Ettåringen Tiril og hennes opplevelser i Mustamäe

 

Jeg heter Tiril Synøve Tøfte, og er i år ettåring (praktikant) i Estland gjennom NMS. Jeg jobber da i kirkene til EELK Saku St, Thomas menighet og EELK Mustamäe Maria Magdalena menighet. Mitt første møte med Estland var 13.februar i år. Jeg var i militæret frem til januar, og er derfor bare ettåring i fire måneder. Jeg jobber her sammen med Renata som er fra Estland og som har vært ettåring her siden august. Arbeidet her har bydd på mange opplevelser, inntrykk, refleksjoner, oppturer og nedturer. Estland minner på mange måter om Norge, men er samtidig helt annerledes. Jeg får bo i en leilighet i Tallinns gamleby. Det er helt nydelig. Jeg blir like fascinert av alle de fine bygningene og gatene hver gang jeg tar et skritt ut døren. I tillegg til dette, er jeg omgitt av mange flotte og omtenksomme mennesker som passer på at jeg har det bra. Jeg blir invitert med på mye forskjellig, og får oppleve mye spennende.

 

 

15. februar var første gang jeg fikk besøkt kirken i Mustamäe. Kirkebygget ser moderne, stort og flott ut fra utsiden. Da jeg først kom inn i kirken virket den veldig luftig, fin og moderne, men også nokså tom og trist ettersom at det fortsatt gjenstår en del bygging og møblering i rommene. Nå som jeg har vært der en del, føles kirken langt fra tom på tross av at den ennü ikke er ferdig. Menneskene som jobber og går her er så utrolig hyggelige, inkluderende, motiverte og engasjerte. Rommet som egentlig skal bli brukt som kontorer er stedet hvor det nå holdes gudstjenester. Rommet er veldig fint, men også veldig lite. Siden bygget ikke er ferdig, mangler de brukstillatelse og kan ikke bruke andre rom.

 

 

Jeg liker denne kirken veldig godt og jeg elsker visjonen de har. Kirken skal bli en plass for alle - og det er planlagt leilighet til leie, konferanserom, kafe, kontorer, barnehage og kirkerom. Det skal bli en plass for fellesskap, glede, godhet og tro. Gjennom byggets funksjoner kan det bli en lavere terskel for mennesker å gå i kirken, og målet er at alle kan få kjenne Guds godhet og høre Hans ord. Sånn jeg har forstått det, er det allerede et under at kirkebygget finnes slik det gjør i dag, men det gjenstår fremdeles mye. Byggingen har stoppet opp på grunn av mangel på penger og kommunale komplikasjoner. Det er vanskelig å få inn nok penger til å drive kirkens virksomhet, særlig når byggets funksjoner ikke kan bli tatt i bruk, kirkerommet er lite og reklame for kirkens drift ikke er lov (siden brukstillatelse mangler). Det er likevel inspirerende og godt å se hvor motivert og engasjert alle er til tross for situasjonen.

 

 

I en vanlig uke foregår det likevel en del i kirken. Tirsdager møtes de som vil og har tid for matlaging, snakk om ukens bibeltekst og vask av kirkebygget. Fredager holdes det Taizé-bønn og på søndager er det gudstjeneste klokken 15.00 og søndagsskole for barn og unge 12.00. I tillegg til dette, arrangeres det ungdomskvelder en lørdag i måneden. Rommet brukes også til pianotimer, og kirken har et misjonskor som øver sammen en gang i måneden. Ellers tar kirken gjerne inn besøkende for å fortelle om arbeidet og visjonen, og holder ulike arrangementer som dukker opp. I tillegg til det som foregår inne i kirken, drifter menigheten en bruktbutikk.  Dette er en form for diakonalt arbeid og gjør det enklere for menneskene i Mustamäe å få tak i det de trenger til en billig penge. Annet diakoniarbeid gjøres også. Selv fikk jeg være med å besøke noen av de hjemløse i Mustamäe. Her fikk vi snakket og bli kjent med dem for så å synge, dele evangeliet og be.  I og med at besøket var nære påske, ga vi dem sjokoladeegg og lærte dem å lage påskeegg som et symbol og minne om Jesu oppstandelse. Vi fikk tilbakemelding senere om at alle menneskene vi hadde møtt, hadde vært helt avholds dagen etterpå og at de hadde spurt om og vært interessert i å begynne å gå i kirken. Besøket var altså meget vellykket, og skal nå skje en gang i måneden. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på det. Dette er blitt gjort tidligere også, og kirken har alltid jobbet for å gi håp til de trengende.

 

 

I påsken foregikk det som vanlig mye i kirken. Her er imidlertid ikke påsken en ferie. Langfredag er den eneste fridagen de har. Gudstjenesten på skjærtorsdag holdes derfor på kveldstid. Fredag morgen ble det holdt gudstjeneste og første påskedag var det gudstjeneste med fullt opplegg. På gudstjenesten sang misjonskoret, og ungdommene framførte en dans som de hadde jobbet med. I tillegg fikk jeg sammen med alle ungdommene være med i prosesjonen og plassere alt tilbake på alteret. En veldig vellykket og bra feiring av Jesu oppstandelse.

 

 

Jeg er selv veldig takknemlig for alt jeg får være del av og se i denne kirken. De som jobber her, menneskene som kommer på de ulike arrangementene, alt jeg inviteres med på og ikke minst de flotte ungdommene gjør hverdagen her nede veldig bra. Jeg opplever mye, og får samtidig møte mange engasjerte og flotte ungdommer og voksne. 

 

 

 

Saku menighet 10 år!

 

På kyndelsmessedagen 2. februar fylte Saku menighet ti år!

Da Ave og jeg kom til Estland høsten 2011, var det en hovedoppgave for oss å være med å stifte og bygge opp en menighet i Saku, et tettsted utenfor Tallinn. Den gang bodde det rundt 9000 innbyggere her – i dag er det 11 500, og det tallet øker stadig.

I 2011 hadde det allerede i flere år vært menighetsaktivitet Saku bedehus i regi av en luthersk menighet to mil lenger sør. Siden Saku var og er et voksende sted, og med en del yngre som var klare for å ta ansvar, var det et ønske om å bli en selvstendig menighet. Det krevde imidlertid ekstra starthjelp, og NMS var villig til å bli med.

Vi startet med tolv døpte og konfirmerte medlemmer i februar 2013. Ved slutten av samme år hadde noen til fylt ut blanketten og blitt medlemmer, vi var 21 totalt. Siden har menigheten vokst litt hvert år. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Høsten 2022 fikk vi spesielt mange nye medlemmer, og vi kunne også notere oss et rekordstort konfirmantkull - 14. Innen årsskiftet hadde medlemstallet vokst til 206.

Man kan ikke bare se på tall og kvantitet, for kvalitet er like viktig. Men når vi ser tilbake på 2022, er det uansett mange velsignelser å takke for.

Da Saku menighet ble fem år i 2018, feiret vi det med en (halv) bursdagsuke. Vi kunne selvfølgelig ikke være dårligere nå da vi ble ti. På selve bursdagen, torsdag den 2. februar, hadde vi menighetsfest med store og små. Vi startet med sang, og dukka Thomas dukka opp med sine gode spørsmål og kommentarer. Han pleier ellers bare å visitere sin menighet på familiegudstjenester, men det passet bra at han kom denne dagen.

Så var vi litt delt: Barna hadde bursdagsfest i underetasjen (som vi nå har kommet såpass videre med at vi har brukstillatelse), mens vi voksne så på bilder og hørte om menighetens historie. Dessuten delte tre medlemmer, Eleri, Reigo og Taivi sine historier knyttet til menigheten og hvordan de «fant oss». Taivi delte også litt om sin vei til tro. Det var fint. Til slutt var vi sammen om dekket bord – og bønn.

Fredag holdt Joel Reinaru bibeltime om temaet «frihet», og det var lovsang. Lørdag var det konsert med Sakus lokale mandolinansambel. Søndag var det festgudstjeneste med biskop Joel Luhamets som predikant og nattverdscelebrant. To prester fra våre finske vennskapsmenigheter, Lohja og Liperi, deltok også. Lovsangsgruppa var med, og i underetasjen var det selvsagt barnekirke (søndagsskole).

To NMS-ansatte, Sandra Bischler og Sven Skjold, deltok også på festgudstjenesten. Dette var innledningen på årets Estlands-visitt for deres del. Det disse to som fra NMS sin side er tettest på oppfølgingen av de forskjellige prosjektene i Estland. For min del fikk jeg møte dem hele tre ganger denne uka etter bursdagsuka. Bischler og Skjold brukte dagene i Estland blant annet til snakket om framtiden og selvstendiggjøringen av menighetsplanteprosjektene i Saku og Mustamäe med erkebiskop Urmas Viilma, prest i Mustamäe, Tiina Klement – og med meg og andre. Vi snakket også noe om mulige framtidige samarbeidsprosjekter mellom NMS og EELK. Det blir spennende!

Som avslutning på bursdagsuka var det søndag kveld duket for lovsangsmusikk (eller var det kanskje gospel?). Kammerkoret Lambertus, ett av Estlands beste kirkekor, framførte musikk av Pekka Simojoki – en nålevende framtredende finsk komponist og artist. Alt materialet var nytolket og på et høyt kvalitetsmessig nivå!

Det var ei virkelig flott uke! Og så er det godt vi ikke har jubileum hvert år...

For å se litt framover, så blir det forhåpentligvis en ny byggeetappe i Saku kirke til sommeren, dersom finansene er på plass. Snart er vi i gang med et nytt konfirmantkurs, og så blir det spennede å se hvor mange det blir denne gangen. Det er håp og planer om flere husgrupper i menigheten. Jo mer menigheten vokser, desto viktigere blir det med smågrupper. Om du som leser dette ber for oss, så løft gjerne disse temaene fram for Herren, samt helsen til de eldre i menigheten. Flere av dem har vært ganske syke i det siste.

Av Magne Mølster :)

Vi skriver historie!

Julevandring etter norsk modell – kan det fungere i Estland?

I Norge er det mange steder godt samarbeid mellom kirke, skole og barnehage, i hvert fall i forbindelse med advent og jul. I Estland er det svært varierende om det er noe slikt. Ofte dropper skolen samarbeid, med den begrunnelse at skole og barnehage er livssynsnøytrale. Før kommunisttiden var en tur til kirka før jul en helt selvfølgelig del av skolens opplegg. Det var dessuten vanlig de første årene etter Sovjetunionens fall.

I menigheten i Saku hadde vi lenge snakket om å få til noe her. I forfjor rakk vi så vidt å få kirka ferdig nok til innvielse før jul, så da var det ikke aktuelt. I fjor var det så mange koronarestriksjoner. Men i år sendte endelig Ave (som hovedansvarlig) ut menighetens invitasjon til barnehagene i Saku. Vi planla for to dager med opptil tre julevandringer. Men det tok ikke mange timene før lista var full, og vi måtte utvide til fem forestillinger begge dager. Stort sett var det to barnehagegrupper på hver forestilling.

Til sammen deltok 269 barn og barnehagelærere på julevandring i Saku kirke. De fikk sitte ved bålet sammen med gjeterne; lete etter en forsvunnet sau, følge med Josef og Maria på deres vei, fram til de endelig fant husrom. Dessuten fikk de synge med engelen, samt «Glade jul» og en adventslys-sang.

Julens Herre hadde visst forberedt dette selv, for vi fikk med et fantastisk lag av frivillige skuespillere – menighetsmedlemmer med fleksibel arbeidstid, i svangerskapspermisjon osv. En av barnehagelærerne gav følgende tilbakemelding etterpå: «Hjertelig takk for denne flotte opplevelsen! Dere fortalte barna julehistorien så barnlig, medrivende, forståelig – barna var så fint inkludert. Takk, takk, takk!»

Uten at vi har oversikten, var det sannsynligvis første gang at julevandring etter norsk modell ble gjennomført i Estland. I alle fall var det første gang i Saku. Så historisk var det i alle fall! :)

I Saku er nå omtrent 85 prosent av kirkebygget ferdig. I år har for første gang kommunen bidratt noe økonomisk, og det er flott - særlig siden andre gaver har minket i år. Et nytt fokusområde har vært diakonal hjelp til en kirkelig partner Ukraina, og ukrainske kvelder for flyktninger i Saku. Takket være NMS-innsamlingen har også flere andre diakonale prosjekter i kjølvannet av Ukraina-krigen fått støtte.

I Mustamäe menighet gjentas suksessen fra i fjor med et storslagent julespill nå i advent. Ellers er denne menighetens aller største jule- eller nyttårsønske som før: Å gjøre kirkebygget så ferdig at de får brukstillatelse - så flere mennesker får mulighet til å komme og se og høre evangeliet om Jesus Kristus!

Takk for at du med i forbønn og givertjeneste for menighetsbygging, barne- og ungdomsarbeid i Estland!

Av Magne Mølster

Snart kan vi ringe julen inn…

 Høsten har kommet og det er mye å glede seg over i Saku menighet.

På St Mikaels dag den 29.september ble kirkeklokkene i Saku kirke vigslet. Det var en fin og festlig dag med noen gjester fra innland og utland, menighetsmedlemmer, venner og støttespillere. Erkebiskopen talte og velsignet klokkene. Vi mangler fortsatt litt finanser til det elektroniske ringesystemet, men vi håper at vi kan ringe julen inn i Saku for første gang i historien!

I høst er rommene i kirkekjelleren blitt såpass klare at vi har flyttet med hele barnekirka (søndagsskolen) ned i kjelleren. Der er det fint og privat, og vi trenger ikke være redde for å bråke :-) Det har også vært flere barn enn vanlig, ca 10 barn hver gang (18 barn på det meste). Vi har en praktikant (eller «ettåring») som hjelper til med barne- og ungdomsarbeid i Saku og Mustamäe menigheter. Når hun er med, har vi barnekirke i to grupper. Dette er til stor hjelp, for vi har barn i alderen 3-12, og det er veldig greit å ha skolebarna separat innimellom. Det er spesielt viktig å ta vare på de som er rundt 11-12 år, og som ofte slutter i barnekirka. Vi prøver å legge til rette en fin overgang til ungdomsarbeidet.

Det har også kommet mange nye mennesker til kirka. Hver søndag siden september har det vært noen nye, og det har vært flere enn vanlig på gudstjenestene. I tillegg er det rekordstor konfirmantgruppe i høst. Det er 15 voksne mennesker som ønsker å lære om kristen tro, bli døpt (hvis de ikke er det fra før av) og konfirmert, og bli medlemmer i Saku menighet. Mange i høstens konfirmantkull har kommet via venner og kjente, men det er også en del som bare så plakaten på butikken eller nettet, og meldte seg på. I Saku har vi vanligvis to konfirmantgrupper i året, vårkullet og høstkullet.

Vi håper at Gud gir oss krefter og kjærlighet til å ta vare på alle de menneskene som finner veien til kirken.

Ave

Kirke og møteplass

 

Saku kirke ble bygget for å være en møteplass: Her møtes Gud og mennesker. Menneskers møte med Gud begynner oftest med de menneskelige møtene. Som på kafè «Himmelsk Manna».

Mange steder i Estland arrangeres det årlige «kafèdager». Da er det fritt fram å lage sin egen kafé; for eksempel i hagen, på klubbhuset – eller i kirka. De som ikke har sine egne kafèer, benytter gjerne sjansen til å gå på kafèbesøk. Minst 150 mennesker var innom kaféen vår i Saku kirke i løpet av dagen.
Vi solgte hamburgere, pommes frites, gresskarsuppe, kaker og kaffe, men også en del ukrainske spesialiteter som for eksempel borssuppe, kålruller og «varenik». Menigheten hadde et stort team i sving, og blant dem var det flere ukrainske flyktninger. Foruten god mat og drikke, fikk de besøkende et første møte med Saku kirke og muligheten til å besiktige kirkeklokkene, som nå står ferdig støpt på utstilling i kirkesalen. Disse skal vigsles til kirkelig bruk den 29. september, og forhåpentligvis monteres i kirketårnet i løpet av høsten. Noen kikket også innom kjelleretasjen, hvor vi takket være samarbeid med Saku kommune har innredet midlertidig til barnehage! En gruppe småbarn skal være der fram til jul.

Ukrainske kvelder og barneleirer
På sommeren er det ofte rolig i estiske menigheter. Men i juni arrangerte Mustamäe menighet estiske kirkedager i samarbeid med andre partnere. Både Saku og Mustamäe menigheter har hatt sine barne- og ungdomsleirer.
I sommer startet vi opp med ukrainske kvelder i Saku kirke, siden vi har fått god kontakt med flere flyktninger som bor her. Kveldene foregår på russisk – som for ukrainere enten er morsmål eller et godt annetspråk. Mange estere kan russisk. Kveldene har et sjelesørgerisk fokus. Ave er også med, og får frisket opp igjen russiskkunnskapene sine. ;)
Og når vi snakker om Ukraina, så er Saku menighet fortsatt kontaktpunkt for hjelpesendinger, og vi har blitt vant til å ha pappkasser stående i inngangspartiet til kirka.

Velsignelse av skolebarn
Det er tradisjon i den estiske kirka å velsigne skolebarn, barnehagebarn, studenter og lærere i forbindelse med skolestart. Dette gjorde vi i våre menigheter også i år. Det var god deltakelse da, og også nå sist søndag var Saku kirke godt fylt opp. I det siste har flere kommet og sagt de vil bli medlem, og det ser ut til at vi kan få rekordstort konfirmantkull til høsten. Det er lov å håpe at dette er «den nye normalen» etter to-tre utfordrende «koronaår»!
Ellers gleder vi oss over å ha ny og fersk praktikant (ettåring) på plass: Renata Kaleininkas (19). Gjennom Ucrew-programmet til NMS(U), skal hun delta i barne- og ungdomsarbeidet i Mustamäe og Saku menigheter. Dessuten skal hun være med i mediearbeidet i Plussmeedia, hvor hun har vært frivillig i flere år allerede: Renata er nemlig fra Estland. Siden det ikke var noen norske som ville være praktikanter i Estland i år, er det et glimrende alternativ med en estisk ungdom. Hun trenger i hvert fall ikke bekymre seg for at det blir vanskelig med det språklige... :)

Magne Mølster

Preken på Lærernes Misjonsforbunds generalforsamling

Magne deltok på Lærernes Misjonsforbunds 120-årsjubileum og sommermøte på Rønningen folkehøgskole 11.-14. august 2022. Siden arbeidet i Saku ble berørt i Magnes preike på søndagens gudstjeneste, tar vi den med her på bloggen.

Det står skrevet i 1. Mosebok i det 33. kapitlet:
1 Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to trellkvinnene. 2 Han stilte trellkvinnene og barna deres forrest, så Lea og hennes barn bakenfor og Rakel med Josef bakerst. 3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror. 4 Men Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. 5 Da Esau så opp, fikk han øye på kvinnene og barna og sa: «Hvem er det du har med deg der?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i nåde har gitt din tjener.» 6 Så kom trellkvinnene fram med barna sine og bøyde seg til jorden. 7 Lea kom også fram med sine barn og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg til jorden.
8 Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville vinne velvilje hos deg, min herre,» svarte han. 9 Da sa Esau: «Jeg har nok, bror. Behold du det som er ditt!» 10 «Nei, kjære deg,» svarte Jakob, «har jeg vunnet velvilje hos deg, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. 11 Ta nå imot den gaven jeg har sendt deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt det jeg trenger.» Så nødde Jakob ham til han tok imot gaven. (1 Mos 33,1-11)

PREIKE:
Vi hørte fortellingen om Jakob som møter Esau, en historie som i sin dramatikk, skjønnhet og mening på mange måter er en gammeltestamentlig parallell til Jesu liknelse om den bortkomne sønnen: Jakob er som den bortkomne sønnen som kommer hjem, Esau er som faren som kommer synderen i møte, omfavner ham, kysser ham og tilgir.

Veien fram til forsoning kan være kronglete, og det er den i alle fall her. Tvillingbrødrene Jakob og Esau har vært i strid hverandre helt siden de var i mors liv; de er to rake motsetninger. Det er kanskje noe med jevnaldrende brødre?

Det topper seg da Jakob med god hjelp av moren Rebekka lurer faren Isak til å gi førstefødsels-velsignelsen som tilhører Esau til seg selv. Esau blir illsint, og vil hevne seg med å drepe tvillingbroren sin. På den tiden var det sannsynligvis helt akseptabelt i en slik situasjon.

Selv om en arving primært skal være i landet, flykter Jakob. Det hele regisseres av moren, Rebekka, som ber han dra til hennes bror Laban i Harran. Under flykten minnes kanskje Jakob Esaus fortvilte bønn til faren: «Velsign meg også, far!»

Jakob kommer fram til Harran. Det viser seg fort at Jakob ikke er den eneste der i slekta som driver med lurerier: Laban er minst av samme kaliber! Likevel blir Jakob der i bortimot 20 år, før han til slutt - på Herrens bud - flykter fra Laban – tilbake mot Kaanan. Konene og barna flykter med ham.

Laban tar riktignok opp forfølgelsen, men Gud kommer til Laban i en drøm og sier til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!» Og slik blir det: Når Laban når Jakob igjen, lager de sammen en røys av steiner, ei «steinrøys nedi bakken». Der holder de måltid sammen - og blir forsonet. Hendelsen kan forresten leses som ett av flere gammeltestamentlige forbilder på nattverdsmåltidet, måltidet der du og jeg får del i den store forsoningen.

Jakob og Laban skilles som venner, og Jakobs flokk går videre. Det nærmer seg et møte med tvillingbroren. Tusen av tanker går rundt i Jakobs hode. Hva tenker Esau nå? Hater han ham like mye som før - etter alle disse årene? Eller kanskje likevel ikke?

Jakob sender ut sendebud foran seg. De kan fortelle at de møtte Esau – og nå er han på vei imot dem med 400 mann! 400! Jakob blir grepet av redsel og angst. Han deler folket sitt i to, og vender seg til Gud i bønn: «Du min far Abrahams Gud, du min far Isaks Gud» ber han. «Berg meg fra min bror Esaus hånd! Jeg er redd for ham. Han kan komme og slå i hjel meg og mine; både mor og barn.»

Jakob sender flokker med dyr foran seg, gaver til broren, som blir ført fram foran dem av slavene. Han ber slavene ydmykt si at flokken tilhører Esaus tjener, ham selv, Jakob. Det er en gave til Esau, herren hans! Jakob gjør alt for å blidgjøre tvillingbroren.

Den natta tilbringer Jakob alene, og han kjemper med Gud. Det vil si: Han kjemper med en mann som nærmest er en Guds inkarnasjonen før inkarnasjonen i Jesus Kristus. Det underlige med denne kampen er ikke bare at den er en kamp mellom en mann og Gud, men også at mannen ikke gir seg, men krever den annens velsignelse.

Jakob kjemper med Gud – og vinner til slutt velsignelsen han ber om. Og nå, etter denne slåsskampen, troskampen, bønnekampen, eller hva det når var, møter vi en fornyet Jakob - med en fornyet tro.

Han får dessuten et nytt navn: «Du skal ikke lenger hete Jakob» (navnet kan både bety narre og å holde i hælen): «Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Navnet Israel betyr nemlig «Gud kjemper» eller her: «Den som kjemper med Gud».

Jakob er som fornyet. Han ser seg som avhengig av Gud på en ny måte, og er ikke nettopp det en side ved troen – å se sin avhengighet av Gud?

Når Jakob nå igjen gjør seg klar til å møte Esau, har han ikke samme frykt som dagen i forveien. Han går nå ikke lenger sist, men selv foran hele flokken sin, og han møter broren som den første. Han bøyer seg sju ganger i til jorda for å uttrykke sin underdanighet og ydmykhet. Så ser han opp - og oppdager Gud selv i tvillingbrorens blikk. Esau omfavner ham, kysser ham. Og de gråter.

Jakobs tro er fornyet, han er forsonet, og derfor er det første han gjør når han kommer til byen Sikem i Kanaan, å bygge et alter hvor han kan bringe fram sine ofre til Gud.

Alteret kaller han «El-Elohe-Israel» - «Israels Gud er Gud». Nå taler ikke Jakob lenger kun om sin bestefar Abrahams Gud eller sin far Isaks Gud: Nå er det for første gang snakk om Israels Gud, altså Jakobs Gud. Kanskje et vitnesbyrd om at Gud har blitt personlig for ham, en hjertesak, et forhold mellom to personer – Gud og hans tjener Jakob, Israel. Min Gud!

Hva sier fortellingen oss Jakob og Esau ellers om liv og tjeneste?

For det første fikk vi høre om den forberedende kampen i bønn før «livets slag», som er så viktig. Personlige bønner er viktig, men også det at andre har kjempet og kjemper i bønn for oss. Forbønn. Jeg ser det i tjeneste som misjonær i Estland. I Saku, der jeg bor, møttes to bønnegrupper jevnlig i mange år, og det startet lenge før NMS ble involvert i menighetsplanting der. De eldre møttes i hjemmene, og ba frimodig om menighetsdannelse, kirkebygg, barn og ungdommer, prest og organist. Da de var på sitt aller ivrigste, møtte de nesten hver dag for å be og lese Bibelen sammen.

De fleste i denne generasjonen har gått hjem til Gud nå, men fruktene av deres bønner og bønnekamper nyter vi - så vidt jeg kan forstå - fortsatt. Det kan vi merke, som går inn i gjerninger som er lagt ferdige for oss.

For det andre: Et sant møte med Gud åpner opp for ydmykheten.
Én sa det sånn: Jeg er ydmyk, jeg! Det er ingen i hele verden som er så ydmyk som meg! Men han var selvsagt ikke særlig ydmyk… Det hadde kanskje gått dårlig om Jakob hadde gått fram mot broren med løftet hode og minnet om sannheten: «Du solgte jo en gang førstefødselsretten din for et måltid mat! Husker du ikke!» Men fordi Jakob er fylt av ydmykhet, anger og kjærlighet, lykkes gjenforeningen.

For det tredje: Av og til trenger vi en troskamp eller prøvelse for å styrke og rense vår tro.
For å se vår avhengighet av Gud. Prøvelser og lidelser er aldri behagelige. Men om vi blir trofaste som Job også i prøvelser og tvil, vil vi – når vi ser oss tilbake en gang – se at Gud var der. Jesus var ved min side, eller bar meg!

Og for det fjerde: Jakob sendte et offer framfor seg, for at det skulle ende med en forsoning. Noen ganger kan du eller jeg være gaven som Gud sender med sin forsoning og fred: Det kan være mennesker som er blitt såret og sveket i livet, som er fulle av bitterhet over at ting ble som det ble. «Dere er Kristi brev» sier apostel Paulus (2 Kor 3,3). Vi er sendt i forsoningens tjeneste med verdens beste gave: Troen på Jesus Kristus.

Like før sommerferien kom det en ettermiddag inn en ung mann i kirka vår i Saku. Jeg forstod snart at det var ham jeg hadde sett sitte i en bil utenfor kirka tidligere på dagen. Nå var han ordentlig fra seg. Ja, rasende rett og slett. Da han skjønte at jeg hadde tid til å høre på ham, fortalte han om hvordan han var i samfunnstjeneste i stedet for fengselsstraff. Og nå var han satt av kommunegartneren til å luke en bestemt type ugress på det store grøntområdet nær kirka, for øvrig kommunens eiendom hvor det en vakker dag skal komme park.

Dette lukearbeidet var totalt meningsløst, mente han. Kunne han ikke bare fått en kantklipper, og klippe ned hele tomta? «Den hjernedøde kommunegartneren har funnet på dette bare for å plage meg,» mente han. Og han lurte nå på om han ikke heller skulle gi opp hele greia og ta fengselsstraffen i stedet. Øynene var helt røde av opphisselse.

Så sa han noe interessant, som sier noe om sekulariseringen i Estland: «Dette er første gang jeg er i en kirke,» Og så lurte han på om jeg kunne gjøre noe for å hjelpe ham; fortelle ham hva han burde gjøre, for eksempel?

Jeg kom ikke på noe bedre enn å be for ham. Det var greit, sa han, selv om han ikke helt visste hva det var. Så vi gikk fram til alteret, jeg tente de to hvite lysene som står der, og spurte om jeg kunne få legge hånda på skulderen hans. Det kunne jeg. Og så ba jeg med ham – om Guds fred i hjertet; om styrke til arbeidet, og om visdom og ydmykhet i samtalene med kommunegartneren.

Den unge mannen ble tydelig rørt, takket, og gikk ut igjen. Og siden styremøtet i menigheten skulle starte like etterpå, glemte jeg møtet vårt for en stund. Men tre timer seinere, godt utpå kvelden, da jeg skulle hjem, så jeg at bilen hans fortsatt stod på parkeringsplassen. Der satt han igjen i bilen, men i motsetning til tidligere var det nå fullt av store, svarte, fylte plastposer i en haug ved siden av. 

«Jeg ble helt ferdig!» sa han stolt. «Med hele plassen?» spurte jeg, genuint imponert. «Ja!» Og så la han til: «Det var utrolig det du gjorde der.»
«Gjorde hva?» spurte jeg? «Du…eller kanskje det var det bygget som gjorde det, la han til, litt usikker. «Jeg tror det var Gud som gjorde det», sa jeg. «Nei, enten var det du, eller så var det bygget,» mente gutten. «Gud bruker mennesker», svarte jeg.

Selvfølgelig var det Gud som gjorde det. Den unge mannen hadde fått erfare Guds fred, den samme freden som forsonet Jakob og Esau.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i begynnelsen så nå og alltid og i all evighet. Amen.

HISTORISK AVSLUTNING, MEN HISTORIEN GÅR VIDERE

 På Sankthansdagen 24. juni markerte menigheten at vi avslutter virksomheten i Saku bedehus. Det ble gjort på en verdig måte - med en takke- og avslutningsgudstjeneste. Vi så også på historiske bilder, og det var taler og kaffebord. Etter det har vi hatt ei uke på oss til å rydde oss ut av dette gamle, kjære, grønne huset, som i mange år var kirka vår i Saku. 

Barna våre kjenner dette huset som "den grønne kirka", "den lille kirka", "bedehuset", eller rett og slett bare kirka. Men nå som vi har en nytt og større 
kirkebygg, var det ikke noe annet å gjøre enn å overlate den grønne kirka til eierne (brødremenigheten i Estland). Menigheten har nemlig lånt bygget av dem, og når får de bestemme hva det blir av huset og tomta videre.
Siden den nye kirka ikke er helt ferdig, har vi hatt god bruk for disse rommene også det halvannet året det nye kirkebygget har vært i bruk. Men nå er det slutt.
Vi er veldig takknemlig for tiden her. Det er mange gode minner. De to yngste barna våre og mange andre kjære folk er døpt i dette huset. Her har jeg selv lært viktige ting om hva kirke og menighet er.
Hva eierne vil gjøre med huset og tomta videre, er fortsatt uklart. Dette kan bli et fantastisk museum, for her har det vært både bolig for arbeidere på Saku ølfabrikk, bedehus, postkontor, butikk, kommunikasjonssentral og kirke. Tomta er så sentral at det helt sikkert ikke er vanskelig å komme opp med alternativer videre. Men selve huset? Her får vi be om visdom for brødremenigheten. De kommer ikke til å starte opp noe arbeid her selv - så mye er sikkert.

Det er med blandede følelser en flytter ut og avslutter virksomheten i et kjært hus. Det bar stemningen preg av på Sankthansdagen. Samtidig er huset så gammelt, og det trengs store investeringer dersom det skal bli stående. Vi er glade får ta med oss enkelte minner og mye lærdom fra Saku bedehus over i den nye kirka.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Kaarel Vahermägi