Maicken ble medlem nummer 100!

Søndag 3. advent ble sju unge voksne mennesker konfirmert og lagt til menigheten her i Saku. Fem av dem ble også døpt. De sju konfirmantene innviet samtidig konfirmantkappene vi fikk fra Hakadal menighet. Vi har nå 102 medlemmer, og medlem nummer 100 er Maicken Lokotar (30)!

For oss er det fantastisk med et tresifret tall på menighetsmedlemmene, selv om det ærlig talt er vel så viktig å vokse kvalitativt som kvantitativt – og selv om det for en norsk menighetssammenheng sikkert høres lite ut med 102. Vi startet tross alt med 12.

Det måtte loddtrekning til for å kåre hvem som ble medlem nummer 100... For det var sju konfirmanter, og hvordan skulle vi bestemme hvem det var? Etter rekkefølgen ved dåpen, ved alteret/konfirmasjonen eller nattverden, eller i hvilken rekkefølge de fikk diplomene sine kanskje? «Vinneren» av loddtrekningen ble Maicken Lokotar! Og det har vært en spesielt stor uke for Maicken, for hun fylte 30 år denne uka. Be gjerne for henne - og for de andre konfirmantene: Kristen, Rasmus, Kersti, Katariina, Taavi og Taavi.

Det har vært fantastisk flott å være konfirmantprest for en gruppe av unge voksne mellom 20 og 30 år som kommer til menigheten  for å lære om kristen tro, bli døpt og konfirmert. Det har vært en usedvanlig spennende gruppe.

Hvorfor kommer folk til konfirmasjon i Estland? I hvert fall ikke på grunn av pengene – det er sjelden at de får noen gaver utover blomster, samt den bokgaven som menigheten gir. Kun meget sjelden kommer de på grunn av familietradisjon. De har ofte andre grunner, for eksempel å bli kirkelig viet, døpe sine barn eller bli faddere. Eller på grunn av tryggheten i å være døpt eller åndelig søkning. Det er oftest mennesker som tror eller er åpen for at det er en høyere makt. Så gjelder det å prøve å følge Paulus eksempel, og undervise troverdig om den Gud de (eventuelt) ikke kjenner (Apg 17,23).

I både dåpsliturgien og  i konfirmasjonsliturgien må de aktivt svare «ja» (evt «ja, med Guds hjelp») på flere spørsmål – om de forsaker djevelen, om de tror på den treenige Gud, om de vil fortsette å leve «i menighetens midte» og så videre. Jeg har inntrykk at ja-svarene i de aller fleste tilfeller er ærlige. Det vil si: De tror, tror de. Og de vil forsøke å leve som kristne. Men det viser seg i realiteten at det skal mye til for at et menneske som akkurat nylig er kommet til menigheten, begynner å gå fast i kirka hver søndag. Det blir vanskelig for mange, ser jeg. Jeg skulle ønske vi hadde nok egnede ledere til å invitere alle til smågrupper.  Men jeg gleder meg desto mere når tidligere konfirmanter kommer innom av og til på gudstjeneste, eller når de tar på seg å stille med kirkekaffen og som tekstlesere en gang imellom. Dette gjelder i praksis over halvparten av konfirmantene.

Nå forbereder vi til julegudstjenester. Og selvfølgelig også til juleselskap hjemme, for det nytter jo ikke å dra noe sted for oss på selveste juledagene.

Noen har lurt på hva esterne spiser til jul. Det klassiske er svinestek, poteter, surkål og blodpølser, med rikelig av marinerte grønnsaker (gjerne fra egen hage) ved siden av. Folk har juletre her også, men som regel uten stjerne. Ikke en gang i kirkene har juletrærne stjerner, med noen unntak. Ett av unntakene er oss i Saku: Vi går for stjerne, men da er det viktig at stjerna ikke har fem tagger. Det var nemlig Sovjetunionens symbol, og det er grunnen til at mange utelater den.

Med det ønsker vi alle våre blogglesere en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Magne J

Jul i Mustamäe kirke

Jula er tida for tradisjoner, ritualer, lukter, stemninger, sanger, fellesskap og glede som vi aldri ville vært foruten. Her i Estland var jula forbudt å feire i 40 år, strøket fra kalenderen - bokstavelig talt. Men akkurat på dette punktet lyktes ikke Sovjetunionen så godt med sin avkristningspolitikk som de ellers gjorde. Jula satt for dypt i folk – og ble likevel ofte feiret  i hemmelighet. Sånn ville det vel vært i Norge også, kanskje. Kan noen se seg for ikke å feire jul? Neppe

I Mustamäe, en bydel i Tallinn med omlag 65 000 mennesker hvor NMS samarbeider om menighetsplanting og kirkebygg, har den store „snakkisen“  i menigheten dette året defintivt vært det nye kirkebygget. Nå står kirka der altså, så fin, hvit og stilig. Og samtidig så naturlig i landskapet mellom boligmaskinene i Kiiligata i Mustamäe at man skulle tro den hadde stått der bestandig. Tusen takk til alle som har støttet kirkebygginga enten direkte eller gjennom den generelle «Estlands-misjonspakka»! Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Nå er kirka ferdig utvendig, mens alt er fortsatt ugjort innvendig. Så langt kom man i denne omgang – dvs. den siste regningen på 100 000 euro med frist i januar er fortsatt ubetalt. Når den er betalt og det er samlet inn ytterligere 500 000 euro, kan man starte med byggearbeidene innvendig.

Noen har spurt når kirka blir ferdig innviet, for det er noen av dere som har vært med og gitt og har fulgt arbeidet tett, som gjerne selv vil være til stede. Til disse må vi dessverre si at det er altfor tidlig å sette en slik dato, men vi vil selvfølgelig sende informasjon om dette så fort vi vet noe mer!  I første omgang er menigheten takknemlig for at man har kommet så langt som man har, og så får vi se videre.

Julaften skal Mustamäe menighet først ha tradisjonell julegudstjeneste i menighetslokalene (altså i kjelleren som før) klokka 15. Deretter blir det kirkekaffe, og så blir det en åpen julaften-kveldsbønn i den nye kirka klokka 18.

Kirkebygginga har tatt tid og oppmerksomhet for menigheten i Mustamäe i år, det er det ikke tvil om. Ikke minst for menighetsprest Tiina Klement og mannen Kaimo. Men samtidig har det meste gått som før. 

- Dette året har vi ikke vokst så mye i tall, men mer innvendig. Barnearbeidet har vært en spesiell stor glede. Vi har to flotte søndagsskolelærere, samt ettåringen, og høyt og trofast oppmøte på søndagsskolen og i barnearbeidet.  Da vi nylig inviterte til menighetens julefest, inviterte vi 46 barn (søndagsskole og babysang), og 40 av dem møtte opp, forteller Tiina.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Miriam Landmark

«Pole viga!»

«Hei, hvordan går det?» sier vi på norsk, og får som regel til svar «Takk, bare bra» eller noe i den duren. Kun av og til svarer noen noe annet, dersom man virkelig ikke har det bra. Men da må man også være forberedt på å få et oppfølgingsspørsmål om hva som er galt.

I engelskspråklige land – spesielt i USA - er «How are you» nærmest en måte å hilse på, og man forventer ikke engang svar. Og i alle fall ikke et ærlig svar.

I Estland er det annerledes. Også her spør man om hvordan det går – «Kuidas läheb?». Men til forskjell fra mange andre steder, venter man et ærlig svar. Her er det en stor skala av svarmuligheter, og dette er de vanligste alternativene:

Väga hästi – veldig bra
Hästi - bra
Päris hästi – ganske bra
Pole viga – ikke noe å klage over
Normaalselt – helt normalt
Natukene hästi – litt bra
Nii ja naa – både og
Mitte nii hästi – ikke så bra
Natukene halvasti – litt dårlig
Halvasti – dårlig
Natukene kehvasti – litt elendig
Kehvasti - elendig

Det er på mange måter befriende å kunne forholde seg til ærlige svar, og selv å kunne svare ærlig. Hvordan går det? Tja, idag har jeg kanskje ikke noe å klage over, men det kunne gått bedre også. Så da svarer jeg «pole viga!».

På den annen side er det nok lurt å være litt mer tilbakeholden med å spørre om hvordan det går når du er i Estland, enn det man er i Norge. Hvis man ikke har tid til å høre på noe som ikke er så bra, bør man se an personen før man spør.

Her om dagen hørte jeg om en søster fra menigheten som går rundt og håper på at ingen skal spørre henne om hvordan hun har det. Hun hadde kanskje hatt det lettere i et annet land, der man ikke forventer et ærlig svar.

Med amerikanere på besøk i Estland blir det fort kulturkrasj. Når de spør kjapt «How are you», ofte uten egentlig å ville vite hvordan man har det, eller uten å ville høre noe annet enn «Fine, thank you» til svar, blir det fort forstått som ignoranse her.

Kuidas läheb? Pole viga!

Magne J

Nytt om kirkebygg og „noko attåt“

Mustamäe kirke begynner – utrolig nok – allerede å bli ferdig utvendig. Nå holder bygningsmennene på med isolering av tak og vegger! Søndag var det første konsert i kirkeamfiet, der både korset som skal opp på kirkeveggen utvendig - og folk - ble velsignet.

Mange har undret seg over at byggingen av Mustamäe kirke kom såpass fort igang. Saken er den at Tallinn by fyller hundre år neste år (2018 - tidligere het byen Reval). Samme år er det hundre år siden Estland fikk sin første selvstendighet. Som en fødselsdagsgave til byen har politikerne i Tallinn – så å si mot alle odds – ønsket å skjenke den folkerike Mustamäe bydel et sakralbygg. For noe slik finnes jo ikke der fra før av. For de fleste politikerne betyr nok kirkebygg

ets potensiale som konsertbygg, diakoni- og ungdomssenter mest. Men da byen tilbød å være med og betale kirkebygget for å få det ferdig til jubelåret 2018, var det ikke noe annet alternativ for menigheten enn å „hoppe på toget“, som det heter. Til nå har byen støttet med ca. 14 mill. kroner, om lag halvparten av det kirka totalt er budsjettert til.

Utfordringen ligger i at menigheten må skaffe mye penger selv på kort tid, helst innen utgangen av november. Fortsatt mangler ca. 1,8 millioner kroner på å gjøre ferdig og betale for alt arbeidet utvendig og med kirkas „skall“ (som man sier her) -  og da gjenstår fortsatt det meste innvendig. Fristen for å betale dette og unngå stopp i arbeidet, er i slutten av november. Så får vi legge dette i Guds hender. I tillegg til pengene fra NMS, har menigheten selv foreløpig samlet inn om lag 450 000 kroner.

I den estiske lutherske kirka er det bare bygget èn annen kirke etter 2. verdenskrig (Viimsi kirke), så dette er stort!

Hvordan går det så med kirkebygg-planene i Saku? Blir dette den tredje kirka ut?

Selv om vi har tomt og godt mot, er det uklart når vi er i stand til å begynne å bygge. Riktignok har vi til sammen samlet inn nærmere en million kroner - noe lokalt, resten er gaver og prosjektstøtte fra venner og organisasjoner i  Tyskland, Finland og Norge (NMS). Dette er om lag en tidel av det vi trenger totalt til hele prosjektet, en åttedel av selve kirkebygget. Kirka i Saku er mindre og rimeligere sammenliknet med Mustamäe-kirka. Vi jobber aktivt med sakene, og er veldig glade for at en ung, flink mann ved navn Ardon Kaerma har påtatt seg å bli prosjektleder for kirkebygging i Saku.

Dessverre mangler foreløpig politisk vilje til at det offentlige lokalt i Saku skal bidra økonomisk, annet enn med nikk og velvilje. Vanligvis ser ikke det offentlige det som sin rolle å støtte den slags i Estland. Den 15. oktober er det lokalvalg, og jeg ble så seint som i dag tilskrevet av en politiker fra en lokal liste som gjorde meg oppmerksom på at hun og deres parti vil bidra til å bygge kirke i Saku! Så hvem vet hva som er mulig etter valget også her?!

Nok om kirkebygg for denne gang. Noen stikkordsmessige andre nyheter til slutt: Konfirmantgruppene er i gang i både Mustamäe og Saku, denne gangen med mange unge konfirmanter (i estisk sammenheng). I starten av september kom ettåring Ingvild Prestbø fra Fitjar til Estland. Hun er godt i gang med både arbeid og språk, og vi ser fram til fortsettelsen. I år er det ekstra spennende at NMS har valgt å rekruttere to estiske ettåring til sitt misjonsarbeid i England, så da er Estland med også der!

Lørdag velsignet jeg en nyplantet offentlig skog i Saku. Jeg var også med på dugnaden med å plante, er jo tross alt i „gartnerbransjen“ (dvs. menighetsplanter). Det var veldig hyggelig å bli invitert som Saku menighets prest i en slik anledning, og det av mennesker som jeg aldri har sett på våre arrangementer. Været holdt seg akkurat til åpningsseremonien var avsluttet med velsignelsen i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Da åpnet himmelens sluser seg, og intet øye eller noe annet var lenger tørt.

Magne J

Moro med brannbil

En lørdagskveld kjører en veteran-brannbil til et leirsted i nærheten av Saku. 23 spente barn møter denne skogsbrannbilen. Heldigvis var det ikke brann på leirstedet, men barna lærte hvordan man skal bruke brannslokkingsapparat og vannslange:-D I tillegg fikk de høre litt om brannmannskapets arbeid. Det endte med at vi måtte henge en lang snor mellom trærne for å henge til tørk barnas våte klær...

I midten av august hvert år samles barn og ledere til tre fine leirdager på et leirsted i Saku kommune. Dette (2017) er den femte barneleiren menigheten i Saku arrangerer. Leiren er godt støttet av Saku kommune, med Saku menighet (som jo igjen får støtte fra NMS) har sin egenandel – frivillige og noe økonomi. Til leiren inviterer vi barn fra Saku enten de er med i menigheten eller ikke. Det er noen søndagsskolebarn som deltar, men de fleste deltakerne har ikke noen kirkelig tilknytning. En del av barna kommer fra familier med sosiale problemer. Derfor er det flott å ha mange unge og voksne ledere tilgjengelig – slik at det er nok hender, føtter, ører, øyne og hjerter for alle barnas behov.

I tillegg til spennende «søndagsskoletimer» har vi aktiviteter som fotball, håndverk, leker, sang, bålkveld, kakelaging osv. Hvert år har vi også en «overraskelesesbesøk», som var brannbilen denne gangen. Barna koser seg på leir, og mange vil ikke reise hjem igjen...

Det er flott å oppleve at noen barn blir med på menighetens aktiviteter etter leiren. I år hadde vi tre «unge ledere» som har tidligere vært søndagsskolebarn. Som søndagsskolelærer er det godt å se at arbeidet bærer slike frukter som disse lederne. Takk til Gud som kaller barn og unge til kirken og lar dem vokse i troen. Takk til dere som ber for arbeidet – det nytter!!!

Ave:-)

Om agurker og raringer

Det er sommertid, og tradisjonelt tid for såkalt «agurknytt». Dette er et uttrykk som brukes om mediebransjen sommerstid, fordi det da gjerne er lite nytt. I tidligere tider ble sommervikarene i pressen sendt ut på torgene for å sjekke prisene på agurker og annet, og så skrive om det. I følge Wikipedia varer agurktid fra omkring midten av juni til slutten av august. I så måte burde dette blogginnlegget være godt innenfor.

Men hit jeg sitter har det nådd få agurknyheter i år. Det er jo snart valg, både i Norge og Estland.  Dessuten kommer det daglig hoderystende halvsetninger fra lederen av et merkelig land i vest. Og det er bare å medgi det: Her i menighetsarbeidet i Estland har vi nå lite å stille opp mot det. Fra midten av juli til midten av august er det den absolutte lavsesong (mens vi venter på Saku barneleir, tak over Mustamäe kirke, forhåpentligvis nye konfirmanter og ny ettåring).

Men jeg vil gjerne skrive litt om noe jeg har tenkt på en stund: Er det store forskjeller mellom Norge og Estland? Landene ligger som kjent ikke langt fra hverandre – en drøy time med fly. Og for uinnvidde ser estere og nordmenn forbløffende like ut. Litt tydeligere forskjell på menn og kvinner i Estland, kanskje. Og så er estere litt skyere. Ellers ganske like nordmenn. Men ved siden av språk og geografi, er det mange forskjeller. Noen er mer kuriøse – andre dyptgripende. Hvem er rar? Hva er best? Slik vi gjør det i Norge, eller slik man gjør det i Estland? Det kommer jo helt an på perspektivet. Her kommer et ørlite og uvitenskapelig utvalg av forskjeller. Les – og døm selv!

AGURKER: I Norge er det en helt selvsagt ting at man kan kjøpe frukt og grønt på torget eller i butikken. I Estland har det ikke alltid vært slik – i Sovjettiden var det særdeles vanskelig å få kjøpt den slags. Det måtte man dyrke selv, i hage eller kolonihage. Den arven lever videre: Også i dag er det utbredt at man dyrker sine egne frukt og grønnsaker, sylter, presser osv. på en helt annen måte enn jeg er vant til fra Norge. Det er jo også et økonomisk spørsmål for mange.

SERVICE: I Norge er det en selvsagt ting at offentlige tjenestemenn, helsepersonell, bussjåfører, butikkselgere osv. opptrer profesjonelt og høflig. Unntakene bekrefter regelen. Slik er det ikke her. Kanskje er det en arv fra kommunisttiden, der man ikke trengte å yte service (for man fikk jo den samme lønna uansett). Her om dagen ble jeg skjelt ut under en røntgenundersøkelse fordi jeg misforstod hvor jeg skulle holde hendene mine... Heldigvis er service et større problem blant godt voksne servicearbeidere enn blant yngre. Så det er håp, heldigvis! Og noen ganger er det faktisk deilig å kunne gå inn i en butikk uten at det straks kommer en selger for å hjelpe meg...

PYNTER IKKE PÅ SANNHETEN: Esterne kan være direkte, særlig dersom de ikke er av den innesluttede typen. Da jeg anla skjegg (igjen) sist vinter fikk jeg straks høre fra to av damene i menigheten at det ikke var pent. Hun ene sa det til og med to ganger, for sikkerhets skyld. Sannsynligvis hadde de rett, men jeg ser ikke for meg at damene i min gamle menighet i Lunde og Flåbygd hadde sagt det på den måten. Nå har jeg forresten ikke skjegg lenger... J Den direkte talemåten har sine fordeler og ulemper. Men i alle fall kan man stole på at den som roser, virkelig mener det!

SMÅBARN OG PERMISJONER: Estiske politikere tar på alvor at en god del yngre mennesker flytter ut av landet, og legger til rette for at de som bor her skal få mange nok barn. En del velger bevisst å begrense antall barn til en eller to – av økonomiske grunner. Men nylig har regjeringen valgt en mer offensiv vei: Fortsatt gir staten 50 euro i barnetrygd for første, og det samme for andre barn, til sammen 100 euro for to. Men hvis man nå får et tredje barn i familien, øker den samlede barnetrygda til 200 euro, og i tillegg får man 300 euro i «storfamiliestøtte», altså til sammen 500 euro (ca. 4500 kroner) i måneden! Det er en god pott penger i estisk målestokk.
I tillegg har Estland i en årrekke hatt halvannet års permisjon med full lønn for mor etter fødsel. Dette handler imidlertid ikke bare om «fertilitetspolitikk»: Det er et utbredt syn her at ut ifra et utviklingspsykologisk perspektiv er ettåringer er for unge til å skilles fra foreldre og hjem og gå i barnehage. De fleste venter til toårsalder, og mange også til tre år av hensyn til barnet. Tradisjonelt har barna vært bleiefrie når de begynner i barnehagen. Så hører det med til historien at barnehagegruppene er større og med færre voksne enn i Norge (to voksne på 24 barn for treåringer!).
I Estland rister man forresten på hodet over at småbarn i Norden som ikke engang har fylt sitt første leveår, starter i barnehage, på samme måte som man rister på hodet i Norge over for eksempel USAs foreldrepermisjons-ordninger.
Hjemmeværende mødre er ikke bare hjemme: Siden denne gruppa er såpass stor, er det en del aktiviteter i lokalsamfunnet for småbarn med foreldre (oftest med mødre, av og til fedre): Småbarnsgym, babysang (i menigheten), forelesninger om aktuelle temaer osv.

E-STLAND: Estland er blant verdens ledende nasjoner på digitale løsninger. Vi har jo bodd noen år utenfor Norge nå, og jeg er ikke helt «up-to-date» på situasjonen der hjemme. Men ett eksempel: Allerede da vi flyttet til Estland i 2011, var det elektroniske resepter. Dvs. at i samme øyeblikk som legen har skrevet en resept, kan du hente denne medisinen ved hjelp av ID-kortet ditt på hvilket som helst apotek. Du kan underskrive dokumenter og betale regninger, stemme og mere til med ID-kortet hjemme i stua di. Flere og flere hjemmeværende husmødre og eldre bestiller maten over nett – gratis kjørt hjem hvis man kjøper for over 40 euro.

ANDRE TING: Det er også mange andre forskjeller mellom de to land og folk. De har godt brød her, svart brød, men spiser likevel mindre brød enn i Norge. Til frokost spiser mange (særlig småbarnsfamilier) grøt, mens hovedmåltidet er midt på dagen (med brød ved siden av). Også til kvelden er det gjerne varm mat (suppe el.l.) og brød. Mange spiser lunsj ute i 12-13-tida, da er det spesielle lunsjtilbud på kaféer og restauranter, mandag til fredag. Estere er sakligere, og er uvant med «smalltalk». Å være stille sammen er helt normalt. Småbarn begynner pottetrening tidlig, noen fra fødselen av, og de blir «reinslige» før gjennomsnittlige norske barn. Gjennomsnittlig levealder er lavere, særlig for menn, som har ti år forventet lavere levealder enn kvinner. Det skyldes særlig alkohol og trafikk. Alkohol kan kjøpes fra klokka 10-22 i både sterke og svake varianter i alle butikker og bensinstasjoner(!).

Dette var agurknytt. En liten analyse og veiing av forskjeller, også når det gjelder agurker, i påvente av virkelige nyheter. Jeg kunne selvsagt også skrevet om mange andre ulikheter: Melk i posesalg, esternes definisjon av fjell, søndagsåpne butikker, om merverdiavgiftens kår blant håndverkere og mange andre ting. Men det får bli agurknytt en annen sommer.

Magne J

Spørsmål og svar fra unge i Jar!

Jar menighet er en av de menighetene som støtter menighetsplanting og annet misjonsarbeid i Estland, og de har spesielt fokusert på vennskapsrelasjonen med Saku menighet. For annet år på rad har konfirmantene deres sendt spørsmål om liv og arbeid i Estland og Saku. Her kommer et utdrag. Det er jeg (Magne) som svarer for det meste (hvis ikke annet er sagt). Men på noen spørsmål svarer også andre fra Saku menighet.

-Hva er forskjellen mellom Jar kirke og Saku, f.eks. konfirmantopplegg og gudstjenester?
Konfirmantopplegget er nok ganske forskjellig. Vi har stort sett voksne konfirmanter. Siden jeg kom hit, har vi hatt konfirmanter i menigheten i aldersspennet 17-69 år. Så jeg skal innrømme at det blir litt mindre lek og moro enn i konfirmanttimene i Den norske kirke (jeg har selv vært konfirmantlærer der). Men vi synger og har det bra sammen, og diskuterer temaene veldig grundig sammenliknet med det jeg var vant med fra Norge. Det er forskjell på å undervise ungdommer og voksne!
Jeg har dessverre bare vært på gudstjeneste i Jar kirke en gang, og det er allerede tre år siden eller noe sånt. Så det blir litt vanskelig å sammenlikne. Den gang var det mange dåp i Jar – vi har egne dåpsgudstjenester som regel.

Våre vanlige gudstjenester følger den klassiske ordningen for gudstjenester, slik som det er vanlig i katolske, lutherske og anglikanske kirker. Vi har både eldre og nyere sanger av forskjellige typer, og målet med det er at alle generasjoner skal føle seg velkommen. I Saku har vi alltid nattverd, det skjer ved at presten dypper brødet i (alkoholholdig) vin og legger den på leppene til kommunikanten (den som går til nattverd). Vi har alltid kirkekaffe. Det går på rundgang mellom menighetsmedlemmene å ta ansvar for kirkekaffe, tekstlesning, snømåking, fyring og rengjøring, siden vi ikke har noen ansatte kirketjenere eller klokkere. Forresten har vi ikke kirkeklokke heller, det er også en forskjell, og så bruker vi synthesator i stedet for orgel.

-Hvordan er fellesskapet i menigheten? Er det bra fordi dere er få, eller er det omvendt?
Magne: Jeg vil si fellesskapet er bra. Det som er med å skape fellesskap er flere ting, og antallet har sikkert litt å si. Men det er også andre ting, som kjemi mellom folk, at folk treffer noen på kirkekaffen eller på andre arrangementer som de opplever at de kan samtale og ha fellesskap med osv. Vi har mange forskjellige (noen vil kanskje si «rare»?) mennesker innom – det er positivt. Så føler ingen at de er for mislykket til å gå i vår menighet.

Fellesskapet i menigheten har definitivt blitt bedre etter at vi begynte med kirkekaffe hver søndag. Før det var det mer skille mellom yngre og eldre, nå snakker de sammen på en annen måte.
Så er det selvfølgelig også hos oss sikkert de som føler at de ikke er blitt inkludert, men jeg håper at det er relativt få.

Ranno: Fellesskapet er bra. Jeg vil si det er noen plusser med å være få.

-Hvorfor kan bare de som har kristne foreldre (de som har blitt døpt/konfirmert) bli døpt og konfirmert selv? Handler ikke kristendommen om at alle skal være velkommen?
Det er riktig at i den estiske lutherske kirka kan (vanligvis) bare de som har minst én døpt og konfirmert forelder bli døpt som barn. Derfor har vi hatt en del barn f.eks. på søndagsskolen som ikke er døpt. Men når barna blir 14 år kan de i prinsippet bli konfirmanter, uansett hva foreldrene måtte mene (selv om det ikke er vanlig i Estland før i 17-18-årsalder).
Vi kan ikke døpe barn som ikke har døpte og konfirmerte foreldre fordi 1) det kan være foreldrene ikke ønsker det og 2) barnedåpen henger sammen med et løfte om å oppdra barnet i den kristne «forsakelse og tro». Den jobben må foreldrene og fadderne ta på seg, ellers mister man en viktig bit av hva barnedåpen handler om.

Sånn tror jeg faktisk det er i Den norske kirke også? Men siden det er så sterk tradisjon for dåp i Norge, vil de fleste som kommer på søndagsskolen og kirkelige aktiviteter i Norge være døpt.

- Hvordan er det å være kristen i St. Thomas menighet og i Estland? Er det tøft? Får dere motstand fra andre som ikke er troende?
Ranno: Jeg tenker at det er lett å være kristen i menigheten, men vanskelig å leve det ut blant andre. Men jo sterkere ditt forhold til Gud er, desto lettere er det. Personlig har jeg egentlig ikke kjent så mye på motstand som kristen, heller interesse for hva dette er for noe!

-Jeg lurer på hvordan det er å leve i Saku? På hvilken måte lever dere annerledes enn oss i Norge? Hvordan bor dere der?
Vet ikke helt om det var et generelt spørsmål ift å bo i Saku, eller om det var et spørsmål til oss personlig. Vi bor i en enebolig (enetasjers) i et villastrøk rett utenfor Saku sentrum. I Saku er det mange hus/villaer, og mange blokker også. Det er et ganske fint område å bo i for barn, derfor er det (i forhold til folketallet) ekstremt mange barnefamilier her.
Positivt med Saku, er at de er bra på musikkskoler og idrett, det er nærme Tallinn, samtidig som det er grønne omgivelser.
Negativt er at skolen og barnehagene er veldig store/fulle, at det ikke er noe kirkebygg her, at det ikke er noe eldresenter, det er et middelmådig tilbud for utviklingshemmede, og litt flatt for en nordmann. J

Det er mange forskjeller, men det er lett å bli blind for dem når man bor her. For eksempel er det særdeles få mørkhudede mennesker i Estland: Det er mange med utenlandsk bakgrunn, men stort sett fra russisktalende områder. Det er veldig flatt her, særlig i nord-Estland. Folk er mer innesluttet enn i Norge og dårligere på «small talk». Samtidig er esterne veldig ærlige, samt pene! De vet bedre enn nordmenn hva det er å ha det trangt, er mye flinkere til å spare...positivt, f.eks. spare på strøm og annet unødvendig forbruk, eller negativt: Ved å benytte «svart arbeid».
Dessverre er det likevel et ganske stort alkoholproblem i Estland, og mange familier er fattige enten pga av drikkinga eller fordi de er aleneforsørgere (med meget lav lønn).

-Hvordan er skolesystemet i Estland?
Man begynner på skolen når man er sju år. Skolestart er 1. september, og de som er født etter det, må i prinsippet vente til neste år med skolestart. Når det er sagt, må jeg legge til at det faglige nivået i barnehagene er ganske bra, og i skolen er det også bra nivå. De fleste barna kan lese og skrive når de begynner på skolen. Estland har scoret bra på de såkalte «Pisa-testene» hvor barn og ungdoms faglige nivå blir vurdert.

Etter niende klasse kan man spesialisere seg; man kan fortsette på gymnasium (10.-12. klasse), eller man kan begynne på yrkes-/fagskole.

Det er karakterer fra første klasse av – det er noe vi er litt spente på (og kritiske til) som foreldre, må jeg innrømme. Det er mange private skoler, og hvis foreldrene vil sende  barna sine til en slik skole, må de ta en test før de begynner i første klasse for å se om de er flinke nok. Gode kontakter spiller dessverre også en del rolle for å komme inn på de beste skolene.

-Hva lærer man i skolen om andre religioner og livssyn? (Her i Norge har vi i hvert fall KRLE hvor vi lærer om andre religioner).
Ranno: Lite eller ingenting, hvis du da ikke går på en av de få skolene (ca. en av ti) som har religion valgfag, og du i tillegg har valgt religion (vanligvis i 11. klasse).  I kunsthistorie lærer du kanskje litt, men det er minimalt.
Karmel: Lite!

-Jeg lurer på hva slags aktiviteter ungdommene i Saku driver med på fritiden?
Reelika: Mange driver med ulike typer idrett. Men for mange av oss er det så travelt med skole og lekser at det er veldig lite fritid. Selv tegner jeg en del, eller går tur med hunden.

-Jeg lurer på om de ungdommene som konfirmerer seg i Saku gjør det fordi de blir tvunget for å følge opp til neste generasjon?
Nei! Konfirmantene våre har for det meste vært mellom 17 og 35 år, selv om vi også har hatt noen eldre, og de gjør det absolutt helt frivillig. Det er snarere slik at noen foreldre er i mot, for de vokste opp i kommunisttiden – en tid med negativ holdning til religion.
For øvrig: Det er ikke vanlig med den type gaverush i forbindelse med dåp og konfirmasjon som en er vant med fra Norge. Jeg tenker at det er helt greit. Så blir ikke det en avgjørende faktor i forhold til å velge kristen dåp og konfirmasjon.

-Hvordan er bevisstheten til ungdommene når det gjelder verdensproblemer og hendelser?
Magne: Noen er mer bevisste, andre mindre. Generelt er inntrykket mitt at estere er litt mindre opptatt av verdensproblemene enn nordmenn, og desto mer opptatt av det som skjer i Estland. Men jeg har inntrykk av at ungdom er mer opptatt av verdens hendelser enn de eldre.
Ranno: Tror estiske ungdommer er som de fleste andre europeiske ungdommer. De er ikke så veldig interessert i politikk, men følger med hvis det er store hendelser og problemer.

Magne J

Den opplevelsen av å bygge kirke sammen

Lørdag 6. mai var hagen utenfor det grønnmalte, gamle bedehuset i Saku fylt opp av folk. Hvor mange som var innom „Saku kirkemarked“  - til støtte for kirkebygging i Saku - vet ingen nøyaktig. Kanskje 500 mennesker med stort og smått? En del kom for å selge, enda flere kom for å kjøpe, flere kom som frivillige – i kaféen, ansiktsmaling, musikere, barneopplegg, infoboden, klessalg osv. Og så var det mange andre som kom og solgte sine varer. De fleste av selgerne gav en andel av dette til kirkebygg. Noen var der mest for å treffe folk og suge inn markedsstemningen i vakkert vårvær. Andre kom for å gjøre „et kupp“. Noen barn med foreldre kom for å se dukketeateret om Noas ark. Atter andre forpliktet seg til å gi en bestemt sum til kirkebygg i løpet av året. Hele dagen var det musikk fra scenen. Vårt eget ansambel, Saku Gospel, var bare ett innslag.

„Hva synes du om dette? Er det ikke flott?“ spurte den vitale 90-åringen Alma Kallion meg da jeg traff henne på kaféen på markedet. Hvem vet om også hun, en av våre eldste medlemmer, får se kirkebygget i levende live?

Regnskapet viser et overskudd på 1600 euro (om lag 15000 kroner). Det er litt mer enn i fjor, som var første gang vi arrangerte kirkemarkedet. Det er ikke rare greiene i forhold til hele kirkebudsjettet på en million euro, men det viser våre partnere at her er det folkelig engasjement. Kirkemarkedet er dessuten et sted der lokale mennesker uten menighetstilknytning møter menigheten som levende ansikter. Det viktigste med kirkemarkedet er kanskje ikke pengene vi får inn, men at det i seg selv er et misjonsarrangement, en møteplass mellom mennesker og mennesker – og Gud.

Vår nyvalgte menighetsleder Kristiina Seppel (28), leder for arrangementskomitéen, delte i etterkant av markedet sine inntrykk fra dagen:

„Personlig erfarte jeg flere bønnesvar, alt fra vakkert vær til betydningsfulle møter. Jeg vil gjerne dele historien om ett slikt møte: På markedet trådte det mange mennesker inn i bedehuset for første gang i sitt liv. Noen av dem satt på kirkebenken og nøt stillheten, i ly for markedets larm. En av dem som kom inn, var en gammel dame. Jeg har aldri sett henne før, men med skjelvende hender åpnet dama pengepungen sin og sa at hun riktignok er lutfattig, men at hun ville gjøre en innsats for at kirka i Saku kan bli bygget.

Med tårer i øynene gav hun sine 5 euro. Tårene kom, slik jeg oppfattet det, ikke fordi hun gav fra seg pengene, men fordi at hun merket at dette handler om noe større enn det man kan kjøpe for penger. Jeg ble minnet om historien i Bibelen om enka som kom til tempelet og la to småmynter i tempelkista, verdt noen få øre. Hun gav riktignok lite, men alt hun hadde. Og Jesus sa etterpå at den kvinnen gav mer enn noen annen.
Jeg sa til den eldre dama at hennes gave var mer verdt enn gull, og at Gud sikkert ville velsigne henne. Møtet beveget oss begge til tårer. Vi klemte hverandre og jeg ønsket henne Guds velsignelse.“

Kirkebygg i Saku er fortsatt en litt fjern drøm, selv om byggestarten i vår søstermenighet i Mustamäe har gitt håp. Fra markedsdagen sitter jeg med en god følelse av at uansett når bygget reiser seg, er dette noe vi gjør mange sammen. Det gjør meg glad.

Av Magne Mølster J

Her er vårt nye styre!

I Saku hadde vi valg til menighetens styre i februar. Torsdag møttes vi fem for første gang til styremøte, og førstkommende søndag blir det nye styret velsignet på gudstjenesten. På bildet ser du fra venstre meg (44), dernest Piia Viks-Binsol (38), Kristiina Seppel (28), Jürgen Untera (29) og prost Jüri Vallsalu (59). Foto: Ranno Seppel.

Jüri og jeg er automatisk kvalifisert til styret gjennom vårt embete. De andre ble valgt. Den nye lederen, Kristiina Seppel, var det forrige styrets sekretær. Nå har hun «rykket opp», siden den tidligere menighetsrådslederen, Juhan Talpsepp, ikke ønsket gjenvalg. Han ønsker i stedet å bruke tid og ressurser på kirkebygging i Saku. Sammen med prosten leder han arbeidet i kirkebyggstiftelsen.

På det første styremøtet delte Kristiina noen visjoner for arbeidet, og vi fordelte noen arbeidsoppgaver mellom oss. Piia, som til daglig arbeider i det estiske skattedirektoratet, får ansvar for økonomi og er sekretær. Jürgen fikk en annen stor utfordring i fanget på første styremøte: Fra og med 2017 er trosorganisasjoner i Estland underlagt samme regler for arbeidssikkerhet som andre arbeidsplasser. Dermed må vi igang med merking av utganger i vårt gamle bedehus, vi må lage bruksanvisninger for kantklipper, kaffetrakter, tekoker osv. Vi må merke trappetrinn og lage ei slags grind foran vedovnen. Vi må sørge for at det skal være varme nok klær tilgjengelig for presten og andre som har møter eller gudstjenester (når temperaturen er under 16 grader, og det er den rett som det er)...:)  Og så videre. Det var en stor lettelse å få høre på første styremøte at nettopp Jürgen har jobbet masse med slike ting på arbeidsplassen sin, som for øvrig er Kalev sjokoladefabrikk.

Vår nye leder, Kristiina, arbeider til daglig på den estiske evangelisk-lutherske kirkens misjonssenter (EELK Misjonikeskus). Hun har store visjoner for menighetens videre arbeid, og gleder seg over et ungt og spennende styre. Selv er hun oppvokst i en sterk kristen familie i vår modermenighet, Hageri. Når det gjelder Piia og Jürgen er det annerledes: De ble begge døpt og konfirmert så seint som i 2015. Piia går for tiden på menighetens bibelskole, mens Jürgen har vært med på menighetens arbeidsmøter og som leirleder.

Oppsummert har det nye styret mange erfaringer som kan komme til nytte i den neste fireårsperioden. Jeg tror det blir bra! Men vær gjerne med og be for oss!

Magne J

Byggekontrakten underskrevet

Idag, 14. mars, skrev stiftelsen Mustamäe kirkebygg og byggefirmaet Ehitus5ECO under kontrakten. Kirkebygging i Mustamäe blir det, og bygginga begynner allerede om to uker! Om alt går bra, kan menigheten feire julegudstjenesten i nytt kirkebygg!

Fra tid til annen kommer spørsmål om hvordan det går med kirkebygging her i Estland. Det er konkrete planer om å bygge kirke for begge menighetene som er blitt til gjennom samarbeidet mellom NMS og den estiske kirka – i Mustamäe og Saku.

Rent formelt var de to kirkebyggingsprosjektene inntil i dag kommet like langt. Begge steder er det egne stiftelser som arbeider for kirkebygging. Men siden Tallinn by h

ar tatt en aktiv rolle for kirkebygget i Mustamäe (som er en folkerik bydel i Tallinn), særlig på den økonomiske siden, er det dette bygget som ser ut til å reise seg først. Byen har gitt om lag 14 millioner kroner for at Mustamäe skal få s
in kirke! For de som kjenner Estland, er dette kanskje overraskende. Generelt gis det ingen offentlig støtte til trosorganisasjoner her i landet, med mindre de har et middelalderbygg som er verneverdig. Men her handler det om pol

itikk fram mot valget neste år, om en by som neste år feirer sitt 100-årsjubileum som „Tallinn“ by (tidligere Reval) i et fritt Estland – og sikkert også om Guds forsyn. I tillegg ser byen verdier i kirkas diakonale arbeid og mulighetene til å bruke kirka som konsertlokale.

Siden byen har det travelt med kirkebygginga– den skal jo i hvert fall i det ytre være ferdig til byjubiléet – begynner gravemaskinene å grave allerede om to uker. Så skal det støpes og bygges. Det er et „lite“ men... Menigheten må samle inn de resterende 4,5 millionene kroner som trengs for å få reisverket ferdig. Og det må de samle innen høsten, ellers står ikke kirka trygg for vind og regn til vinteren. Dessuten må det nevnes at interiøret i kirkebygget må tas seinere – etter hvert, og vil gi nye kostnader i årene som kommer.

Tiina (Klement, presten i Mustamäe), sendte nylig ut en mail til menigheten, der hun skrev blant annet følgende om innsamlingen av penger fram til høsten:

„500 000 euro (ca. 4,5 millioner kroner) er mye penger, men jeg tror, at om vi sammen prøver å få til dette, klarer vi det. Jeg tror på dere! Planen er følgende: Vi lager en „500-klubb“. Det betyr at vi prøver å finne 500 mennesker som kan gi eller selv samle inn 1000 euro (ca. 9500 kroner), og så har vi samlet en halv million euro! Pengene trengs seinest i september.
Er du klar for å være en av de 500? Jeg er det, for jeg ønsker av hele hjertet at kirka blir ferdig, og vil gjøre en innsats for dette. Det er mange måter å samle inn penger på, la oss bruke fantasien for å nå dette fantastiske målet,“ skriver Tiina.

Hjertelig til lykke, Tiina og Mustamäe menighet, med denne positive utviklingen og underskrevet byggekontrakt! Når det gjelder kirkebygget her i Saku, så pågår sonderinger for å skaffe større sponsorer. Dessverre ser det ikke ut til at Saku kommune er i blant disse, i hvert fall ikke med det aller første. Vi kan håpe og be om at det offentlige også her vil prioritere kirkebygg etter hvert, for de har i hvert fall sagt at de ønsker dette. Det er ellers mange andre privatpersoner og partnere som gir noe til kirkebyggene, deriblant NMS. Vi er takknemlige for det! Lokalt gjør vi en del for å samle inn penger, og vi har ønske om å gjøre enda mer. Siden kirkebygget i Saku er mindre, og tre ganger så rimelig som kirkebygget i Mustamäe, er det ingen grunn til å se mørkt på mulighetene her heller. Særlig ikke når vi ser hva som er mulig i byen...

Magne J

Ha en fin kvinnedag!

For en som er oppvokst i et hjem med 8. marstog, krav om 6-timersdag, kamp mot „porno-Hagen“ og prostitusjon på kvinnedagen, fortoner den estiske kvinnedagen seg som svært harmonisk og ufarlig. Eller?

I dag, 8. mars, var det kvinnedag også i Estland. Men selv om den geografiske avstanden til Norge er kort, er det litt andre tradisjoner knyttet til denne dagen her. Kvinnedagen i Estland er nok sterkt preget av kommunisttiden. Det var jo på den tida kvinnedagen kom, og den har nok fra dag 1 vært uten protester her i øst. Alt som så mye som luktet litt av protest mot kommunistregimet var jo utelukket å tillate. Det kommunistiske samfunnet var jo „perfekt“, altså ingen grunn til å protestere mot noe som helst.

Hvordan feires så kvinnedagen i Estland? Først og fremst ved at kvinner gratuleres med dagen, ikke bare av sine menn, men også av andre (menn). I dag var jeg for en gangs skyld (og heldigvis) påpasselig med å anskaffe blomster til fruen på denne dagen. Etter over fem år i landet, har man jo lært seg ett og annet. Men da hadde min bedre halvdel allerede fått sin første sms med gratulasjon fra et mannlig menighetsmedlem. Like etter dukket håndverkeren som pusser opp badet vårt opp, og han hadde med 7 tulipaner til fruen i anledning dagen. Jeg hadde heldigvis kjøpt 10 tulipaner, og kom ham dessuten i forkjøpet. Norske menn ville kanskje blitt sjalu, men det er bare fordi de ikke er vant til denslags.

Gamle Mihkel, som jeg var innom i dag tidlig, sendte med meg en boks med sjokolade til fruen. Heldig for meg da at hun ikke spiser sjokolade for tida, så slipper jeg å tenke på at vi ikke har en tilsvarende mannsdag.

Selv har jeg fått ønske mange kvinner til lykke med kvinnedagen, men jeg skal innrømme at kun min kone ble avsett med blomster. Ellers har jeg til og med fått en kvinnedagshilsen selv i dag. Den kom i en epost fra en kvinne som ønsket en samtale med meg. Vi har ikke møttes før, og hun tror sannsynligvis at Magne er et kvinnenavn. Mulig hun får seg en overraskelse når vi møtes i morgen...

Magne J

Nykonfirmert ble søndagsskolelærer

Eleri Noorem (27) ble konfirmert for ett år siden. I Norge er det i seg selv en merkverdighet når en 27-åring konfirmeres, men det er ikke først og fremst det denne artikkelen handler om. Her skal det handle om det som har skjedd i løpet av det ene året som er gått siden.

I den estiske kirken – i likhet med Den norske kirke - er det en utfordring at mange forsvinner ut av synsvidden etter dåp og konfirmasjon. Mange menigheter forsøker å gjøre  noe for å beholde de nykonfirmerte, men det er ikke uten videre lett når et voksent menneske, som har levd utenfor menighetens indre sirkler hele sitt liv, plutselig skal legge til seg nye vaner og gå til kirke. I Estland er det først og fremst voksne mennesker som kommer til dåps- og konfirmasjonsforberedelser.

Eleri Noorem er et eksempel til inspirasjon. Hun kom inn i Saku menighets arbeid gjennom babysang, og ble der invitert med på konfirmasjonsgruppe. Så ble hun med der, likte det godt, og inviterte også samboeren sin med, Jürgen.
- På siste samling ble vi spurt om hva vi kunne tenke oss å være med på eller bidra med videre i menigheten. Jeg svarte at jeg kunne hjelpe til litt på søndagsskolen, for jeg er veldig glad i å arbeide med barn, sier Eleri.

Få uker seinere var Eleri fast medlem i menighetens søndagsskole-team. Så kom spørsmålet om hun hadde lyst til å gå på et kurs om kristent barnearbeid i regi av Det trosvitenskaplige fakultet i Tallinn. Og det hadde hun.
- På kurset fikk vi en god del praktiske øvelser som har vært til hjelp for å bli tryggere i rollen som leder og formidler. I tillegg har jeg hatt god hjelp av de andre i søndagsskoleteamet. De er veldig oppmuntrende og lette å spørre om råd. Nå har jeg hatt hovedansvaret for søndagsskolen flere ganger allerede, og synes det går bra! Jeg synes det gir mye tilbake til meg selv også når jeg får være med og gi videre noe som er fint, sier Eleri.

I tillegg til arbeidet i søndagsskoleteamet, har både Eleri og Jürgen blitt faste innslag på menighetens «arbeidermøter», en samling først og fremst for frivillige arbeidere. Der var det nettopp Eleri som tok til orde for å starte noe a’la en en bibelskole i menighetens regi, særlig beregnet på de som er ferske i menigheten og ikke kjenner Bibelen så godt. Menighetens bibelskole ble virkelighet i oktober: Nå samles Eleri og en håndfull andre til undervisning i Saku bedehus en kveld hver tredje uke. Dette året går vi igjennom Det gamle testamente, og så står Det nye testamente for tur neste år.

Eleri har studert «transportlogistikk», men er for tiden hjemmeværende med datteren Emili (1,5 år). Til sommeren har hun planer om å starte kiosk med salg av hjemmelagede kaker, men helt sikkert er det ikke ennå. Det har blitt ekstra fart i kafèplanene etter menighetens julemarked til inntekt for kirkebygg i desember. Der hadde Eleri og søsteren Kadri (som nå også har blitt menighetsmedlem) ansvar for kafèen. Til sammen kom det inn 22500 kroner på hele markedet, noe som under estiske forhold er bra.
- Det var veldig kult med den kafèen, synes Eleri.

Av Magne Mølster