Store ting - på godt og vondt

 

I Estland begynner vi å blir vant til at livet går (nesten som) normalt igjen. Men livet er ikke normalt for alle. Bak oss ligger halvannen uke med store forandringer for noen. Jeg skriver litt om det, men først om velsignelse av kirkas flagg.

I Estland er det tradisjon for at presten velsigner forskjellige gjenstander, steder osv. på en annen måte enn i Norge. Sannsynligvis er dette en påvirkning fra den ortodokse kirka, som ved siden av lutheranerne er det største kirkesamfunnet i Estland. I prinsippet kan presten velsigne nær sagt hva som helst, så lenge det er noe som er gagnlig for mennesker, kultur og natur. I liturgiboka for vigslinger og velsignelser er det for eksempel egne tekster og liturgier for velsignelse av hus, menighetshus, barnehjem, barnehage, skoler, sykehus, omsorgshjem, sosialhus, kommunehus, veier og annet som er knyttet til trafikk, fabrikk, sportsanlegg og fritidspark. I tillegg er det liturgier for velsignelse av såing og høsting, kirkelige symboler, korskjeder, første skoledag og flagg.

Fredag for halvannen uke siden hadde vi, i samarbeid med «lottene» eller det kvinnelige sivilforsvaret om du vil, et arrangement hvor Saku kirkes flagg ble velsignet. Flagget ble gitt til menigheten
ved vigslingen av Saku kirke, men vi avtalte at vi har velsignelsen av flagget på et eget egnet tidspunkt. Det ble en flott seremoni og en fin fest på «det estiske flaggets dag», 4. juni.

Familiegudstjeneste igjen
Det var stor glede da vi søndag etter igjen kunne invitere til familiegudstjeneste – den første på fire måneder. Fire babysangere med mødre var også med. Ave har hatt babysang på nettet helt siden desember, men har hatt det utendørs fra og med midten av mai. Siden det fortsatt er en del som er forsiktige med å bevege seg der det er mange folk, var det overraskende at det var over 50 store og små i kirka denne søndagen!

Begravelse
Neste store arrangement hadde en helt annen tone. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, har menigheten fått kontakt med en familie der mor var i koma etter et illebefinnende og sønnen hadde en alvorlig sykdom. Takk til alle som har vært med og kjempet for disse i bønn! Mens sønnen nå ser ut til å være frisk, gikk det ikke så bra med moren, dessverre. Vi hadde begravelse i kirka på lørdag. I Estland er det vanlig med åpen kiste – det var det også her. Det er ikke lett å ha en begravelse for en ung kvinne der det sitter en sørgende familiefar og fire barn på første rekke. Vi kom oss igjennom. Og så håper jeg at menigheten kan være til støtte for denne familien videre! Takk for fortsatt forbønn for disse!

Oppe i dette var det underlig at omtrent akkurat samtidig døde en annen yngre mor her i Saku. Og selv om denne familien aldri har vært i kirka, så hadde Ave og jeg hatt litt kontakt med dem i forbindelse med et kurs vi gikk på sammen i fjor høst. Her er det en ektemann og to barn som er igjen. Igjen utrolig trist. Disse tre kom til kirka nå på søndag, og fant styrke i det. Vi har en jobb å gjøre, og så får vi se hvordan menigheten kan være til støtte i form av sorggruppe, praktisk hjelpe eller annet. Det har vært flere andre ulykker her i Saku kommune i det siste, så behovet er sånn sett til stede for sorgarbeid.

Dåp og konfirmasjon
Begravelsen var på lørdag, med 80 mennesker til stede. Så var det tid for omstilling igjen, for søndag var det gudstjeneste med dåp og konfirmasjon! Sju mennesker i alderen 30 til 38 år har utgjort vårsemesterets konfirmantkull. Tre av dem ble døpt i samme gudstjeneste. Stor glede! Og så tar vi med oss at det har vært en sammensveiset og fin gruppe å jobbe med til tross for at halvdelen av kurset har vært over web.

Konfirmasjon i Estland er noe annet enn i Norge. Her bekjenner konfirmanten personlig sin tro, og som regel er konfirmantene voksne. Det er i alle fall sikkert at ingen står til konfirmasjon for pengenes skyld – for det gis som regel «bare» blomster eller korskjede.

Religiøs tro regnes ofte som så personlig i Estland at mange ikke engang inviterer sine nærmeste. Eller det kan hende de blir invitert, men ikke kommer. Denne gangen var det flott å se at flere av konfirmantenes nærmeste var til stede. Og ekstra modig var Mailis, som la ut bilde av seg selv på Facebook med konfirmantkappen på foran alteret i Saku kirke. Blant alle lykkeønskningene i «tråden» under måtte hun tåle kommentarer som «Skal du bli nonne?» og «Nå begynner jeg å bli bekymret»… Men Mailis er trygg i sin tro, har tatt et godt valg, og så skal det bli spennende å følge henne og de andre konfirmantene videre!

Magne