Navnet skjemmer (nesten) ingen

Det er sommertid, og tid for agurknytt. Så også her på bloggen. Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om estiske navn, nærmere bestemt etternavn. Hvert land har jo ulike navnetradisjoner. I Norge er det for eksempel veldig mange etternavn på –sen (tidligere –son). Det markerer som kjent at Per Hansens tipptippoldefar var sønnen til Hans.

Esterne fikk etternavn først på starten av 1800-tallet. Det var gjerne de tyskættede herregårdsherrene som gav dem navnet, og navnet ble gitt etter f.eks. et yrke, et dyr, en tretype, en egenskap, mat og drikke, arbeidsredskaper, farens navn, eller en by.

Estere flest tenker ikke så mye over etternavnenes betydning. Men som nordmann tenker (og humrer) jeg kanskje litt mer over det. I det følgende får du høre navnene (oversatt!) på noen av de menneskene jeg samarbeider med her i Estland:

For det første så er jeg gift med Ave, med pikenavnet Ave Ulv (på bildet). Ave beholdt ikke pikenavnet Ulv da hun giftet seg, og idag er det ingen barn som frykter henne. Vi bor her i Jernbaneveien, hvor vi leier et hus som vi akkurat har flyttet inn i. Utleieren heter forresten Raimo Fisk, men han er heldigvis ikke så sleip som det høres ut.

En av de første jeg ble kjent med i Estland, var estisklæreren min, Katrin Hare. Jeg fryktet nok i starten at hun kanskje ville hoppe litt for mye i stoffet, men det gikk veldig bra. Ellers har mye dreid seg om vår lille menighet her i Saku. Der kan man nå treffe blant andre Mart Pil, Mari-Liis Håp, Jaano Rødbet og Ants Gulf. Toivo Hamnehage dukker også opp av og til, men han liker seg naturlig nok best i hagen. Inger Epletre synger i Saku Gospel, og ingen andre sangere klatrer så lett opp til de høyeste tonene som nettopp henne. Både Hamnehage og Epletre (nærmest på bildet) ble konfirmert før jul i fjor, mens en av vårens konfirmanter heter Elle Skomaker. Samme søndag som hun ble konfirmert, ble Reigo Tørr våt da han ble døpt.

Vårt menighetsmedlem Alar Bukk giftet seg i fjor med sin Lea, og dermed ble hun også Bukk. Likevel ser dette ut til å gå bra, og nå venter Lea barn til høsten.

Hvert år får vi én eller to norske praktikanter hit til Estland. En av dem bodde hos familien Fiskefjell. Da passet det jo bra at praktikantens navn var Lars Hjellen.

Den estisk-lutherske kirka er ganske oversiktelig med sine drøyt 200 prester. Men hva heter nå disse prestene? Noen har navn som virkelig sømmer seg for prester, sånn som Jaak Ærlig, Tuuli Bok, Avo Stråle, Kaido Fangst (jfr de bibelske fangsthistoriene), Margus Brev (navnebror til Paulus’ brev), Valdo Munterhet og Jaan Kul.

Så har du prestenavnene i den litt tvetydige klassen, og da tenker jeg for eksempel på den legendariske prestefamilien Hammer (sikkert hardtslående, og så blir spørsmålet om de alltid treffer) og Üllar Skråning.  Det vil jo fort kunne vitses på menighetens årsmøte med et slikt navn.

Det heter seg at navnet skjemmer ingen, men man kan jo lure når presten heter Reet Avskjediget, Kalle Tørr eller Maarja Geitebukk.

Trær er veldig viktige for estere, og det er ikke overraskende å finne prester med trenavn: Urmas Selje, Jaanus Alm og Kerstin Bjørk er tre slike. Enda flere er det med dyrenavn: Arho Ilder, Tauno Rype, Kalle og Priit Rev, Arvo Ekorn, erkebiskop emeritus Andres Elg (og resten av elgfamilien), Mihkel Hane og Triin Labb. Men de bør passe seg, ikke minst for prester som Jaan Kniv, Aare Lupe og Merike Jeger.

I den estiske kirka er det mange utfordringer. Da kan det være godt med en vitamininnsprøytning av og til, og det kan sikkert diakon Küllike Protein hjelpe til med. Når i tillegg presten Ivo Instrument svinger opp og får med seg Diina Vindmølle og Heinar Rosefjell på laget, blir stemningen på topp.

Alt godt har likevel en slutt, og det er sikkert min kjære prestekollega Taanel Ende enig i.

Magne J