Til tross for
unntakstilstand og koronatider, har vi feiret påske i Estland! For esterne
betyr påske vanligvis hjemmepåske, siden det bare er én ekstra fridag
(Langfredag). Dessuten er det ikke noe påskefjell å snakke om her heller (Det
store Eggefjellet er høyest i Estland med sine 318 meter!). I år var det
likevel hjemmepåske på en ny måte, også for de kristne. For nå kunne vi ikke
engang møtes i kirka.
Mest spesiell i vår
menighet i Saku var Skjærtorsdag, kvelden hvor vi minnes Jesu siste måltid. Lederen
for styret i menigheten, Kristiina Seppel, får rett som det er noen gode idéer.
Gode idéer kan ofte være arbeidskrevende for presten (altså meg), men heldigvis
er hun flink til selv å ta ansvar selv eller involvere flere. Så jeg har bare
godt å si om disse idéene.
I alle fall: Vi
snakket om hva vi skulle gjøre på Skjærtorsdag. «Hjemmenattverd» slik det har
vært praktisert i enkelte menigheter både i Estland og Norge denne påsken, er ikke noe biskoppelig godkjent
alternativ i den estiske lutherske kirken. Så hva gjør man på en dag som mer
enn noen annen dag i kirkeåret understreker fellesskapet? Vi pleier jo til og
med å ha en åpen fellesskapskveld etter gudstjenesten denne spesielle kvelden.
-Jeg kan bake brød
som vi kan dele ut til alle husstandene i menigheten, sa Kristiina. Wow, må du
tenke så stort, tenkte jeg. Usyret brød, da? spurte jeg. På Jesu tid kaltes jo
påskefesten De usyrede brøds høytid, og Jesus delte selv brødet med disiplene
den første Skjærtorsdag. For kristne symboliserer det usyrede brød forresten Kristus
som var uten synd, og som gis til oss syndere.

Skjærtorsdag startet
vi med innvielse av nattverdselementene – brød og vin, samt velsignelse av de
innpakkede brødene (i den estiske lutherske kirka, EELK, er det velsignelsesliturgier
for nær sagt alt mulig. Trolig er det påvirkning fra den ortodokse kirke. Jeg
har tidligere velsignet alt fra leiligheter til hus, forlovelser til grønnsaker
(i forbindelse med høsttakkefesten), skidager til skog – og liturgiene kan lett
tilpasses nye formål).
Så startet ferden –
med ansiktsmaske – rundt om til postkasser, dører og oppganger. Til sammen
delte jeg/vi ut usyret brød til 60 husstander, og nattverd til 13 stykker. Og
tre barn ble velsignet. Sammen med det usyrede brødet var det et kort skriv som
fortalte om skjærtorsdagens betydning; om Jesus som «Livets Brød» - og en
oppfordring til hele menigheten om å dele brødet den samme kvelden, som et
fellesskapsmåltid selv om vi er skilt fysisk. «Håpet vårt er at ved å spise dette brødet
Skjærtorsdag kveld, kan vi kjenne kjærlighetens fellesskap med de andre
menighetsmedlemmene og med Kristus i én tro.»
Ingen ble sure for
det usyrede brødet. Tvert imot – det var en mengde hyggelige meldinger og
mailer å lese igjennom etterpå. Til og med fra en familie som vi ikke har hørt
ifra på tre-fire år. Det var så hyggelig å lese at det nesten er leit å tenke
på at dette neppe blir en tradisjon. For neste år går jeg ut ifra at vi igjen
kan feire skjærtorsdagsgudstjeneste og ha fellesskapskveld som normalt?
I Mustamäe menighet har de vært spesielt flinke til å dele taizebønnene
sine på internett, og de hadde en flott gjennomført «live
web-familiegudstjeneste» på palmesøndag. Men flere nyheter derfra får det
heller bli en annen gang.
Med ønske om en
velsignet uke!
Magne :)
Bilder: