Godt og velsignet nytt år til alle lesere av Estlands-bloggen!
Vi skriver i dag Helligetrekongers-dag eller 13. dag jul (6. januar). Det er dagen for å ta ned julepynten og forsiktig, forsiktig lirke det tørre juletreet gjennom døra og ut i vinterlandskapet.
I Estland, hvor vi nå på alle måter kan snakke om vinterlandskap, setter mange opp juletreet allerede første advent. Så gjelder det å være påpasselig med å gi nok vann hvis du vil at treet skal holde seg grønt og fint helt til 6. januar. Julepynten er mye av det samme som i Norge, men selvfølgelig uten norske flagg - og gjerne litt mindre pynt. Akkurat som veggene i estiske hjem gjerne har «reinere flater» enn i norske hjem. Som det står i en estisk julesang (fritt oversatt):
«Juletreet trenger ikke veldig mye pynt. Det klarer seg med et vennlig hus og glede som er ekte. Fra den tykke skogen ble det fraktet hit til oss. Og for vår skyld vokser det seg aldri noensinne stort.»
Og så må jeg selvfølgelig nevne den største av forskjellen fra Norge: Det estiske juletreet har som regel ikke julestjerna i toppen. En hovedgrunn til det er kommunisttiden, og den røde, femarmede stjernen som har vært et kommunistisk symbol. Det må være grunnen til at til og med mange kirker dropper stjerna. I Saku kirke har vi for øvrig pleid å ha en stjerne i toppen, men ikke femarmet.
Jul i Mustamäe og Saku
Mange av dere som følger Estlands-bloggen har et spesielt hjerte for Mustamäe og Saku menigheter, som fra menighetsdannelsene av har hatt støtte, forbønn og oppfølging fra NMS. Begge menigheter har hatt mye folk innom i advents- og juletida. Sånn sett er det virkelig en misjonshøytid. I Mustamäe var det spesielt mange som kom på forskjellige julekonserter i år, kirka var mange ganger helt full. Noe nytt i år var at menigheten for første gang inviterte skoler og barnehager i nærheten til «juleprogram» under overskriften «Lite barn i den store historien» (Väike laps suures loos).
Det kom mange grupper (totalt 15 grupper, totalt 224 barn og 32 lærere), som er en veldig god start på noe som forhåpentligvis blir en ny tradisjon. Sokneprest Tiina Klement var veldig fornøyd, og forteller:
– Programmet varte gjennomsnittlig 1 time og 15 til 30 minutter. Sammen med barna lagde lederne et gulvbilde av julefortellingen, et slags interaktivt juleevangelium. Og de fikk være med og synge to julesanger med rytmeinstrumenter. Så fikk alle lage hver sin juletrepynt, før det til slutt ble delt ut pepperkaker, frukt og et klistremerke av den hellige familie til alle.
Også i Saku var det i tillegg til mange og godt besøkte konserter og gudstjenester også julevandringer – for fjerde året på rad. Denne gangen var det 11 forestillinger av juleevangeliet med Ave, meg og ny sokneprest Ariel, samt frivillige fra menigheten.
Det deltok i år til sammen 213 barn og 47 lærere/voksne fra 16 forskjellige barnehagegrupper. Både i Saku og i Mustamäe menigheter var det satt opp en egne forestillinger for grupper med psykisk utviklingshemmede.
Dåp og konfirmasjoner
Jeg fikk være med på en spesiell ungdomsdåp i Mustamäe midt i adventstiden. Ei ung jente som har slitt mye med psykiske problemer, og som har en fortid fra okkulte sammenhenger, ble endelig døpt. Det var en stor dag. I Saku hadde vi sju konfirmanter denne høsten, hvorav fem ble døpt. Konfirmasjonsdagen var fjerde advent, på menighetens helgendag, Thomasdagen (21. desember). Den dagen var det forresten akkurat fem år siden vigslingen av Saku St. Thomas kirke, noe jeg ikke kunne la være å nevne i min korte hilsen til konfirmantene. Aller viktigst i Guds kirke er de levende steinene – menneskene, som vi den dagen fikk ta imot i dåpen og konfirmasjonen. Men jammen kan vi ha veldig god bruk for de fysiske steinene også. Et sted å samles og danne fellesskap med Gud og kjærlighet i sentrum. Igjen takk til alle som har vært med så langt i forbønn og støtte! Og ferden forsetter!
Av Magne Mølster
Ps: Dette blogginnlegget ble først publisert på nms.no 7. januar 2026.
