Spørsmål og svar fra unge i Jar!

Jar menighet er en av de menighetene som støtter menighetsplanting og annet misjonsarbeid i Estland, og de har spesielt fokusert på vennskapsrelasjonen med Saku menighet. For annet år på rad har konfirmantene deres sendt spørsmål om liv og arbeid i Estland og Saku. Her kommer et utdrag. Det er jeg (Magne) som svarer for det meste (hvis ikke annet er sagt). Men på noen spørsmål svarer også andre fra Saku menighet.

-Hva er forskjellen mellom Jar kirke og Saku, f.eks. konfirmantopplegg og gudstjenester?
Konfirmantopplegget er nok ganske forskjellig. Vi har stort sett voksne konfirmanter. Siden jeg kom hit, har vi hatt konfirmanter i menigheten i aldersspennet 17-69 år. Så jeg skal innrømme at det blir litt mindre lek og moro enn i konfirmanttimene i Den norske kirke (jeg har selv vært konfirmantlærer der). Men vi synger og har det bra sammen, og diskuterer temaene veldig grundig sammenliknet med det jeg var vant med fra Norge. Det er forskjell på å undervise ungdommer og voksne!
Jeg har dessverre bare vært på gudstjeneste i Jar kirke en gang, og det er allerede tre år siden eller noe sånt. Så det blir litt vanskelig å sammenlikne. Den gang var det mange dåp i Jar – vi har egne dåpsgudstjenester som regel.

Våre vanlige gudstjenester følger den klassiske ordningen for gudstjenester, slik som det er vanlig i katolske, lutherske og anglikanske kirker. Vi har både eldre og nyere sanger av forskjellige typer, og målet med det er at alle generasjoner skal føle seg velkommen. I Saku har vi alltid nattverd, det skjer ved at presten dypper brødet i (alkoholholdig) vin og legger den på leppene til kommunikanten (den som går til nattverd). Vi har alltid kirkekaffe. Det går på rundgang mellom menighetsmedlemmene å ta ansvar for kirkekaffe, tekstlesning, snømåking, fyring og rengjøring, siden vi ikke har noen ansatte kirketjenere eller klokkere. Forresten har vi ikke kirkeklokke heller, det er også en forskjell, og så bruker vi synthesator i stedet for orgel.

-Hvordan er fellesskapet i menigheten? Er det bra fordi dere er få, eller er det omvendt?
Magne: Jeg vil si fellesskapet er bra. Det som er med å skape fellesskap er flere ting, og antallet har sikkert litt å si. Men det er også andre ting, som kjemi mellom folk, at folk treffer noen på kirkekaffen eller på andre arrangementer som de opplever at de kan samtale og ha fellesskap med osv. Vi har mange forskjellige (noen vil kanskje si «rare»?) mennesker innom – det er positivt. Så føler ingen at de er for mislykket til å gå i vår menighet.

Fellesskapet i menigheten har definitivt blitt bedre etter at vi begynte med kirkekaffe hver søndag. Før det var det mer skille mellom yngre og eldre, nå snakker de sammen på en annen måte.
Så er det selvfølgelig også hos oss sikkert de som føler at de ikke er blitt inkludert, men jeg håper at det er relativt få.

Ranno: Fellesskapet er bra. Jeg vil si det er noen plusser med å være få.

-Hvorfor kan bare de som har kristne foreldre (de som har blitt døpt/konfirmert) bli døpt og konfirmert selv? Handler ikke kristendommen om at alle skal være velkommen?
Det er riktig at i den estiske lutherske kirka kan (vanligvis) bare de som har minst én døpt og konfirmert forelder bli døpt som barn. Derfor har vi hatt en del barn f.eks. på søndagsskolen som ikke er døpt. Men når barna blir 14 år kan de i prinsippet bli konfirmanter, uansett hva foreldrene måtte mene (selv om det ikke er vanlig i Estland før i 17-18-årsalder).
Vi kan ikke døpe barn som ikke har døpte og konfirmerte foreldre fordi 1) det kan være foreldrene ikke ønsker det og 2) barnedåpen henger sammen med et løfte om å oppdra barnet i den kristne «forsakelse og tro». Den jobben må foreldrene og fadderne ta på seg, ellers mister man en viktig bit av hva barnedåpen handler om.

Sånn tror jeg faktisk det er i Den norske kirke også? Men siden det er så sterk tradisjon for dåp i Norge, vil de fleste som kommer på søndagsskolen og kirkelige aktiviteter i Norge være døpt.

- Hvordan er det å være kristen i St. Thomas menighet og i Estland? Er det tøft? Får dere motstand fra andre som ikke er troende?
Ranno: Jeg tenker at det er lett å være kristen i menigheten, men vanskelig å leve det ut blant andre. Men jo sterkere ditt forhold til Gud er, desto lettere er det. Personlig har jeg egentlig ikke kjent så mye på motstand som kristen, heller interesse for hva dette er for noe!

-Jeg lurer på hvordan det er å leve i Saku? På hvilken måte lever dere annerledes enn oss i Norge? Hvordan bor dere der?
Vet ikke helt om det var et generelt spørsmål ift å bo i Saku, eller om det var et spørsmål til oss personlig. Vi bor i en enebolig (enetasjers) i et villastrøk rett utenfor Saku sentrum. I Saku er det mange hus/villaer, og mange blokker også. Det er et ganske fint område å bo i for barn, derfor er det (i forhold til folketallet) ekstremt mange barnefamilier her.
Positivt med Saku, er at de er bra på musikkskoler og idrett, det er nærme Tallinn, samtidig som det er grønne omgivelser.
Negativt er at skolen og barnehagene er veldig store/fulle, at det ikke er noe kirkebygg her, at det ikke er noe eldresenter, det er et middelmådig tilbud for utviklingshemmede, og litt flatt for en nordmann. J

Det er mange forskjeller, men det er lett å bli blind for dem når man bor her. For eksempel er det særdeles få mørkhudede mennesker i Estland: Det er mange med utenlandsk bakgrunn, men stort sett fra russisktalende områder. Det er veldig flatt her, særlig i nord-Estland. Folk er mer innesluttet enn i Norge og dårligere på «small talk». Samtidig er esterne veldig ærlige, samt pene! De vet bedre enn nordmenn hva det er å ha det trangt, er mye flinkere til å spare...positivt, f.eks. spare på strøm og annet unødvendig forbruk, eller negativt: Ved å benytte «svart arbeid».
Dessverre er det likevel et ganske stort alkoholproblem i Estland, og mange familier er fattige enten pga av drikkinga eller fordi de er aleneforsørgere (med meget lav lønn).

-Hvordan er skolesystemet i Estland?
Man begynner på skolen når man er sju år. Skolestart er 1. september, og de som er født etter det, må i prinsippet vente til neste år med skolestart. Når det er sagt, må jeg legge til at det faglige nivået i barnehagene er ganske bra, og i skolen er det også bra nivå. De fleste barna kan lese og skrive når de begynner på skolen. Estland har scoret bra på de såkalte «Pisa-testene» hvor barn og ungdoms faglige nivå blir vurdert.

Etter niende klasse kan man spesialisere seg; man kan fortsette på gymnasium (10.-12. klasse), eller man kan begynne på yrkes-/fagskole.

Det er karakterer fra første klasse av – det er noe vi er litt spente på (og kritiske til) som foreldre, må jeg innrømme. Det er mange private skoler, og hvis foreldrene vil sende  barna sine til en slik skole, må de ta en test før de begynner i første klasse for å se om de er flinke nok. Gode kontakter spiller dessverre også en del rolle for å komme inn på de beste skolene.

-Hva lærer man i skolen om andre religioner og livssyn? (Her i Norge har vi i hvert fall KRLE hvor vi lærer om andre religioner).
Ranno: Lite eller ingenting, hvis du da ikke går på en av de få skolene (ca. en av ti) som har religion valgfag, og du i tillegg har valgt religion (vanligvis i 11. klasse).  I kunsthistorie lærer du kanskje litt, men det er minimalt.
Karmel: Lite!

-Jeg lurer på hva slags aktiviteter ungdommene i Saku driver med på fritiden?
Reelika: Mange driver med ulike typer idrett. Men for mange av oss er det så travelt med skole og lekser at det er veldig lite fritid. Selv tegner jeg en del, eller går tur med hunden.

-Jeg lurer på om de ungdommene som konfirmerer seg i Saku gjør det fordi de blir tvunget for å følge opp til neste generasjon?
Nei! Konfirmantene våre har for det meste vært mellom 17 og 35 år, selv om vi også har hatt noen eldre, og de gjør det absolutt helt frivillig. Det er snarere slik at noen foreldre er i mot, for de vokste opp i kommunisttiden – en tid med negativ holdning til religion.
For øvrig: Det er ikke vanlig med den type gaverush i forbindelse med dåp og konfirmasjon som en er vant med fra Norge. Jeg tenker at det er helt greit. Så blir ikke det en avgjørende faktor i forhold til å velge kristen dåp og konfirmasjon.

-Hvordan er bevisstheten til ungdommene når det gjelder verdensproblemer og hendelser?
Magne: Noen er mer bevisste, andre mindre. Generelt er inntrykket mitt at estere er litt mindre opptatt av verdensproblemene enn nordmenn, og desto mer opptatt av det som skjer i Estland. Men jeg har inntrykk av at ungdom er mer opptatt av verdens hendelser enn de eldre.
Ranno: Tror estiske ungdommer er som de fleste andre europeiske ungdommer. De er ikke så veldig interessert i politikk, men følger med hvis det er store hendelser og problemer.

Magne J

Den opplevelsen av å bygge kirke sammen

Lørdag 6. mai var hagen utenfor det grønnmalte, gamle bedehuset i Saku fylt opp av folk. Hvor mange som var innom „Saku kirkemarked“  - til støtte for kirkebygging i Saku - vet ingen nøyaktig. Kanskje 500 mennesker med stort og smått? En del kom for å selge, enda flere kom for å kjøpe, flere kom som frivillige – i kaféen, ansiktsmaling, musikere, barneopplegg, infoboden, klessalg osv. Og så var det mange andre som kom og solgte sine varer. De fleste av selgerne gav en andel av dette til kirkebygg. Noen var der mest for å treffe folk og suge inn markedsstemningen i vakkert vårvær. Andre kom for å gjøre „et kupp“. Noen barn med foreldre kom for å se dukketeateret om Noas ark. Atter andre forpliktet seg til å gi en bestemt sum til kirkebygg i løpet av året. Hele dagen var det musikk fra scenen. Vårt eget ansambel, Saku Gospel, var bare ett innslag.

„Hva synes du om dette? Er det ikke flott?“ spurte den vitale 90-åringen Alma Kallion meg da jeg traff henne på kaféen på markedet. Hvem vet om også hun, en av våre eldste medlemmer, får se kirkebygget i levende live?

Regnskapet viser et overskudd på 1600 euro (om lag 15000 kroner). Det er litt mer enn i fjor, som var første gang vi arrangerte kirkemarkedet. Det er ikke rare greiene i forhold til hele kirkebudsjettet på en million euro, men det viser våre partnere at her er det folkelig engasjement. Kirkemarkedet er dessuten et sted der lokale mennesker uten menighetstilknytning møter menigheten som levende ansikter. Det viktigste med kirkemarkedet er kanskje ikke pengene vi får inn, men at det i seg selv er et misjonsarrangement, en møteplass mellom mennesker og mennesker – og Gud.

Vår nyvalgte menighetsleder Kristiina Seppel (28), leder for arrangementskomitéen, delte i etterkant av markedet sine inntrykk fra dagen:

„Personlig erfarte jeg flere bønnesvar, alt fra vakkert vær til betydningsfulle møter. Jeg vil gjerne dele historien om ett slikt møte: På markedet trådte det mange mennesker inn i bedehuset for første gang i sitt liv. Noen av dem satt på kirkebenken og nøt stillheten, i ly for markedets larm. En av dem som kom inn, var en gammel dame. Jeg har aldri sett henne før, men med skjelvende hender åpnet dama pengepungen sin og sa at hun riktignok er lutfattig, men at hun ville gjøre en innsats for at kirka i Saku kan bli bygget.

Med tårer i øynene gav hun sine 5 euro. Tårene kom, slik jeg oppfattet det, ikke fordi hun gav fra seg pengene, men fordi at hun merket at dette handler om noe større enn det man kan kjøpe for penger. Jeg ble minnet om historien i Bibelen om enka som kom til tempelet og la to småmynter i tempelkista, verdt noen få øre. Hun gav riktignok lite, men alt hun hadde. Og Jesus sa etterpå at den kvinnen gav mer enn noen annen.
Jeg sa til den eldre dama at hennes gave var mer verdt enn gull, og at Gud sikkert ville velsigne henne. Møtet beveget oss begge til tårer. Vi klemte hverandre og jeg ønsket henne Guds velsignelse.“

Kirkebygg i Saku er fortsatt en litt fjern drøm, selv om byggestarten i vår søstermenighet i Mustamäe har gitt håp. Fra markedsdagen sitter jeg med en god følelse av at uansett når bygget reiser seg, er dette noe vi gjør mange sammen. Det gjør meg glad.

Av Magne Mølster J

Her er vårt nye styre!

I Saku hadde vi valg til menighetens styre i februar. Torsdag møttes vi fem for første gang til styremøte, og førstkommende søndag blir det nye styret velsignet på gudstjenesten. På bildet ser du fra venstre meg (44), dernest Piia Viks-Binsol (38), Kristiina Seppel (28), Jürgen Untera (29) og prost Jüri Vallsalu (59). Foto: Ranno Seppel.

Jüri og jeg er automatisk kvalifisert til styret gjennom vårt embete. De andre ble valgt. Den nye lederen, Kristiina Seppel, var det forrige styrets sekretær. Nå har hun «rykket opp», siden den tidligere menighetsrådslederen, Juhan Talpsepp, ikke ønsket gjenvalg. Han ønsker i stedet å bruke tid og ressurser på kirkebygging i Saku. Sammen med prosten leder han arbeidet i kirkebyggstiftelsen.

På det første styremøtet delte Kristiina noen visjoner for arbeidet, og vi fordelte noen arbeidsoppgaver mellom oss. Piia, som til daglig arbeider i det estiske skattedirektoratet, får ansvar for økonomi og er sekretær. Jürgen fikk en annen stor utfordring i fanget på første styremøte: Fra og med 2017 er trosorganisasjoner i Estland underlagt samme regler for arbeidssikkerhet som andre arbeidsplasser. Dermed må vi igang med merking av utganger i vårt gamle bedehus, vi må lage bruksanvisninger for kantklipper, kaffetrakter, tekoker osv. Vi må merke trappetrinn og lage ei slags grind foran vedovnen. Vi må sørge for at det skal være varme nok klær tilgjengelig for presten og andre som har møter eller gudstjenester (når temperaturen er under 16 grader, og det er den rett som det er)...:)  Og så videre. Det var en stor lettelse å få høre på første styremøte at nettopp Jürgen har jobbet masse med slike ting på arbeidsplassen sin, som for øvrig er Kalev sjokoladefabrikk.

Vår nye leder, Kristiina, arbeider til daglig på den estiske evangelisk-lutherske kirkens misjonssenter (EELK Misjonikeskus). Hun har store visjoner for menighetens videre arbeid, og gleder seg over et ungt og spennende styre. Selv er hun oppvokst i en sterk kristen familie i vår modermenighet, Hageri. Når det gjelder Piia og Jürgen er det annerledes: De ble begge døpt og konfirmert så seint som i 2015. Piia går for tiden på menighetens bibelskole, mens Jürgen har vært med på menighetens arbeidsmøter og som leirleder.

Oppsummert har det nye styret mange erfaringer som kan komme til nytte i den neste fireårsperioden. Jeg tror det blir bra! Men vær gjerne med og be for oss!

Magne J

Byggekontrakten underskrevet

Idag, 14. mars, skrev stiftelsen Mustamäe kirkebygg og byggefirmaet Ehitus5ECO under kontrakten. Kirkebygging i Mustamäe blir det, og bygginga begynner allerede om to uker! Om alt går bra, kan menigheten feire julegudstjenesten i nytt kirkebygg!

Fra tid til annen kommer spørsmål om hvordan det går med kirkebygging her i Estland. Det er konkrete planer om å bygge kirke for begge menighetene som er blitt til gjennom samarbeidet mellom NMS og den estiske kirka – i Mustamäe og Saku.

Rent formelt var de to kirkebyggingsprosjektene inntil i dag kommet like langt. Begge steder er det egne stiftelser som arbeider for kirkebygging. Men siden Tallinn by h

ar tatt en aktiv rolle for kirkebygget i Mustamäe (som er en folkerik bydel i Tallinn), særlig på den økonomiske siden, er det dette bygget som ser ut til å reise seg først. Byen har gitt om lag 14 millioner kroner for at Mustamäe skal få s
in kirke! For de som kjenner Estland, er dette kanskje overraskende. Generelt gis det ingen offentlig støtte til trosorganisasjoner her i landet, med mindre de har et middelalderbygg som er verneverdig. Men her handler det om pol

itikk fram mot valget neste år, om en by som neste år feirer sitt 100-årsjubileum som „Tallinn“ by (tidligere Reval) i et fritt Estland – og sikkert også om Guds forsyn. I tillegg ser byen verdier i kirkas diakonale arbeid og mulighetene til å bruke kirka som konsertlokale.

Siden byen har det travelt med kirkebygginga– den skal jo i hvert fall i det ytre være ferdig til byjubiléet – begynner gravemaskinene å grave allerede om to uker. Så skal det støpes og bygges. Det er et „lite“ men... Menigheten må samle inn de resterende 4,5 millionene kroner som trengs for å få reisverket ferdig. Og det må de samle innen høsten, ellers står ikke kirka trygg for vind og regn til vinteren. Dessuten må det nevnes at interiøret i kirkebygget må tas seinere – etter hvert, og vil gi nye kostnader i årene som kommer.

Tiina (Klement, presten i Mustamäe), sendte nylig ut en mail til menigheten, der hun skrev blant annet følgende om innsamlingen av penger fram til høsten:

„500 000 euro (ca. 4,5 millioner kroner) er mye penger, men jeg tror, at om vi sammen prøver å få til dette, klarer vi det. Jeg tror på dere! Planen er følgende: Vi lager en „500-klubb“. Det betyr at vi prøver å finne 500 mennesker som kan gi eller selv samle inn 1000 euro (ca. 9500 kroner), og så har vi samlet en halv million euro! Pengene trengs seinest i september.
Er du klar for å være en av de 500? Jeg er det, for jeg ønsker av hele hjertet at kirka blir ferdig, og vil gjøre en innsats for dette. Det er mange måter å samle inn penger på, la oss bruke fantasien for å nå dette fantastiske målet,“ skriver Tiina.

Hjertelig til lykke, Tiina og Mustamäe menighet, med denne positive utviklingen og underskrevet byggekontrakt! Når det gjelder kirkebygget her i Saku, så pågår sonderinger for å skaffe større sponsorer. Dessverre ser det ikke ut til at Saku kommune er i blant disse, i hvert fall ikke med det aller første. Vi kan håpe og be om at det offentlige også her vil prioritere kirkebygg etter hvert, for de har i hvert fall sagt at de ønsker dette. Det er ellers mange andre privatpersoner og partnere som gir noe til kirkebyggene, deriblant NMS. Vi er takknemlige for det! Lokalt gjør vi en del for å samle inn penger, og vi har ønske om å gjøre enda mer. Siden kirkebygget i Saku er mindre, og tre ganger så rimelig som kirkebygget i Mustamäe, er det ingen grunn til å se mørkt på mulighetene her heller. Særlig ikke når vi ser hva som er mulig i byen...

Magne J

Ha en fin kvinnedag!

For en som er oppvokst i et hjem med 8. marstog, krav om 6-timersdag, kamp mot „porno-Hagen“ og prostitusjon på kvinnedagen, fortoner den estiske kvinnedagen seg som svært harmonisk og ufarlig. Eller?

I dag, 8. mars, var det kvinnedag også i Estland. Men selv om den geografiske avstanden til Norge er kort, er det litt andre tradisjoner knyttet til denne dagen her. Kvinnedagen i Estland er nok sterkt preget av kommunisttiden. Det var jo på den tida kvinnedagen kom, og den har nok fra dag 1 vært uten protester her i øst. Alt som så mye som luktet litt av protest mot kommunistregimet var jo utelukket å tillate. Det kommunistiske samfunnet var jo „perfekt“, altså ingen grunn til å protestere mot noe som helst.

Hvordan feires så kvinnedagen i Estland? Først og fremst ved at kvinner gratuleres med dagen, ikke bare av sine menn, men også av andre (menn). I dag var jeg for en gangs skyld (og heldigvis) påpasselig med å anskaffe blomster til fruen på denne dagen. Etter over fem år i landet, har man jo lært seg ett og annet. Men da hadde min bedre halvdel allerede fått sin første sms med gratulasjon fra et mannlig menighetsmedlem. Like etter dukket håndverkeren som pusser opp badet vårt opp, og han hadde med 7 tulipaner til fruen i anledning dagen. Jeg hadde heldigvis kjøpt 10 tulipaner, og kom ham dessuten i forkjøpet. Norske menn ville kanskje blitt sjalu, men det er bare fordi de ikke er vant til denslags.

Gamle Mihkel, som jeg var innom i dag tidlig, sendte med meg en boks med sjokolade til fruen. Heldig for meg da at hun ikke spiser sjokolade for tida, så slipper jeg å tenke på at vi ikke har en tilsvarende mannsdag.

Selv har jeg fått ønske mange kvinner til lykke med kvinnedagen, men jeg skal innrømme at kun min kone ble avsett med blomster. Ellers har jeg til og med fått en kvinnedagshilsen selv i dag. Den kom i en epost fra en kvinne som ønsket en samtale med meg. Vi har ikke møttes før, og hun tror sannsynligvis at Magne er et kvinnenavn. Mulig hun får seg en overraskelse når vi møtes i morgen...

Magne J

Nykonfirmert ble søndagsskolelærer

Eleri Noorem (27) ble konfirmert for ett år siden. I Norge er det i seg selv en merkverdighet når en 27-åring konfirmeres, men det er ikke først og fremst det denne artikkelen handler om. Her skal det handle om det som har skjedd i løpet av det ene året som er gått siden.

I den estiske kirken – i likhet med Den norske kirke - er det en utfordring at mange forsvinner ut av synsvidden etter dåp og konfirmasjon. Mange menigheter forsøker å gjøre  noe for å beholde de nykonfirmerte, men det er ikke uten videre lett når et voksent menneske, som har levd utenfor menighetens indre sirkler hele sitt liv, plutselig skal legge til seg nye vaner og gå til kirke. I Estland er det først og fremst voksne mennesker som kommer til dåps- og konfirmasjonsforberedelser.

Eleri Noorem er et eksempel til inspirasjon. Hun kom inn i Saku menighets arbeid gjennom babysang, og ble der invitert med på konfirmasjonsgruppe. Så ble hun med der, likte det godt, og inviterte også samboeren sin med, Jürgen.
- På siste samling ble vi spurt om hva vi kunne tenke oss å være med på eller bidra med videre i menigheten. Jeg svarte at jeg kunne hjelpe til litt på søndagsskolen, for jeg er veldig glad i å arbeide med barn, sier Eleri.

Få uker seinere var Eleri fast medlem i menighetens søndagsskole-team. Så kom spørsmålet om hun hadde lyst til å gå på et kurs om kristent barnearbeid i regi av Det trosvitenskaplige fakultet i Tallinn. Og det hadde hun.
- På kurset fikk vi en god del praktiske øvelser som har vært til hjelp for å bli tryggere i rollen som leder og formidler. I tillegg har jeg hatt god hjelp av de andre i søndagsskoleteamet. De er veldig oppmuntrende og lette å spørre om råd. Nå har jeg hatt hovedansvaret for søndagsskolen flere ganger allerede, og synes det går bra! Jeg synes det gir mye tilbake til meg selv også når jeg får være med og gi videre noe som er fint, sier Eleri.

I tillegg til arbeidet i søndagsskoleteamet, har både Eleri og Jürgen blitt faste innslag på menighetens «arbeidermøter», en samling først og fremst for frivillige arbeidere. Der var det nettopp Eleri som tok til orde for å starte noe a’la en en bibelskole i menighetens regi, særlig beregnet på de som er ferske i menigheten og ikke kjenner Bibelen så godt. Menighetens bibelskole ble virkelighet i oktober: Nå samles Eleri og en håndfull andre til undervisning i Saku bedehus en kveld hver tredje uke. Dette året går vi igjennom Det gamle testamente, og så står Det nye testamente for tur neste år.

Eleri har studert «transportlogistikk», men er for tiden hjemmeværende med datteren Emili (1,5 år). Til sommeren har hun planer om å starte kiosk med salg av hjemmelagede kaker, men helt sikkert er det ikke ennå. Det har blitt ekstra fart i kafèplanene etter menighetens julemarked til inntekt for kirkebygg i desember. Der hadde Eleri og søsteren Kadri (som nå også har blitt menighetsmedlem) ansvar for kafèen. Til sammen kom det inn 22500 kroner på hele markedet, noe som under estiske forhold er bra.
- Det var veldig kult med den kafèen, synes Eleri.

Av Magne Mølster

Mens vi venter på advent

Snart er advent her, også i Estland. Advent er en forkortelse for «Adventus Domini», eller «til Herrens komme». Det er altså tida vi venter på og forbereder oss til jul, Herrens fødselsfest.

For oss som jobber i «kirkebransjen» (og kanskje et par andre også?) er advent en travel tid. Det er egentlig litt synd, siden det opprinnelig var en tid man satt av ekstra tid til bønn og gode gjerninger for eksempel. Men vi får gjøre det beste vi kan ut av det, ikke sant?

Nå søndag 1. advent skjer det mange ting i menigheten: Vi skal ha familiegudstjeneste med deltakere fra et hjem for handikappede... Skal innrømme at jeg ikke lenger husker hva den offisielle terminologien for denne gruppa er på norsk. I alle fall liker jeg «handikappede» bedre enn det estiske ordet «puuetega inimesed», som egentlig betyr «mennesker med mangler».  Vi er jo egentlig alle mennesker med mangler, bare at manglene er forskjellige. Det skulle bare mangle.

Fredag reiser jeg med en dame fra menigheten, Vaike, til et hjem for psykisk handikappede litt sør for Saku. Vi skal synge og forbereder dem på det som skal skje på søndagen. Fem av dem er faktisk medlemmer i menigheten, men siden de har gått på en nasjonal konfirmasjonsskole for handikappede, har de aldri tidligere vært i bedehuset vårt! Kanskje de kan være med og synge og spille noe på søndagens gudstjeneste. Det vil vise seg på fredag.

Etter familiegudstjenesten setter menighetens kjernetropper kursen for plassen utenfor kommunehuset, der det er tenning av adventslysene. Er takknemlig for at jeg også i år har fått tilliten til å si noen ord der, som stedets prest.  En politiker skal også hilse. Menigheten har fått lov å ha en mini-kafé inne i kommunehuset etter julegrantenninga, til inntekt for nytt kirkebygg. Flott at noen dører åpner seg!

En annen dør som har åpnet seg, er at menigheten for første gang (i hvert fall som menighet) er invitert til en skole i Saku kommune. Mandag 28. november skal jeg til Kajamaa kool (skole), som er en spesialskole med omlag 50 elever. Det er den minste av tre skoler i kommunen, men likevel er det hyggelig å bli invitert. Læreren jeg snakket med ville ha litt substans inn i adventssamlingene de har hver mandag. Vi skal komme igjen en gang til og synge julemusikk for dem med Saku Gospel den 19. desember!

Det er vanlig å gjøre noe ekstra i adventstiden i barnehager og skoler, selv om man som regel passer på å holde «det religiøse» og den kristne fortellinga om jula på avstand. Dette er jo en diskusjon i Norge også, ser jeg. Selv om de fleste estere ikke er tilsluttet noe trossamfunn, er flertallet åpne for at det «finnes noe mer». Eller som det stod på plakaten i Joels barnehage: «Julen kommer til oss gjennom følelser.» I adventstiden skal barnehagen ha samlinger med fokus på fred og glede og andre positive ord (men tro, håp og kjærlighet var forresten ikke nevnt).

I menigheten forbereder vi – blant flere andre adventsarrangement – et julemarked i bedehuset lørdag 10. desember. Leste akkurat igjennom referatet fra møtet til arbeidsgruppa, som blant annet hadde en lang diskusjon om hva slags suppe de skal selge der. Men for at ingen skal tro at dette er et supperåd, så la meg bare si at dette er ivrige folk, og at målet er viktig nok: Innsamling av midler til bygging av kirke i Saku!

Nå i november har vi flytta igjen (innad i kommunen), og bor nå blant pappkasser og stabler i et hus som vi ikke trenger å fryse i. Det er en stor glede! Savner riktignok dør til hjemmekontoret, men den skulle ankomme neste uke eller så... J

Magne