Mens vi klyper oss selv i armen...

Onsdag 14. november tok jeg bussen inn til Tallinn, for så å gå inn i gamlebyen. Det er alltid flott å gå opp på „domfjellet“. Jeg tok meg tid til å stoppe opp et øyeblikk for å be utenfor parlamentsbygningen, med ryggen til den ortodokse Alexander Nievski-katedralen denne gangen. Det er viktig å be for politikerne og parlamentet. Og denne samme dagen skulle nemlig det estiske nasjonalbudsjettspørsmålet opp til behandling, et skjebnespørsmål for kirkebyggene i Saku og Mustamäe. Så gikk jeg videre til kirkeledelsens kontor, Konsistoriet, drøyt hundre meter videre opp i gata. Der skulle vi ha møte i Saku kirkebyggstiftelse, med erkebiskop Urmas Viilma til stede.

Et lite tilbakeblikk: Vi fikk byggetillatelse for kirkebygg i Saku for snaut tre år siden. Før det hadde det vært en flerårig prosess i forhold til å lage skisse av og prosjektere kirkebygget. En del av min arbeidstid har gått med på å skrive prosjektsøknader og rapportere hit og dit i forbindelse med dette kirkebygget. Andre tar seg av de tekniske sidene ved kirkebygginga.  Leder for stiftelsen er prost Jüri Vallsalu, prosjektleder er vårt menighetsmedlem Ardon Kaerma. Vi har hatt formalitetene for å starte bygginga av Saku kirke klare en god stund, men vi har ikke hatt nok penger til å komme igang. Kommunen har dessuten ikke ønsket at vi starter før det er sikkert at vi også klarer å fullføre prosjektet. Forståelig nok.

Samtidig har vi hatt en økende oppfatning i stiftelsen av at det er viktig å komme igang snart. Ikke minst for at givere både lokalt (menigheten og andre folk i Saku) og utenlands (Finland, Tyskland og Norge) skal beholde gløden og troen på at det blir kirkebygg av pengene de har samlet inn og gitt. I høst har vi «telt etter», og funnet ut at vi har samlet inn nok til å få ferdig alt grunnarbeidet – dvs. kabler og rør, vei, graving, fundament osv. Stiftelsen er startklar. Og menigheten er klar. Men ville kommunen gå med på det?

Dette var ett spenningsmoment onsdag. Det andre spenningsmomentet var møtet i parlamentet, Riigikogu, samme dag. Som noen vil vite, er det gjort klart et forslag til avtale mellom EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirka) og staten om kompensasjon for eiendom og bygninger som tidligere er blitt konfiskert. Avtalen var ferdig til underskrivning for et snaut år siden, og gjaldt erstatning for konfiskert bygg og eiendom i kommunisttiden, men faktisk også for noe land som staten tok over i den første estiske selvstendighetsperioden, like før 2. verdenskrig, men som man ikke rakk å kompensere før krigen og okkupasjonene kom.

Men etter at avtalen kom på bordet for ett år siden, ble det fra noen politikeres side stilt spørsmål ved noen juridiske ting – samt fra hvilket budsjett dette skulle tas. For budsjettet for 2018 var jo da allerede vedtatt. Imidlertid fikk regjeringen i år lagt inn disse pengene i forslaget til budsjett for 2019. Spørsmålet onsdag var dermed: Skulle denne delen av budsjettet onsdag bli vedtatt «som den var», eller ville opposisjonen forlange å få disse pengene ut av budsjettet eller redusert med en eller annen overraskende begrunnelse?

Uavhengig av dette bestemte vi på møtet i Konsistoriet å gå igang med kirkebyggearbeidene i Saku. Vi starter arbeidet og får laget ferdig fundamentet, og så får historien videre vise når pengene til selve bygget faller på plass. Om vi ikke budsjetterer med Guds godvilje, så tror vi likevel at Han leder oss i dette. Det var en lettelse at selv Saku kommunes representant i stiftelsen løftet labben i været til tegn på at han støttet en igangsettelse av arbeidet nå. De har tiltro til at vi får til dette.

Omtrent samtidig, i parlamentet, ble nasjonalbudsjettet vedtatt. Og – godt nytt: Kirkemillionene forble i budsjettet som foreslått! Nå er det opp til president Kersti Kaljulaid om hun godtar det, og hvis hun gjør det, er spørsmålet rett og slett når pengene kan utbetales. Kanskje alt i midten av januar? Det vil i hvert fall erkebiskopen prøve å jobbe for.

Kirkeledelsen vil spare halve fondet, men avtalen med staten innebærer såvidt jeg kjenner til at en del skal brukes til vedlikehold og eventuelle nyinvesteringer i bygg. Konsistoriet vedtok før jul i fjor at en million euro skal gå til Mustamäe kirkebygg, mens det mindre og rimeligere Saku kirkebygg får 300 000 euro (dersom dette ikke endres).

Dette er veldig godt nytt – dersom dette nå går som det skal - og avtalen underskrives: Da kan kirkebygginga i Mustamäe fortsette der det slapp – med ett års byggepause bak seg. Kirka kan muligens bli ferdig til bruk i 2019,  skjønt fullt i mål med alt kommer man neppe. Kirkebygginga i Saku kan fortsette med vegger, tak og tårn etter at fundamentet er ferdig. Kanskje kan vi klare å få kirkebygget ferdig utvendig i 2019?

I hele EELK er det bare bygget ett nytt kirkebygg siden starten på 2. verdenskrig og okkupasjonen, nemlig Viimsi kirke (2003-2007).

Ellers ble det estiske nasjonalbudsjettet vedtatt „i grevens tid“. Det er en mulig regjeringskrise på gang etter stor uro og uenighet innad i regjeringa om underskriving av FNs nye flyktningedirektiv – på toppen av flere andre saker.

Onsdag kveld, vel tilbake i Saku, var det „arbeidsmøte“ med flere av de frivillige i Saku menighet. Det var stor glede over at vi endelig skal komme igang med bygginga. Samtidig er det vel flere enn meg som har en følelse av at det nesten er uvirkelig, og vi må klype oss selv i armen. Vi har jo snakket om det så lenge, og plutselig er dagen her. Idag, fredag 16. desember, underskrev vi den første og viktigste byggekontrakten. Takk Gud, og takk alle dere som ber for og/eller er med og støtter kirkebygging i Estland!

Magne J

Foto: Kaarel Vahermägi

Biskoppelig konfirmert

Saku menighets tre ferskeste medlemmer er Kati, Priit og Elar. Nylig ble de døpt og konfirmert av selveste erkebiskopen i den estiske evangelisk-lutherske kirka, Urmas Viilma.

Både Kati, Priit og Elar har gått på en egen, nasjonal konfirmasjonsskole for dem med spesielle behov. Skjønt, nå sa jeg det på en måte som jeg synes er fin og riktig. Skal man tolke det estiske navnet som brukes om denne gruppen direkte til norsk, blir det «konfirmasjonsskole for dem med manglende intellekt».

Alle tre bor på et hjem – «Katikodu» for (relativt) unge støttetrengende mennesker. Beboerne er fra hele Estland. Hjemmet ligger i Vilivere, i nabokommunen Kohila, men rett over kommunegrensa til Saku. Fra før av har vi sju medlemmer herfra - med disse er det til sammen ti. Det utgjør omlag ni prosent av «medlemsmassen» vår. Sammen med andre vi har med spesielle behov, snakker vi til sammen om en betydelig andel av menigheten. Jeg skulle ønske vi kunne få til mere for disse enn det vi gjør i dag fra menighetens side, selv om to personer som jobber på nasjonalt nivå for denne gruppa er innom Katikodu en gang i måneden.

Men vi gjør i hvert fall noe, i tillegg til at de inviteres til arrangementer som er for alle. Det neste er at vi har invitert beboerne på Katikodu spesielt til vår familiegudstjeneste den første advent, og håper å få treffe de tre nykonfirmerte og mange andre fra Katikodu da. De har en egen minibuss på hjemmet, så de kan komme seg litt rundt. I forkant tenkte jeg å stikke innom en tur, så vi kanskje kan øve inn en sang eller en liten dramatisering som de kan bidra med på gudstjenesten. Ett av medlemmene våre på Katikodu, Raivo, er aktiv både med sang og gitar.

I forbindelse med konfirmasjonskursene på nasjonalt nivå, får jeg i etterkant tilsendt papirene til våre nye medlemmer. Dette er selvfølgelig konfidensiell informasjon. Men det jeg på generelt grunnlag kan si, er at den typiske beboer på Katikodu har et handikapp, de trenger støtte, og har mye glede i seg. De tas godt vare på. Men det er trist å se at i kanskje 90 prosent av tilfellene finnes det ingen informasjon om deres mor eller far. De er gjerne født på 70- eller 80-tallet, da det fortsatt var kommunistisk styre, og handikappede «ikke fantes» eller i hvert fall var helt usynliggjort. Jeg kjenner at dette er et tema som gjør meg opprørt og som jeg har lyst til å forske litt nærmere på, men det får bli en annen gang.

I alle fall: Hjertelig velkommen til menigheten vår, kjære Kati, Priit og Elar!

PS: På det siste bildet ser dere i tillegg til våre tre nye medlemmer også Kristi og Vaido, som var vår menighets representanter og gratulanter på konfirmasjonsgudstjenesten i domkirka. Selv fikk jeg dessverre ikke vært til stede, siden det var samtidig som vår egen gudstjeneste i Saku.

PPS: Helt til slutt en annen sak, og spesielt til dere blogglesere som ber: På onsdag skal etter sigende det estiske parlamentet på nytt ta stilling til det kirkelige kompensasjonsfondet for konfiskert land og bygningsmasse. Hva de kommer fram til betyr utrolig mye for den videre progresjonen i kirkebyggingen både i Saku og Mustamäe! Så be for politikerne!

Magne :-)

Bilder: Urmas Roos