Et skrått blikk på estere og estisk

«Alt er i orden, akkurat som i Norge». Omtrent sånn (men på rim) snakkes det om Norge i Estland. Det man vet om Norge, er at det er mye oljepenger der, og at alt er i sin skjønneste orden. I Estland derimot, er det mye rart. Og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det, som et lite introduksjonskurs for deg som ikke har annen kunnskap om Estland enn at hovedstaden heter Vilnius* (mer om dette nederst).

For undertegnede er Estland blitt mer og mer normalt jo lengre jeg har bodd her. Og apropos ordet normalt («normaalne»), det er ordet på estisk for at noe er bra. Nå er ikke esterne kjent for å renne over av superlativer. Hvis noen synes at en konsert var «normal», så har den altså vært bra. Ut ifra dette skulle tro at det meste er bra i Estland, siden det normale er bra. Hvis noe derimot skulle være unormalt bra, så har esterne alltid en ærespris for det. Man blir kåret til årets ett eller annet. Prestene velger årets prester, organistene velger årets organist, kommunene velger årets kommuneinnbygger og så bortetter.

Som nordmann er det selvsagt flere ting som virker fremmede. Særlig til jul. En ting er at det nesten ikke er pakker å oppdrive hvis vi sammenligner med Norge. Det er i seg selv en god grunn til å feire julen i Estland. Verre er det at juletrærne som regel ikke har stjerne i toppen. Selv ikke i kirkene. I stedet for å synge «og høyt i toppen den blanke stjerne», kan man da heller istemme den estiske kjære julesangen «Oh kuusepuu, oh kuusepuu» (Å juletre, å juletre), som synges på melodien «En bussjåfør, en bussjåfør»! Da blir det julestemning i stua for en nordmann, skal jeg si deg!

Det estiske språket er et kapittel for seg med sine 14 kasus, dvs. 28 hvis man regner med flertallsformene. En fattig trøst er at finsk er enda verre – de har 16 (32), og har dessuten ikke så mange lånord fra tysk som esterne. Takket være lånordene er det faktisk mulig å forstå litt estisk før man egentlig har lært det. Imidlertid kan man også stå i fare for å misforstå. Ordene har ikke sjelden en annen betydning enn man tror. Eksemplene under kan illustrere det (estisk - norsk):

hani = gås;  kotlet = karbonade; karbonaad = kotelett; okse= spy; kaka = bæsj;
lammas = sau; tall = lam; arv = tall; and = gave; part = and; pikk = lang; viin = brennevin
arg = redd; morsk = hvalross.

Det gjelder altså å holde tunga rett i munnen når man snakker, ikke minst på restaurant. Får du feil rett servert, så unngå for all del å bli morsk.

Det kan også være forvirrende for nykommere når man blir introdusert for vakre, feminine kvinner med navn som Terje, Inge eller Helge. Men det er ikke måte på hva man blir vant til etter hvert.

Apropos navn, så betyr de aller fleste estiske etternavn ett eller annet - gjerne et dyr eller en egenskap. Jeg er for eksempel gift med Ave, som før hun ble gift (direkte oversatt) het Ave Ulv. I fåreklær, kan man godt si. Kirkas erkebiskop, Andres Põder, er på godt norsk Andreas Elg. Ikke rart han har respekt. Estisklæreren min var Katrin Kanin.

Jeg synes det er flott at folk har navn som sier litt om hvem de egentlig er, for det kan av og til være vanskelig å bli kjent med estere. Sånn er det helt til du har vært i sauna med dem – der kommer den nakne sannhet beint fram.

Estisk er som sagt et kasus-språk. Det gjelder å legge til de rette suffiksene (endelsene) på substantivene, bøye verbet i riktig person, og sette kommaet på rett sted. Små feil kan få store konsekvenser:

Kas sööme, emme? = Skal vi spise, mamma?
Kas sööme emmelt = Spiser vi av mamma?
Kassi sööme, emme = Mamma, vi spiser katt
Kas sööme emmet? = Er det mamma vi spiser?
Kass sööb emmet = Katten spiser mamma
Kassi söön, emme = Jeg spiser katt, mamma
Kassi sööb emme = Mamma spiser katten

Med ønske om en fortsatt normal kjøttfri fastetid!

Magne

Forklaringer:
* Hovedstaden i Estland heter selvfølgelig ikke Vilnius, den heter Tallinn. Men for deg som gikk fem på, så kan det være en mager trøst at du ikke er den første nordmannen som blander de tre baltiske landene og deres hovedsteder!:)

Hvordan starte opp kirkelig barnesanggruppe?

Et lite hefte skal snart gi svar på det spørsmålet. Vi er fire-fem damer som har vært samlet jevnlig siden høsten 2013 for lage et hefte om kristen barne- og babysang.  Det finnes mange kor for voksne og færre kor for barn i menighetene. Men det er ganske få musikalske tilbud for barn i alderen 0-6 år. I «forfatter-teamet» driver en av oss (jeg) med baby- og småbarnssang. De andre har sanggrupper for barn i aldreren 2 til ca 5 år. Felles for alle, er at sangruppene er knytta til menigheter og er lavterskeltilbud. Men det fungerer veldig godt, og både barna og foreldrene er strålende fornøyd med tilbudet. Lavterskeltilbud kan være en mulig vei inn i menigheten. Hvorfor har ikke flere menigheter slike tilbud? For at det skal være lettere for folk å starte opp en slik gruppe, skal vi lage et hjelpemiddel. I det som blir et hefte eller en bok, skriver vi litt bakgrunnsinfo og teori om musikk og barnepsykologi, samt konkrete ting man bør tenke på når man starter opp en sanggruppe. Vi kommer med eksempeltimer, og legger ved sanger og bønner til bruk. Til slutt blir det et seminar ved utgivelsen av heftet høsten 2014. Det er gøy å være med på slikt!

Ave

Ren, skjær informasjon!

I dag var jeg på kommunens dagsenter og snakket med den nye aktivitetslederen der. Jeg har nemlig tilbudt «meg selv» eller snarere noen temaer, som dagsenteret egentuelt kan tilby sine brukere som en aktivitet. I november var jeg og viste filmen «Narnia – løven, heksa og klesskapet» med derpåfølgende samtale. Nå prøver Ave og jeg oss med bildeforedrag fra Syria, og jeg tilbyr også et bildeforedrag om Norge. Flott med noen kontaktpunkter utenom menighetens egne rekker. Vi avtalefestet dette til henholdsvis april og mai. Men jeg hadde ett tilbud til:

I april er det nemlig påske. Og jeg spurte om det kanskje sånn helt tilfeldigvis kunne være interessant at jeg som stedets prest kom og holdt en liten samling med en sang og kanskje en bibellesning eller to fra påsketekstene. Kan hende til og med med en liten andakt? Aktivitetslederen, som på det stadium i samtalen var blitt mer og mer positiv, inntok nå en litt mer forsiktig holdning:

 - Vi vil jo ikke at det skal bli noen veldig glødende tale og at folk kanskje blir skremt. Men det kunne jo være fint om du kunne informere om påsken.
- Ja, for en glimrende idé, sa jeg. For det er nok mange som ikke vet helt hvorfor vi feirer påske, hva for eksempel skjærtorsdag eller palmesøndag er for noe, eller hvorfor påske på estisk også kalles «eggehelligdagene» eller også «kjøtt-takingshelligdagene»

Aktivitetslederen var hjertens enig, og dermed er det klart for ren, skjær informasjon om påsken på skjærtorsdag klokka 11.  Ren skjær torsdagsinformasjon med andre ord. Etter litt om og men fikk jeg lov til å synge en eller to påskesanger også.

Vet ikke hvilke forbønnsønsker jeg har for denne samlingen på dagsenteret. At det ikke skal bli altfor glødende? Nei, et bedre forbønnsønske er vel at informasjonen må nå fram ikke bare til hodet, men også til hjertet! Men jeg skal være saklig, det lover jeg.

Magne

«Jeg heter Januar, og jeg er svær til kar...

 

...og kommer jeg så må du ikke gå med nesa bar.» Sånn begynte en sang om alle månedene som jeg hørte på da jeg var liten. I Estland er det nå endelig blitt skikkelig vinter! De siste to ukene har det kommet endel snø, og gradestokken her i Saku balanserer mellom de to sidene av -20-streken. Enda kaldere er det i sør. I går slo Ave og jeg til med årets første skitur! Deilig og forfriskende! Og i dag måtte jeg fiske igjen til å fiske opp post av postkassa – siden postkasselåsen for lengst har frosset igjen.

Denne uka har et par dager for min del gått med til den årlige prestekonferansen. Her samles flertallet av prestene i hele Estland til foredrag, gudstjenester og bønn, samtaler, arbeidsverksteder, måltid og fellesskap. Temaet for konferansen var «troverdig tro». I tillegg var det satt av tid til å diskutere erkebiskops-rollen: Erkebiskop Andres Põder går nemlig av med pensjon neste år, og på høstens kirkemøte skal hans etterfølger velges. Det ble en fin samtale om hvilke forventninger prestene har til den nye biskopen, uten at konkrete navn ble nevnt.

Hele Estland er ett eneste bispedømme, men her er likevel erkebiskop. Framover blir det en spennende prosess som også vi prestene og menighetens valgte representanter til prostiets synode får lov å være med i. Teologisk sett er det ikke like sterke brytninger her i Estland som i Norge, siden hele kirken står samlet på et tradisjonelt syn på kjønn og ekteskap. Men kandidatene er likevel ulike. Skal vi få en erkebiskop som først og fremst er god på det menneskelige? Eller en grundig teolog som også er en god liturg og sanger? Eller en strateg med sans for menighetsutvikling og ungdomsarbeid? Eller en ryddig inspirator som har tillit hos alle? Men: Hvem i all verden blant prestene fyller alle disse kriteriene? Sannsynligvis ingen, men det er mange som har tro på bønn, og at biskopen vil vokse med oppgaven. Det har i hvert fall den nåværende erkebiskopen har gjort, sier de som har kjent ham lenger enn  meg.

Januar har ellers så langt forløpt rolig og fint – med færre arrangementer – og gudstjenester - enn i desember. Men det er nok å gjøre likevel. Det er tid for å gjøre opp status for 2013 og forberede menighetsmøtet. I forrige uke hadde vi en menighetskveld med fokus på visjon. Vi var tolv til sammen som møtte opp, og det ble en spennende kveld. Vi skal ha en kveld til om samme tema i slutten av mars - da kan jeg skrive mer om hva vi har gjort og bestemt.

 

Magne

Julebrev 2013

Kjære venner!

Nå er det straks jul igjen – årets mest koselige tid. Selv om juletradisjonene er mye av det samme fra år til år, så bringer hver jul med seg noe nytt. Hver gang kan vi kjenne en hellig berøring når blikket vårt hviler på Jesusbarnet i krybben. Gud har kommet oss så nær og englene synger: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Denne gangen får dere først høre litt fra menigheten i Mustamäe:

I år har vi virkelig grunn til å glede oss over det som har vært og det som kommer. I november feiret vi treårsdagen siden menigheten ble grunnlagt offisielt. Vi så på bilder av det som har vært, og kjente

hvordan Gud har vært med oss og ledet oss hele tiden. Det har vært tider da jeg tenkte at dette går ikke i Estland, men med små steg framover har det gått likevel, og i dag kan vi si at det er mange mennesker som trenger oss i Mustamäe.

I slutten av november hadde vi menighetsrådsmøte der alle fikk si noe om hva de ønsket seg til jul i år. I dag er det vanlig at når jul nærmer seg, ønsker man mer tid til å være sammen med familien sin eller fred og forsoning mellom mennesker eller bare mer tid til seg selv for å slappe av og hvile av hverdagen. Mitt juleønske i år var litt annerledes enn jeg har hatt før. Jeg ønsket meg en travel advent og juletid i menigheten – at det skulle komme mange flere mennesker til vår lille menighet enn året før.

Jeg føler at mitt juleønske har blitt godt oppfylt! Vi har kommet i kontakt med mange flere mennesker enn før, og det gjør oss glade. Nå litt om noen høydepunkter som har vært i vårt menighetsliv i det siste.
 

Barna
 

Barnearbeidet kom godt i gang i høst. Ave fikk mange nye babyer i babysang. Det kom nye frivillige
ledere til søndagskolen vår (Tuuli som har vært en meget dyktig leder, tok seg et friår fra skolen sin og reiste til England, slik at vi var nødt til å finne noen nye) og det kom også en ny ungdomsleder som vil dra i gang ungdomsarbeid hos oss.

Vi har hatt veldig god hjelp av Miriam som er ettåring hos oss, og som er spesielt flink til å finne på ting og lage ting for barna og sammen med barna.
 

Den 14. desember hadde vi en stor julefest for barna. Vi inviterte ca 200 barn med foreldre eller besteforeldrene sine. Men menighetslokalene er små, så måtte vi dele dem i fire grupper, og det

betyr at vi hadde julefest hele dagen fra kl 11 til 18:30. Jeg tror ingen av oss var helt sikker på hvordan dette skulle gå. I vårt kirkerom er det plass for maks 60-70 og da er rommet helt fylt, men vi skulle ha dokketeater og leker og mat for alle.

Det er helt utrolig hvor mye man kan få til med et godt team. Vi fikk hjelp både fra Norge og Finland i tillegg til våre egne ressurser. Til slutt ble det et femspråklig team som jobbet veldig godt sammen hele dagen. Alle barna fikk julegaver, dokketeateret og vår egen dramagruppe fremstilte juleevangeliet, det var felles julesanger både på estisk og russisk, og alle som kom fikk mat, te og kaffe.

Det var kanskje bare en femtedel av alle de som er kristne. Det er helt fantastisk å dele evangeliet til de som ikke kjenner det og se at det berører dem. Så får vi se når de kommer tilbake.

Noen dager etterpå fikk jeg en e-mail fra en ung alenemor. Hun skrev at hun har vært på de festene vi har arrangert før jul før også. Hun har ikke jobb og ikke særlig penger. Hun skrev at hun ble oppsagt på grunn av at hennes barn var lenge syk og hun kunne ikke gå på jobb. Hun var så takknemlig for at hun ble invitert på julefest. «Dere gjorde julen vakrere for barnet mitt og dermed også for meg.» skrev hun.

Konfirmasjon
 

Dagen etter var det dåp og konfirmasjon. Vi fikk sju nye medlemmer: tre barn og fire voksne. Denne

gangen var det veldig forskjellige konfirmanter. To av dem var døpt som barn, men to av dem ble døpt på den søndagen. To av dem hadde lest ganske mye selv før de kom, mens en av dem begynte for første gang i konfirmanttimene å tenke på tro og Gud.
 

Slik er det i Estland at det er mange godt voksne folk som aldri har åpnet Bibelen, som aldri har vært

i kirken og som aldri har tenkt på verken tro eller religion. Også er det en del andre folk, som har lest alt mulig, og har sine meninger, spørsmål, noen gang fordommer.

Det er spennende å hjelpe mennesker et skritt videre på sin pilegrimsvei.

Matutdeling
 

 I desember startet vi å tilby kaffe, te, kjeks og frukt til dem som kom for å hente matpose. Vi dekket et bord i samme rom som vi delte ut mat, og alle som ville kunne sitte ved bordet. Det har blitt flere dype samtaler. De som har familie, skynder seg vanligvis hjem, med det kommer en del ensomme

i alle aldersgrupper. Ofte hører vi historier om hvordan de får støtte på litt under 200 EUR, dvs ca 1600 NOK i måneden. Etter at de har betalt kommunalavgifter sitter de igjen med ca 30 EUR dvs 240 NOK og det må være nok for hele måneden. Det er ikke lett å finne løsninger i manges livssituasjon.

Jeg er overbevist om at hvis de tar i mot Jesus, kan det forandre deres liv totalt – men det kan vęre lang vei før de tør å ta troen inn i seg.

Eldrearbeid

Et par dager før den fjerde advent holdt jeg julegudstjenesten på Sosialsenteret (det er et kultursenter for eldre mennesker) og Sosialhuset (et hjem for fattige, utviklingshemmede og hjemløse mennesker). Det kom ca 20 mennesker på begge møtene. En av ledere på Sosialhuset sa etter denne julegudstjenesten at hun ville bli konfirmant fra nyttår.

På lørdag, dagen før fjerde advent, var det julefest for de eldre i menigheten.

Det er flott at vi har denne eldregruppen.

Til slutt litt om kirkebygningsprosjektet. Konkuransen er over, og vi har fått en ganske bra tegning

som vi vil jobbe videre med. Nå er det bare å lage en god avtale og finne en bra pris. Vi har fått det
første tilbudet, men det var altfor dyrt og derfor passer det ikke for oss. Du kan lese mer om det her:
http://mustamaekogudus.weebly.com/aita-ehitada-mustamaumlele-kirik.html
Her trenger vi mye forbønn.

Det var de viktigste punkene som jeg ville trekke frem fra arbeidet i Mustamäe på slutten av dette året.

Så noen ord fra arbeidet i Saku:

Vi går inn i vår første julefeiring som Saku St. Thomas menighet, og det er spennende. Siden vi ble en selvstendig menighet, virker det som om flere lokalt har oppdaget oss eller hørt om oss. Særlig etter en artikkel i lokalavisa i høst. Så blir det spennende å se om det gir seg uttrykk i oppslutningen om julegudstjenestene – det er jo en tid da flere enn vanlig også i Estland kan finne på å gå til kirka.

Men kjempeoptimistiske er vi ikke – vi har jo tross alt gudstjenestene våre i noe som ikke ligner på en kirke! Men det gamle og skrøpelige bedehuset som vi har til låns passer ellers godt til å få julestemning i. Det var vel ikke spesielt prangende heller der hvor Jesus ble født – samtidig var det himmelsk fred og hjerterom der.

Høstsesongen startet med Saku barneleir, som vi arrangerte i august. Leiren er åpen for alle barn i Saku kommune. Det

kom 27 barn, fire flere enn i fjor. Såvidt vi vet dro alle barna fornøyde og glade hjem.

Flere av dem har vęrt innom søndagsskolen én eller flere ganger i høst. Og når vi snakker

om søndagsskolen, så har vi
igjen hatt et bra semester der, til tross for at vi har mistet et par av søndagsskolelærerne våre (en er au-pair utlandet og en må jobbe de fleste søndagene). Det er som regel 12-15 barn på søndagsskolen, som vi har annenhver søndag.

En spesielt positiv ting i år, har vært at en av våre «gamle» søndagsskolebarn – som nå er blitt 14 år -

selv er med som leder og hjelper til. Vi har hatt et par familiegudstjenester i høst, og da har det vært

6-10 søndagsskolebarn med. Foreløpig har vi hatt vanskeligheter med å få med foreldrene deres på våre

arrangementer, men på en av pannekakekveldene (eller diakonikveldene) i høst, dukket det opp hele to (!) mødre - og det er bra!

 

På bildet stimler barna sammen rundt kakebordet under julefesten i Saku.

Ungdomsarbeidet i Saku er som før organisert som en frivillig organisasjon («Esik») som ikke er direkte underlagt menigheten. Nå er vi blitt selvstendig menighet, men Esik-arbeidet fortsetter. En del av menneskene i menigheten og «Esik» er de samme, og samarbeidet går bra. «Esik» har hatt to store ungdomsarrangementer i kommunehuset og månedlige samlinger i kjellersalen her i huset vårt. Kveldene har gått bra, men det kunne vært flere lokale folk. Noe av utfordringen med ungdomsarbeidet, er at ildsjelene i «Esik» for det meste bor i Tallinn, og de har ikke noen daglig kontakt med ungdommene her i Saku. Samtidig er vi veldig takknemlige for at de vil være med å gjøre en innsats!

Gudstjenestene er som før den faste og nødvendige hovedpulsen i menigheten. Vi samles i det gamle bedehuset søndager klokka 15. Store endringer på gudstjenestene har det ikke vært. Men derimot noen små: Vi har fortsatt ungdomsgudstjeneste hver siste søndag i måneden, men er generelt mer bevisst på å bruke salmer fra ungdomssalmeboka også i de andre gudstjenestene. Vi prøver å involver flere i gudstjenestene. Når vi nå setter opp liste over gudstjenestene for et helt semester av gangen, setter vi også opp hvem som leser teksten og ønsker folk velkommen; hvem som fyrer, hvem som pynter, hvem som spiller og preker osv. Det er blitt positivt tatt imot av menigheten.

Når det gjelder utadrettet virksomhet, så har Magne fått noen nye kontakter, og har hatt en filmettermiddag på kommunens dagsenter (Narnia – Løven, heksa og klesskapet) som ble positivt tatt i mot. Mer skal det bli. Han har også blitt invitert til diabetesforeningen og foreningen for dem som var arbeidsfanger i Sibir. Sånne invitasjoner gir gode kontakter, og har direkte eller indirekte vært med å bidra til å få et par ekstra konfirmanter.

Konfirmanter, ja. Vi utlyste nytt konfirmantkurs i starten av november, og har denne gangen ved Guds nåde fått sju påmeldte. Det er vi kjempefornøyd med – til sammenlikning hadde vi én eneste i fjor!! Men det går opp og ned her i verden – også i kirka og misjonsarbeidet. Vi hadde en kjempeopptur i fjor med

Saku Gospelkor, som ble startet av ettåringene våre. I høst har vi hatt den utfordringen at vi ikke har

hatt dirigent med gospelerfaring, og oppmųtet har vęrt veldig ustabilt. Det er noen av ungdommene som er veldig tent på å fortsette, men vi trenger den rette personen – og fortsatt forbønn!

Hjemmeside har vi også fått oss i høst. Det er en av menighetsmedlemmene, Ranno Seppel, som har

vært hovedansvarlig for det, men vi har vært mange som har vært involvert i arbeidet, som er ganske

omfattende, siden det skulle skrives og finnes bilder til både det ene og det andre. Vær så god og les –
eller titt: saku.eelk.ee (uten www først!). Fra og med nyttår skal det vęre mulig å støtte kirkebyggprosjektene i henholdsvis Mustamäe og Saku direkte via NMS. Dette er såkalt ikke-garanterte prosjekter, som innebærer at man lokalt ikke får en krone mer (eller mindre) enn akkurat det som blir samlet inn til dette prosjektet. Støtten trengs til begge kirkebyggprosjeker, samtidig som vi er avhengige av flere støttespillere enn bare NMS her. Foreløpig ligger Mustamäe et hestehode foran i prosessen, siden de har byggetillatelse, tegninger og grunnen på plass. Men vi håper og tror at tingene løsner i løpet av 2014 også i Saku. Her er det en egen gruppe som jobber med dette. Ave og jeg er ikke direkte involvert. Vårt hovedfokus er oppbyggingen av menigheten – men selvfølgelig ville en del ting i arbeidet vært lettere om vi hadde hatt bedre lokaler.

Vi går det nye året i møte med oppbrettede ermer, og er åpne for det som Gud vil sende på vår vei.

Kanskje vil Ave starte opp med babysang også i Saku? Det må i såfall foregå hjemme hos oss –

bedehuset er altfor kaldt. Ave har blitt oppfordret til dette av en småbarnsmor i Saku, og det er en god

mulighet til å komme i kontakt med unge familier. Samtidig er tiden vår begrenset, og vi må velge hva vi skal bruke den på...

Med denne raske oppsummeringen av høsten avslutter vi advents- og julebrevet for denne gang.

Vi er hjertelig takknemlig for støtten dere har gitt oss og bønnene dere har bedt for oss.

Vi ønsker hver og en en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Hjertelig hilsen fra
 

Tiina Klement, Ave og Magne Mølster

Mustamäe og Saku menigheter, Estland

 

 

 

 

 

 

 

Oppsving på babysang

Har du noen gang hørt om babysang? Hvis ikke, kan jeg forklare kort. Det er en liten hyggelig sangtime der mammaer eller pappaer samles med babyene sine. Sammen synger vi folketoner og tradisjonelle (og) kristne barnesanger. Babyene synger stort sett ikke med, men de hører – og følger med! Etter sangtimen kan foreldrene drikke te og spise frukt og prate sammen. Kirkelig babysang foregår i kirka, og i kristen regi. Men alle er velkomne uavhengig av livssyn. Av og til synger vi på familiegudstjenestene.

Det er stort sett mammaene som kommer, siden pappaperm ikke eksisterer i Estland. Men det har vært noen pappaer innom også. Mange av dem som kommer, kommer fra andre menigheter. Men i det siste har det kommer noen nye som er helt kirkefremmede, men som koser seg veldig på babysang og er positive til kristendommen.

Jeg startet opp med babysang i Mustamäe-menigheten i april 2012, da min egen sønn fortsatt var baby (egentlig ikke helt baby, han ble ett år samme måned!). Vi var kanskje fire-fem på samlingene. Det var veldig gøy, men vi savnet flere babyer. Noen ganger var noen syke eller kunne av andre grunner ikke komme, og da var vi litt få.

Jeg merket fort at det ble vanskelig å holde styr på både ettåringer og babyer på noen måneder i samme gruppe. Fra og med høsten 2012 startet jeg med to ulike aldersgrupper. En gruppe for dem som er mellom null og ett år, og en gruppe for ettåringer. Det var faktisk grunnlag for to grupper, for det var alltid noen babyer eller småbarn i begge gruppene. Men vi var fortsatt litt få når noen var syke...

Vi er fortsatt litt i underkant på den minste gruppa. Men høsten 2013 har blitt en suksess for den største gruppa sin del: Småbarnsgruppa er overfull! Vi har et luksusproblem! Det er mange nye mødre som er blitt med, og de har invitert venninnene sine også. På siste samling før jul var det 12 barn. Tilsammen var vi 26 i det lille barnerommet i Mustamäe. Det er maksimum – og fantastisk!

  
Ave

Snart jul nummer tre i Estland

Man kan si mye om jula, men den kommer som regel etter en litt for travel advent. Så også i år. Nå er det fullt opp med ting som skal gjøres eller som vi skal være med på. I dag er det Saku menighets julefest for barna. Lørdag er det julefest for barna i Mustamäe – barn som har blitt invitert gjennom barnevernet. Det ble så mange barn at det egentlig blir fire fester på en dag! Så er det diverse ting som skal skrives – julehilsener og julebrev til både menigheten, givere og partnere og vennskapsmenigheter. I tillegg prøver vi å få sendt ut en del julekort privat. Og så er det gudstjenester og konfirmasjonstimer!

Tirsdag var det juleavslutning for misjonærene, hvor vi også var med. De aller fleste misjonærene i Estland er finske, men vi er en liten norsk kontigent også; Joel, Ave (estisk-norsk og jeg, samt ettåringen vår Miriam . Alle trakk hver sin rolle i en dramatisering av juleevangeliet. Veldig fint og morsomt – selv om cd’n hang seg opp noen ganger og det da hørtes ut som en rap-versjon av juleevangeliet! Jeg var hodet til kamelen til vismennene. Ave var den tredje herberge-verten, mens Joel var sau og sa bæ! Erkebiskopen var også til stede på julefesten, og hadde trukket rollen som julestjerna. Det var noen som lurte på om det var tilfeldig at han hadde fått akkurat den rollen. - Ingenting er tilfeldig, repliserte erkebiskopen.

På julaften skal vi ha familiegudstjeneste og førstedags høymesse. Så får vi håpe at det kommer folk. Jula er veldig familie- og tradisjonspreget i Estland, sånn sett ikke helt ulikt Norge. Forskjellen er at det er mange flere som overhodet ikke kjenner til juleevangeliet.

På julaften er det som regel bare den aller nærmeste familien som er sammen – dermed sitter mange enslige dessverre alene den dagen. Mange tar del i tradisjonene med å gå til gravene og pynte der. Så ser de på TV, hvor det gjerne er noen spesielt gode filmer. Mange har et lite juletre, men som regel mindre og enklere enn man er vant med i Norge. Under treet ligger det kanskje fem-seks julepakker. Det er den nærmeste familien som gir til hverandre, og gavene er relativt enkle. Noen gir utover det, men det er kommet først de siste årene. Denne sida av den estiske jula liker jeg...

På menyen julaften i de estiske hjem står det som regel følgende: Svinestek, poteter, surkål, blodpølser og saus, i tillegg til syltede agurker og gresskar osv. Så gjerne is sammen med frukt til dessert.

På første eller andre juledag er det vanlig å invitere litt bredere utover i slekta, og kanskje reise til dem som bor et annet sted – hvis været og føret tillater det.

Det går litt flere til kirke julaften enn andre dager i året, men en del av dem er folk som kun går den ene dagen i året, og de vil gjerne til en tradisjonell kirke. Dermed kan vi ikke regne med at spesielt mange av dem vil finne veien til våre menigheter i Saku og Mustamäe akkurat den dagen, men vi kan jo håpe...:)

Magne