Hjemme i Norge?

Vi er tilbake i Norge for å ha «norgestjeneste» i to måneder. Her har vi vært i halvannen uke allerede, og vi er godt i gang med å besøke både menigheter, ledere, familie og venner. Om vi virkelig er hjemme, er et annet spørsmål. Vi har jo ikke lenger noe bestemt sted i Norge som er «hjemme». Vi skal reise rundt i to måneder, noen dager her og ei uke der. Det blir veldig spennende å være «hjemme i Norge». Og så blir det sikkert veldig godt å komme hjem til Estland og normalsituasjonen igjen den 9. august!

Før vi satte snuta «hjemover» med båten via Sverige, hadde vi en svært intensiv periode i menigheten.

Siste helg i mai hadde vi besøk av 15 stykker fra vår finske vennskapsmenighet, Liperi . Foruten eget opplegg for finnene, hadde vi felles menighetskveld lørdagen. Her delte vi hverandres utfordringer og gleder. Det passet seg også sånn at vi «takket av» de flotte ettåringene våre, Marcus og Brit Helen, fra Saku menighets side. Brit Helen fikk et fotballskjerf og Marcus fikk en kaffekopp – og valgene av gaver var ikke helt tilfeldig!

Søndagen feiret vi gudstjeneste sammen med finnene - med helt fullt hus (48!). Deretter var det grilling, kaffe og kaker. Der dukket det forresten opp enda noen til som ikke hadde vært på gudstjenesten. Bare hyggelig det!

Men den helga var bare «oppvarmingen» til neste helg (første helg i juni):
I lang tid har ei gruppe damer under ledelse av vårt driftige menighetslem Kristiina planlagt et stort kirkebygg-marked. Altså et marked til inntekt for kirkebygging. Ave har også vært med i dette arbeidet. De har invitert åpent inn folk som har produkter å selge. På markedet, som fant sted på uteområdet til bedehuset, fikk selgerne et bord og gratis plass. Så fikk de selv velge hvor stor del av overskuddet de valgte å gi til kirkebygg. (På bildet: Hamburgercafe)

Det meldte seg mange interesserte, så mange at man til slutt måtte si nei til noen! I tillegg til alle salgsbodene utenfra, solgte også menigheten selv noen produkter: Noen solgte brukte klær til en rimelig penge, vårens konfirmanter med flere tok ansvar for en kafé, og jenteklubben lagde og solgte hamburgere! Ellers var det musikalsk program stort sett hele dagen (fra klokka 11 til 15), og for barna var det hoppeborg og diverse andre aktiviteter som gav mulighet til å legge igjen noen sent eller euro til kirkebyggsarbeidet. (På bildet: Vårt menighetsmedlem Ants er snart 90 år, men spiller trekkspill så flott som bare det!)

Totalt fikk vi inn ca. 1500 euro (15000 kroner) den dagen, som i vår målestokk er ganske bra. Men det som er enda viktigere, var at mange mennesker gjennom dette arrangementet fikk et lite møte med menigheten, bedehuset og planene om bygg av kirke. Det er vanskelig å si hvor mange som var innom i løpet av dagen, for ingen talte, og folk kom og gikk. Men vi snakker kanskje om 300 mennesker eller noe sånt. (På bildet: Saku Gospel)

Dagen etter, søndag 5. juni, var det gudstjeneste
med dåp og konfirmasjon. Det var dåp av tre barn og to voksne, og konfirmasjon av tre voksne (alle i 40-åra). Slike dager er alltid viktige for menigheten, og vi var totalt 48 til stede i kirka denne søndagen også. Grensa mellom hva som oppleves som frelsens forgård og fortapelsens trengsel går et sted rundt 50...

Det var egentlig seks som startet på menighetens konfirmasjonsskole i vinter, men dessverre var det bare fire som fullførte. Og en av dem var utenlands og måtte utsette dåp og konfirmasjon til høsten. De to andre som startet, har foreløpig sagt at de vil komme tilbake neste gang. Men på grunn av helse og andre grunner var det vanskelig for dem å fullføre nå.

Etter gudstjenesten var vi invitert hjem til en av konfirmantene – og det er jo en sånn invitasjon man ikke kan si nei til!

Så gikk søndagen, og det ble mandag. Vi fikk pakka i en fei og satte oss på båten til Stockholm. Det blir en svært spesiell sommer, med en omflakkende tilværelse. Sikkert veldig mange opplevelser. Leirer, menighetsbesøk, og noen dager for oss selv innimellom. Vi gleder oss, men er også spente. Nå har jeg vært alene i Stavanger-området ei uke. Resten av sommeren skal vi være sammen – jeg offisielt i pappaperm fra neste uke av, men med på lasset...

Magne J

Nyskjerrige konfirmanter fra Jar

Våre venner i Jar menighet har nysgjerrige konfirmanter, som ønsket å vite litt mer om Saku menighets og misjonærenes liv og levnet. Til sammen sendte de 27 spørsmål. I tilfelle dette har interesse også for andre, legger vi spørsmålene og svarene ut på bloggen.

1. Hvor stor blir kirka? Totalt 800 kvadratmeter, men det inkluderer kjellerrom (ungdoms- og barnerom), kirkestue, kontorer, fyrrom, kjøkken + en egen leilighet for noen til å passe på kirka (presten med familie eller en annen). Men vi bygger først kirka, og får vi penger seinere til denne leiligheten, så blir den bygd i neste omgang. Kirkerommet er i seg selv ikke så stort (plass til 105 stoler), men det kan utvides til å romme 200 stoler hvis vi åpner skyvedøra til kirkastua. I tillegg blir det noen plasser på galleriet.

2. Hvor lenge er det til den nye kirken er ferdig? Det kommer an på pengeinnsamlingen - og Guds nåde. Lån har vi ikke mulighet til å ta, for det er ingen som kan(vil garantere for et slikt lån. Så vi må samle penger først.

3.  Gleder dere til ny kirke? Veldig! Og særlig de som driver med barne og ungdomsarbeid.

4. Hvor mye koster det å bygge kirke? Se spørsmål 1. Hvis vi regner med bare det første byggetrinnet, så blir det omtrent 850 000 euro. Inkludert leiligheten blir det ca 1 million euro, dvs omlag 10 millioner norske kroner. Men det er cirkabeløp.

5. Hva gjør dere i gudstjenesten / har dere annerledes gudstjenester enn det vi har? En gang i måneden har vi ungdomsgudstjeneste i stedet for den vanlige gudstjenesten. Da er det (eldre) ungdommer som har ansvar for mange ting, ofte også preika. De andre søndagene er det "vanlige" gudstjenester, hvis det da ikke er familiegudstjenester. Men vanlig betyr noe annet i Estland enn i Norge, så dere må nok komme og se! Men ja, det er liturgiske gudstjenester som det heter. Vi bruker piano istedet for orgel.

6. Hvordan feirer dere konfirmasjon? Hovedsaken med konfirmasjonen er forberedelsestiden og så konfirmasjonsgudstjenesten. Som regel er det flere av konfirmantene som døpes i samme gudstjeneste som konfirmasjonen. Av og til døpes barna deres også. I konfirmasjonshandlingen svarer alle konfirmantene "ja" til at de forsaker djevelen og alle hans gjerninger og "ja" til at de vil følge Gud i Jesus Kristus. Så blir de velsignet - og nå sist ble de også salvet med olje. De fleste har et lite selskap etterpå, men ikke så stort som i Norge, og i stedet for gaver gis det blomster.

7. Hvordan feirer dere dåp? Omtrent som i Norge. Vi døper til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Det er vanligere med egne dåpsgudstjenester enn i Norge. En forskjell er at det er mange som har problemer med å finne faddere - fordi i tillegg til at de vil det skal være en nær person, må vedkommende også være døpt og konfirmert. Og dem er det ikke så altfor mange av.

8. Dere som skal konfirmere dere – skal dere på leir? Av og til har vi hatt leir, det kommer an

på hva slags konfirmantgruppe det er. Vi hadde ungdomskonfirmasjonsleir i fjor (som egentlig var kombinert med en annen ungdomsleir). I år skal vi ha leir sammen med de andre konfirmantene i prostiet (læreren kan sikkert forklare hva et prosti er).

9. Hvor lenge har dere hatt kirke? Det var møter på Saku bedehus fra 1923 og fram til 1940, men så stengte kommunistene bedehuset, og det ble ikke åpnet igjen før i 1994. Fra da av har det vært gudstjenester der hver søndag, og etter hvert har det kommet mange andre aktiviteter til. Kirke har vi imidlertid aldri hatt, selv om bedehuset fyller denne funksjonen og vi ofte kaller det "kirka" eller "veslekirka".

10. Jeg lurer på hva dere gjør i kirken? Vi har gudstjeneste på søndager. Hver uke er det korøvelse for Saku Gospel. Babysang øver hjemme hos oss, for det er for kaldt i kirka. En gang i måneden er det bibeltime. En gang i måneden er det samling for tidligere konfirmanter. Nesten hver uke er det konfirmanttime. En blind mann gir massasje til inntekt for kirkebygget en gang i uka. To ganger i måneden er det bønnemøte. En gang i måneden er det jenteklubb (vi har også fotball for gutter et annet sted). To ganger i måneden er det søndagsskole. En gang i måneden er det ungdomsklubb.

11. Hvordan er det å holde en kristen menighet med så få medlemmer? Det er overraskende mye jobb, skal jeg si deg, for ca. halvparten er aktive på en eller annen måte. I tillegg går det barn, ungdom og voksne som ikke er medlemmer hos oss på våre arrangementer. I fjor vokste medlemstallet fra 35 til 68. Mange barn på søndagsskolen er ikke døpt, og derfor ikke medlemmer (foreldrene deres er heller ikke medlemmer). På gudstjenestene våre var det i fjor gjennomsnittlig 23, og det er kanskje ikke så mye. Men fordi bedehuset vi holder til i er så lite, så får man følelsen av at det er fullt!

12. Hva gjør dere på ungdomsklubben / ungdomskveldene? Vi flytter kirkebenkene ut til veggene. Så leker vi og synger (har et lite husband). Så er det noen som har en andakt eller vitnesbyrd. Så går vi i grupper og diskuterer et tema/spørsmål. Så synger vi igjen og ber en kort bønn. Så synger vi bordverset, og da er resten av kvelden til mingling/skravling og spise snacks, drikke kaffe etc.

13. Er det mange ungdommer i menigheten? Til det kan jeg si at vi har mange eldre ungdommer (18-25). Vi har noen yngre også (13-18), men de fleste av dem er ikke medlemmer (ennå?) - de bare går på arrangementene våre.

14. Hva er den gjennomsnittlige alderen på de som blir døpt? Hvis du tenker på menigheten vår, så tipper jeg...20 år? For da er noen babyer og noen godt voksne. De eldste som har blitt døpt de tre årene vi har vært egen menighet, var tre stykker i midten av 60-åra. De ble også konfirmert.

15. Hvordan ble menigheten i Saku dannet? Rent formelt ved at 12 medlemmer fra noen andre menigheter møttes og avtalte å søke om å bli egen menighet. Et annet svar er at Gud har stått bak og dannet menigheten. Et tredje svar er at bak menighetsdannelsen ligger det mange år med bønn og mye arbeid + modige, flinke folk.

16. Hvor mange blir konfirmert hvert år? Det er forskjellig fra år til år - her som i Norge. I fjor hadde vi 20 konfirmanter, men det var ekstraordinært mye. Vi regner ikke med at det blir så mange i år. Vi har en gruppe på seks som skal konfirmeres til våren, og så blir det trolig en ny gruppe til høsten. I Estland er det helt vanlig med 3-4 konfirmanter om gangen.

17. Hvordan er det å være kristen i Estland?  Er det veldig annerledes enn i Norge? Hvis man sammenligner med Norge, er det kanskje ikke så selvsagt her. Her har de tross alt bak seg 50 år med kommunisme, og på den tiden kunne det få alvorlige følger for familien hvis noen gikk i kirka. De kristne er få, men de holder sammen. For meg som norsk har det vært spesielt flott å se hvordan de ulike kirkesamfunnene holder sammen og støtter hverandre. Særlig ungdom fra ulike kirkesamfunn. En forskjell er at de skiller mellom "fullråds-medlemmer" og "ikke fullrådsmedlemmer". Dvs. det forventes av kristne at de går minst en gang i året til nattverd og at de gir en pengegave/kontingent til menigheten sin. Først da, hvis de også er døpt og konfirmert, regnes de som "fullrådsmedlemmer" og kan stemme ved kirkevalget.

18. Hvor mange kristne finnes i Saku? Det er et godt spørsmål. Vi har som sagt 68 medlemmer i menigheten. Det er også en liten pinsemenighet her med i underkant av 20 medlemmer. Dessuten bor det folk her som er medlem av menigheter andre steder. I Estland er det nemlig ikke "soknebånd", dvs. at du kan bo ett sted og høre til den estisk-lutherske kirka (eller et annet kirkesamfunn) et annet sted. Siden Saku er en kommune med over 9000 mennesker, har jeg derfor ikke oversikten hvor mange kristne det er her. Kanskje vi snakker om ca. 100-200 som vil kalle seg kristne?

19 Hvor mange gutter er kristne? Som i Norge er det flere aktive kristne jenter enn gutter. I Saku er det ikke noen særlig forskjell egentlig.

20. Er det mange i Saku som gifter seg? Nei, dessverre er det altfor få. Vi håper det skal bli mer attraktivt å gifte seg i menigheten vår når vi får kirkebygg! Bedehuset er ikke spesielt egnet til bryllup eller begravelser. Men ellers er det altfor få i Estland som gifter seg i det hele tatt, spør du meg.

21. Er det mange barn som blir døpt? Årlig ca. 5 i vår menighet, men det er forskjellig fra år til år.

22. Spiller noen av konfirmantene daataspillet Counter Strike? I så fall hva er brukernavnene på nettspillet Steam? Jeg er ganske sikker på at ingen på det inneværende konfirmantkullet spiller det. De er alle godt voksne (40-50 år). Men jeg skal høre med en av fjorårskonfirmantene, Einar (18 år), han liker dataspill, vet jeg.

23. Er det fint i Saku / bra / gøy å bo i Saku? Jeg synes det er et trygt og godt sted å bo. Det er alltids ting som kunne vært bedre, men de tingene kan jo vi som menighet være med på å utvikle. Det er bra med idrett og kultur her, og lite forurensning, og det er et stort pluss.

24. Hvordan er det å bo i Estland? Vi har det bra, men det er ikke tvil om at det er mange som sliter. Det er en del som ikke er lykkelige, enten på grunn av økonomiske problemer, dårlige boforhold, at de pga økonomien må jobbe altfor mye, eller fordi de er ensomme el.l. Det er mange barn som vokser opp uten far, dessverre. Men når det er sagt, så er det mange positive ting: Esterne er stolt av sitt språk og sin kultur, de er glad i sang og dans, de har mye god mat (og litt for søte kaker for en nordmann). Det er rimelig å spise ute. De har ganske bra skoler og kulturskoler osv. Jeg har inntrykk at det er mindre alvorlig kriminalitet enn i Norge - men mer økonomisk kriminalitet.

25. Hvor mye koster en bil? En bruktbil kan du sikkert få for en norsk tusenlapp. Nye biler koster ca. en tredel mindre enn i Norge.

26. Hvor lenge jobber dere hver dag? Vi har særdeles uregelmessig arbeidstid. Ave jobber redusert (30 prosent) og klarer ca. å holde det på det. Jeg jobber for fullt, men klarer ikke å la være å jobbe en god del mer... Det er så mye ugjort. Det er ting i forhold til menigheten, i forhold til misjonsselskapet og norske støttemenigheter, kirkebygg, ettåringene og en god del annet.

27. Snakker dere russisk? Ave snakker (litt) russisk - det måtte hun lære da hun gikk på skolen i Estland. Jeg (Magne) har hatt nok med å lære estisk, og kan bare noen få ord på russisk. Det bor ikke så mange russere i Saku, men i Mustamäe, der NMS også driver arbeid, bor det en god del russisktalende.

Oss gartnere i mellom

I helga arrangerte NMS menighetsplantekonferanse i Tallinn. Til stede var nøkkelpersonell både fra Norge (den største gruppa), Estland, England og Frankrike som er involvert i menighetsplanting. Fra Saku menighet deltok vi med fire, likeså fra Mustamäe menighet. Hovedforedragsholdere var Craig Dyer (Christianity Explored, Skottland) og Tiina Klement, prest i Mustamäe menighet. Bibeltimeholdere var erkebiskop Urmas Viilma og menighetsprest Tauno Toompuu, begge fra den estiske evangelisk-lutherske kirka.

På søndag var deltakerne med på gudstjenestene i Saku eller Mustamäe. Det er en egen arbeidsgruppe som har forberedt konferansen, med Rolf Arne Tjøstheim, Torbjørn Sæle, Tiina Klement og Ove Sjursen i spissen.

Det er kjekt med besøk og konferanse, og alt gikk veldig bra. Nå når gjestene har reist kjenner jeg at det er ett og annet haster å få gjort, men det er godt å ha en sånn inspirasjon som slike dager gir med seg i ryggen. At vårværet er helt fantastisk flott, hjelper også på humøret.
I kveld er det bibeltime, til helga skal vi med Saku Gospel til Mustvee i Peipsi-regionen, og snart må vi begynne å planlegge norske kulturkvelder, som vi skal arrangere både i Saku og Mustamäe. Tja, og så blir det en og annen bursdagsfeiring sånn innimellom.

Ønsker alle en velsignet vår!

Magne

Pannekakesøndagsskole

I dag har vi fått i alle fall to bønnesvar! I det siste har vi nemlig bedt i menigheten både om nye barn på søndagsskolen og om forsterkninger i søndagsskole-lærerteamet.

For det første var det idag 15(!) barn på søndagsskole i Saku! Det har vært litt få barn på søndagsskolen i det siste på grunn av et generasjonsskifte (eller rettere sagt har de store blitt for store uten at små har kommet til). Så vi har hatt det som et bønneemne. Samtidig ble det bestemt å invitere nye barn til en «pannekakesøndagsskole». Barna laget selv invitasjoner og inviterte vennene sine. Samtidig hengte vi opp plakater i Saku. Joel, sønnen vår på fire år, delte også ut sine invitasjoner. Og tro det eller ikke, alle kameratene hans dukket opp!!! Og noen av dem skulle absolutt komme neste gang ogsåJ.

For det andre var det en ny søndagsskolelærer på plass i dag, Eleri heter hun. Hun kom først inn i menighetens arbeid gjennom babysang tidlig i fjor høst. Så begynte hun på konfirmasjonsskolen, ble konfirmert og medlem av menigheten her i Saku. I dag var hun for første gang med som søndagsskolelærer! Jeg regner dette som to bønnesvar på en dag!

Det å bo på det stedet menigheten ligger, er en velsignelse for arbeidet. Og jeg må takke Gud og barna mine som har hjulpet meg til å bli kjent med flotte mennesker, som igjen har ført noen av dem til menigheten.

Ave

En stor dag for Saku menighet!

Søndag hadde vi tre barnedåp, sju voksendåp, samt konfirmasjon av 11 i Saku bedehus. For en liten menighet som vår, var dette en veldig stor dag.

Historien om dette konfirmantkullet er litt spesiell: Da konfirmantkurset skulle begynne i høst, var det bare én registrert konfirmant, nemlig Harri (19). Og siden jeg sånn ellers har hatt mer enn nok å finne på i det siste, for å si det forsiktig, så fant jeg på en snedig plan: Jeg ville prøve å få Harri med på å utsette konfirmasjonen og komme tilbake til vårkurset! Til vårkurset har vi nemlig allerede tre-fire på lista, så da hadde vi i hvert fall ei gruppe.

Men forslaget ble avvist kontant fra Harri, for han hadde allerede invitert både venner og familie til konfirmasjon i Saku den 20. desember, så det var ikke snakk om noe annet... Men han skulle nå snakke med kjæresten Reene (17), om kanskje hun også ville være med. Det ville hun, og så startet vi med dem. Men i løpet av de to ukene som fulgte, kom det flere påmeldte, og til slutt var vi altså 11 konfirmanter – i aldersrommet 17 til 41 (ofte har vi også eldre konfirmanter, men i høst hadde vi et ungt snitt)!

Så var det altså konfirmasjon for dem på søndag. Vi markerte Tomas-dagen samme dag (menigheten heter jo Saku st. Tomas menighet, og Tomas har minnedagen sin 21. desember), så gudstjenesten fikk også preg av dette: Thomas var jo vantro, men endte opp med en sterk bekjennelse av Jesus som Herre og Gud.

Vi hadde faktisk to gudstjenester, for den vanlige menigheten hadde ikke fått plass i det lille bedehuset sammen med konfirmantene og følget deres, dessverre. Noen sangere fra Saku Gospel (se bildet under) var med og sang på begge gudstjenestene.

Tre av konfirmantene hadde barn som ble døpt i gudstjenesten. Som nevnt ble sju av konfirmantene døpt før de da også ble konfirmert (begge ting på samme dag).

De fire vanligste grunnene til at folk kommer til konfirmasjon i den estiske kirka er: a) At de vil gifte seg i kirka (da må begge være døpt og konfirmert). b) At de vil døpe barnet sitt (da må m

inst én forelder være døpt og konfirmert), c) Åndelig søken. d) At de vil bli faddere. e) En kombinasjon av flere faktorer. Det er ikke tradisjon for å konfirmeres ved en bestemt alder, som i Norge. Den tradisjonen falt bort i sovjettiden.

For meg som prest er det veldig interessant å undervise voksne konfirmanter!

Av de 11 konfirmantene kom ett par i kontakt med menigheten via babysang. To stykker, som begge kom med sine kjærester, har tidligere sunget i Saku Gospelkor – og deres bestemor ble konfirmert i fjor.  Resten fant så å si fram til menigheten på egenhånd.

For en så liten menighet som vår, er det fantastisk å kunne legge 14 til menigheten på en dag (11 konfirmanter + tre barn som ble døpt). Nå er vi oppe i 68 medlemmer. For ett år siden var vi 36. Takk til Gud, som gir vekst. Må han også hjelpe oss å ta vare på de som kommer inn i menigheten, og utruste dem til å være med i tjenesten for Gud og nesten i Saku!

Magne 

Den estiske jula – en del på forskudd

I motsetning til 17. mai, som har en tendens til å komme på samme tid hvert år, vet vi at jula begynner litt tidligere for hvert år som går. Så også i Estland. Fordi vi i tillegg har fått forespørsel fra venner i Norge om å skrive litt om julefeiringa i Estland allerede nå (til bruk i menighetsbladets julenummer), så lager jeg like godt et blogginnlegg av det. Først skriver jeg litt om julefeiring generelt i Estland, og så om julefeiringa i vår menighet her i Saku:

Den estiske jula

Etter den estiske frigjøringa fra Sovjetunionen i 1991, har julefeiringer blitt offisielt tatt opp igjen. I de 50 årene med kommunisme var det nemlig ikke lov å si ordet «jul» engang. 24. og 25. desember var arbeidsdager, og styresmaktene prøvde å gjøre mest mulig ut av nyttårsfeiringa istedet. De lyktes bare sånn delvis.

Min estiske svigermor forteller at fordi de ikke måtte snakke om julenissen, snakket de heller om «nyttårsnissen». Men mange var likevel ulydige, og lot «nyttårsnissen» komme på besøk på julaften.
Nå var det selvfølgelig heller ikke tillatt å invitere noen til juleselskap. Men kreativiteten var stor, og bursdager måtte man jo få lov til å feire! I de aller fleste familier var det en eller annen med bursdag i tida rundt jul, og da inviterte man til bursdagsselskap. Min svigermors far hadde bursdag lille julaften, så det kunne nesten ikke passet bedre.

På samme måte var det forresten med søndagsskoler i kommunisttida: Det var strengt forbudt, men ingen kunne si noe på at barna var samlet til barnebursdag. Det gav muligheter for å bringe det kristne budskapet videre til i hvert fall noen barn.

Juletrær var det den gang stort sett mulig å få tak i, men det er iøynefallende den dag i dag at esterne svært sjelden har «høyt i toppen den blanke stjerne». Selv når juletrær tas inn i kirkene, mangler det som etter mitt syn er det tydeligste kristelige symbolet ved juletreet – stjerna!

Overraskende nok var kirkene ofte fulle på julaften i Sovjetunionens tid. Min svigermor forteller at hun pleide å gå den ene dagen i året, og at det var skummelt, for hun var livredd for å bli observert av læreren sin. Det var jo en kjent sak at enkeltpersoner fikk penger for å gå i kirka og notere navnet på alle som var der.

Fiolette lys er mangelvare
I dag er det så å si bare kirkevante som vet hva advent er, og fiolette/lilla stearinlys er det like vanskelig å få tak i i adventstida som ellers i året. Men selvsagt har man julemarkeder rundt om i adventstida: Både små og store handelsmenn har jo interesse av at det kjøpes julegaver. Det mest kjente julemarkedet finner du i gamlebyen i Tallinn, som i seg selv er en god grunn for å besøke Estland i desember. Særdeles vakkert og mange spennende produkter! Julemarkedet varer i år fra 20. november til 8. januar.

Man kan undre seg på at julemarkedet varer så lenge, men da skal vi huske på at i Estland bor det omtrent 30 prosent russisktalende med større eller mindre grad av russiske-ortodokse tradisjoner. Og den ortodokse julaften feires som kjent 6. januar –  mens 1. juledag for dem er 7. januar. For lutheranere er dette Kristi åpenbaringsdag eller hellige trekongersdag.

Etter frigjøringa fra Sovjetunionen i 1991, ble julaften og 1. juledag (etter vår vestlige kalender) offentlige fridager. Nå feirer man jul, selv om det for de fleste familienes vedkommende er en sekularisert utgave.

Nå som før feires julaften som regel bare med den aller nærmeste familien. På dagtid er man på gravlunden og legger granbar og tenner lys ved gravene til sine avdøde slektninger. På kvelden spiser man blodpølse og svinestek med poteter, saus, surkål, gresskarsalat, syltede agurker og tyttebærsyltetøy. Deretter er det overlevering av gaver, med eller uten julenisse (ingen nyttårsnisse lenger!). Det er en gammel tradisjon her (som i Russland), at den som får gave (særlig barna) først må framføre ett eller annet: En sang, et dikt eller liknende.

Verken før eller nå er det like mange gaver under treet som i Norge. Man gir som regel bare til de aller nærmeste, og i større familier kan det for eksempel være loddtrekning om hvem som skal gi gave til hvilket barn. På den måten får ikke julegavene like stort fokus som i Norge, og man får mer tid til andre ting på julekvelden. Men det må sies at tendensen er at den kretsen man gir julegave til, blir større.

På 1. juledag er det gjerne den utvidede familien som møtes til god mat og hyggelig lag. Man pynter seg litt, men ikke så stivt som i Norge.

Julebukker finner du ikke i Estland i romjula. Derimot kan du få barn i kostymer på døra både på Martinsdagen (alle kler seg ut som menn), Kadridagen (alle kler seg ut som damer) og (dessverre!) på Halloween.

Jula i Saku menighet
Her i menigheten vår har vi gudstjenester hver søndag hele året, også i adventstida.
Den 1. søndag i advent feirer vi årsdagen for gjenåpningen av Saku bedehus, så da kan vi regne med et litt større innrykk av de eldre enn vanlig.

Den 3. søndag i advent deltar menigheten med stand og sang på julemessa her i Saku, før ungdomsgudstjenesten klokka tre.

Lørdag 19. desember har vi distribusjon av klær til fattige familier på dagen og menighetens julefest (med et særlig fokus på barna) klokka fem. Alle barna framsier et julevers eller sang, og så får de pakke. I tillegg er det lek, sang og andakt.

Den 4. advent har vi 11 konfirmanter i alderen 17 til 41 år som skal fram til alteret for å bli velsignet og bekrefte sitt ja til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. De fleste av dem, samt fire barn, skal også døpes. Vi har ennå ikke helt funnet ut av hvordan vi gjør det reint praktisk: Bedehuset vårt er egentlig for lite for så mange konfirmanter med gjester. Det må vi snart finne ut av. På sånne dager er savnet av et kirkebygg stort.

4. advent feirer vi også menighetens skytshelgen, st. Thomas, som har sin helgendag den 21. desember, og Saku Gospel skal synge.

På julaften har vi en kort familiegudstjeneste uten nattverd, hvor babysang-gruppa trolig skal være med og synge. Julaftengudstjeneste er en ny tradisjon i Saku, men i fjor var det nesten fullt.
Gudstjenesten blir nok lengre på1. juledag – da har vi høytidsgudstjeneste med nattverd. Tradisjonelt kommer det litt færre da.

Vi har så langt ikke tradisjoner for gudstjeneste på 2. juledag i vår menighet, og i år er jo dessuten 3. juledag en søndag...

Med det ønsker vi alle norske venner en riktig fin og velsignet advents- og juletid!


Av Magne Mølster

To praktikanter – og et lite mirakel

De siste dagene har jeg hatt nok å holde styr på. I tillegg til menighetsarbeidet og de to „ettåringene“ vi har fått, har vi nå også fått to „to-ukinger“: Øyvind Døvik og Ingrid Breilid Svendsen har kommet til oss i Estland for å ha „misjonspraksis“. Til daglig er de studenter ved Misjonshøgskolen, der de studerer misjon og teologi. Så akkurat nå går det veldig mye i norsk her! Fint å bli kjent med dem! De skal altså være her i to uker, og observere og bidra i arbeidet i Saku og Mustamäe.

Fra før av har vi de to ettåringene våre, Marcus og Brit Helen, her. De har kommet veldig godt inn i arbeidet, og jeg synes det er imponerende hvor mye språkkunnskaper de har klart å trekke til seg på to uker! Begge to lager flotte blogger, som jeg anbefaler på det varmeste:

brithelenfinstad.wordpress.com
eestimarcus.wordpress.com

Og så må jeg nesten fortelle hva som skjedde i dag tidlig. Før frokost var jeg ute og henta litt ved, og prøvde å fyre opp i ovnen. Men veden var nok litt fuktig, for det ville liksom ikke ta helt fyr. Mye røyk, men lite ild. Da frokosten var fortært, hadde jeg allerede et par ganger prøvd å få liv i ilden, men uten hell. Litt etterpå satte vi oss ned for å be for dagen, menighetene og våre kjære. På slutten av bønnen kom jeg til å slenge ut omtrent følgende bønn: «...og vær så snill å hjelpe oss med å få fyr i ovnen, for det vil seg liksom ikke». Ikke før var ordene sagt, før det bokstavelig talt sa et «poff» i ovnen – og flammene stod til værs!

Da passet det jo ekstra godt at Ave leste barnebibelens versjon av 1. Kongebok kapittel 18 om Elia og ildunderet for Joel i går. Ave og jeg var nærmest sjokkert, mens Joel så ut til å ta dette som den mest naturlig ting i verden...

MagneJ