bør leve av seg selv noen år seinere. Det ligger i stillingens natur at han eller hun ikke er der for å bli. NMS og misjonæren(e) er en «startboost», som gjødsel for å få ting til å gro der det før ikke grodde. Vi snakker om ekstra økonomiske midler og / eller ekstra arbeidskraft for å komme seg opp og stå. Et barn fødes ikke av seg selv, og et nyfødt barn klarer seg ikke så godt alene.

Dette ser jeg også i Saku. Vi er en liten menighet som per i dag ikke selv klarer å lønne en prest i en halv stilling engang, selv om vi hadde tatt midlene menigheten støtter kirkebygg med og gjort det om til lønnsmidler. Men om noen år, forhåpentligvis når kirkebygget allerede har stått ferdig et par års tid, kommer NMS til å trekke seg langsomt ut - kanskje for å sette i gang noe annet et annet sted i stedet. Dette er imidlertid ikke noe jeg ønsker fokusere på i det daglige virket. For jeg er da også prest, og tenker langsiktig i relasjoner og arbeid.

Så står de da likevel litt i motsetning til hverandre disse to kallene mine – prest og misjonær. Og jeg minnes en gammel venninne som pleide å si at hun sparte til halvlangt hår. For kort hår ble for kort og langt hår tok for lang tid. Men halvlangt hår, det skulle hun da alltids klare å spare til.

Magne J

Ps: Bildene i artikkelen er fra våren i Saku menighet. Det første bildet er fra Martti og Kaisas konfirmasjonsdag nå sist søndag (10. juni). Hun flankeres i tillegg til meg av konfirmantlærerne Kristiina og Titta.
Det andre bildet er fra Saku vårmarked, der menigheten igjen hadde om lag 500 mennesker innom, og det ble samlet inn ca. 15000 kroner til kirkebygg.
Det tredje bildet er av menighetens ansambel, Saku Gospel – med en spesiell hilsen til de menighetene i Vest-Norge som vi skal få hilse på i august.
Det fjerde bildet er fra menighetsutflukten vår lørdag  9. juni til Tuhala. Det var ikke så mange som til syvende og sist kunne bli med, men vi som reiste hadde en flott tur!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar