Maicken ble medlem nummer 100!

Søndag 3. advent ble sju unge voksne mennesker konfirmert og lagt til menigheten her i Saku. Fem av dem ble også døpt. De sju konfirmantene innviet samtidig konfirmantkappene vi fikk fra Hakadal menighet. Vi har nå 102 medlemmer, og medlem nummer 100 er Maicken Lokotar (30)!

For oss er det fantastisk med et tresifret tall på menighetsmedlemmene, selv om det ærlig talt er vel så viktig å vokse kvalitativt som kvantitativt – og selv om det for en norsk menighetssammenheng sikkert høres lite ut med 102. Vi startet tross alt med 12.

Det måtte loddtrekning til for å kåre hvem som ble medlem nummer 100... For det var sju konfirmanter, og hvordan skulle vi bestemme hvem det var? Etter rekkefølgen ved dåpen, ved alteret/konfirmasjonen eller nattverden, eller i hvilken rekkefølge de fikk diplomene sine kanskje? «Vinneren» av loddtrekningen ble Maicken Lokotar! Og det har vært en spesielt stor uke for Maicken, for hun fylte 30 år denne uka. Be gjerne for henne - og for de andre konfirmantene: Kristen, Rasmus, Kersti, Katariina, Taavi og Taavi.

Det har vært fantastisk flott å være konfirmantprest for en gruppe av unge voksne mellom 20 og 30 år som kommer til menigheten  for å lære om kristen tro, bli døpt og konfirmert. Det har vært en usedvanlig spennende gruppe.

Hvorfor kommer folk til konfirmasjon i Estland? I hvert fall ikke på grunn av pengene – det er sjelden at de får noen gaver utover blomster, samt den bokgaven som menigheten gir. Kun meget sjelden kommer de på grunn av familietradisjon. De har ofte andre grunner, for eksempel å bli kirkelig viet, døpe sine barn eller bli faddere. Eller på grunn av tryggheten i å være døpt eller åndelig søkning. Det er oftest mennesker som tror eller er åpen for at det er en høyere makt. Så gjelder det å prøve å følge Paulus eksempel, og undervise troverdig om den Gud de (eventuelt) ikke kjenner (Apg 17,23).

I både dåpsliturgien og  i konfirmasjonsliturgien må de aktivt svare «ja» (evt «ja, med Guds hjelp») på flere spørsmål – om de forsaker djevelen, om de tror på den treenige Gud, om de vil fortsette å leve «i menighetens midte» og så videre. Jeg har inntrykk at ja-svarene i de aller fleste tilfeller er ærlige. Det vil si: De tror, tror de. Og de vil forsøke å leve som kristne. Men det viser seg i realiteten at det skal mye til for at et menneske som akkurat nylig er kommet til menigheten, begynner å gå fast i kirka hver søndag. Det blir vanskelig for mange, ser jeg. Jeg skulle ønske vi hadde nok egnede ledere til å invitere alle til smågrupper.  Men jeg gleder meg desto mere når tidligere konfirmanter kommer innom av og til på gudstjeneste, eller når de tar på seg å stille med kirkekaffen og som tekstlesere en gang imellom. Dette gjelder i praksis over halvparten av konfirmantene.

Nå forbereder vi til julegudstjenester. Og selvfølgelig også til juleselskap hjemme, for det nytter jo ikke å dra noe sted for oss på selveste juledagene.

Noen har lurt på hva esterne spiser til jul. Det klassiske er svinestek, poteter, surkål og blodpølser, med rikelig av marinerte grønnsaker (gjerne fra egen hage) ved siden av. Folk har juletre her også, men som regel uten stjerne. Ikke en gang i kirkene har juletrærne stjerner, med noen unntak. Ett av unntakene er oss i Saku: Vi går for stjerne, men da er det viktig at stjerna ikke har fem tagger. Det var nemlig Sovjetunionens symbol, og det er grunnen til at mange utelater den.

Med det ønsker vi alle våre blogglesere en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Magne J

Jul i Mustamäe kirke

Jula er tida for tradisjoner, ritualer, lukter, stemninger, sanger, fellesskap og glede som vi aldri ville vært foruten. Her i Estland var jula forbudt å feire i 40 år, strøket fra kalenderen - bokstavelig talt. Men akkurat på dette punktet lyktes ikke Sovjetunionen så godt med sin avkristningspolitikk som de ellers gjorde. Jula satt for dypt i folk – og ble likevel ofte feiret  i hemmelighet. Sånn ville det vel vært i Norge også, kanskje. Kan noen se seg for ikke å feire jul? Neppe

I Mustamäe, en bydel i Tallinn med omlag 65 000 mennesker hvor NMS samarbeider om menighetsplanting og kirkebygg, har den store „snakkisen“  i menigheten dette året defintivt vært det nye kirkebygget. Nå står kirka der altså, så fin, hvit og stilig. Og samtidig så naturlig i landskapet mellom boligmaskinene i Kiiligata i Mustamäe at man skulle tro den hadde stått der bestandig. Tusen takk til alle som har støttet kirkebygginga enten direkte eller gjennom den generelle «Estlands-misjonspakka»! Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Nå er kirka ferdig utvendig, mens alt er fortsatt ugjort innvendig. Så langt kom man i denne omgang – dvs. den siste regningen på 100 000 euro med frist i januar er fortsatt ubetalt. Når den er betalt og det er samlet inn ytterligere 500 000 euro, kan man starte med byggearbeidene innvendig.

Noen har spurt når kirka blir ferdig innviet, for det er noen av dere som har vært med og gitt og har fulgt arbeidet tett, som gjerne selv vil være til stede. Til disse må vi dessverre si at det er altfor tidlig å sette en slik dato, men vi vil selvfølgelig sende informasjon om dette så fort vi vet noe mer!  I første omgang er menigheten takknemlig for at man har kommet så langt som man har, og så får vi se videre.

Julaften skal Mustamäe menighet først ha tradisjonell julegudstjeneste i menighetslokalene (altså i kjelleren som før) klokka 15. Deretter blir det kirkekaffe, og så blir det en åpen julaften-kveldsbønn i den nye kirka klokka 18.

Kirkebygginga har tatt tid og oppmerksomhet for menigheten i Mustamäe i år, det er det ikke tvil om. Ikke minst for menighetsprest Tiina Klement og mannen Kaimo. Men samtidig har det meste gått som før. 

- Dette året har vi ikke vokst så mye i tall, men mer innvendig. Barnearbeidet har vært en spesiell stor glede. Vi har to flotte søndagsskolelærere, samt ettåringen, og høyt og trofast oppmøte på søndagsskolen og i barnearbeidet.  Da vi nylig inviterte til menighetens julefest, inviterte vi 46 barn (søndagsskole og babysang), og 40 av dem møtte opp, forteller Tiina.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Miriam Landmark

«Pole viga!»

«Hei, hvordan går det?» sier vi på norsk, og får som regel til svar «Takk, bare bra» eller noe i den duren. Kun av og til svarer noen noe annet, dersom man virkelig ikke har det bra. Men da må man også være forberedt på å få et oppfølgingsspørsmål om hva som er galt.

I engelskspråklige land – spesielt i USA - er «How are you» nærmest en måte å hilse på, og man forventer ikke engang svar. Og i alle fall ikke et ærlig svar.

I Estland er det annerledes. Også her spør man om hvordan det går – «Kuidas läheb?». Men til forskjell fra mange andre steder, venter man et ærlig svar. Her er det en stor skala av svarmuligheter, og dette er de vanligste alternativene:

Väga hästi – veldig bra
Hästi - bra
Päris hästi – ganske bra
Pole viga – ikke noe å klage over
Normaalselt – helt normalt
Natukene hästi – litt bra
Nii ja naa – både og
Mitte nii hästi – ikke så bra
Natukene halvasti – litt dårlig
Halvasti – dårlig
Natukene kehvasti – litt elendig
Kehvasti - elendig

Det er på mange måter befriende å kunne forholde seg til ærlige svar, og selv å kunne svare ærlig. Hvordan går det? Tja, idag har jeg kanskje ikke noe å klage over, men det kunne gått bedre også. Så da svarer jeg «pole viga!».

På den annen side er det nok lurt å være litt mer tilbakeholden med å spørre om hvordan det går når du er i Estland, enn det man er i Norge. Hvis man ikke har tid til å høre på noe som ikke er så bra, bør man se an personen før man spør.

Her om dagen hørte jeg om en søster fra menigheten som går rundt og håper på at ingen skal spørre henne om hvordan hun har det. Hun hadde kanskje hatt det lettere i et annet land, der man ikke forventer et ærlig svar.

Med amerikanere på besøk i Estland blir det fort kulturkrasj. Når de spør kjapt «How are you», ofte uten egentlig å ville vite hvordan man har det, eller uten å ville høre noe annet enn «Fine, thank you» til svar, blir det fort forstått som ignoranse her.

Kuidas läheb? Pole viga!

Magne J