Et skrått blikk på estere og estisk

«Alt er i orden, akkurat som i Norge». Omtrent sånn (men på rim) snakkes det om Norge i Estland. Det man vet om Norge, er at det er mye oljepenger der, og at alt er i sin skjønneste orden. I Estland derimot, er det mye rart. Og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det, som et lite introduksjonskurs for deg som ikke har annen kunnskap om Estland enn at hovedstaden heter Vilnius* (mer om dette nederst).

For undertegnede er Estland blitt mer og mer normalt jo lengre jeg har bodd her. Og apropos ordet normalt («normaalne»), det er ordet på estisk for at noe er bra. Nå er ikke esterne kjent for å renne over av superlativer. Hvis noen synes at en konsert var «normal», så har den altså vært bra. Ut ifra dette skulle tro at det meste er bra i Estland, siden det normale er bra. Hvis noe derimot skulle være unormalt bra, så har esterne alltid en ærespris for det. Man blir kåret til årets ett eller annet. Prestene velger årets prester, organistene velger årets organist, kommunene velger årets kommuneinnbygger og så bortetter.

Som nordmann er det selvsagt flere ting som virker fremmede. Særlig til jul. En ting er at det nesten ikke er pakker å oppdrive hvis vi sammenligner med Norge. Det er i seg selv en god grunn til å feire julen i Estland. Verre er det at juletrærne som regel ikke har stjerne i toppen. Selv ikke i kirkene. I stedet for å synge «og høyt i toppen den blanke stjerne», kan man da heller istemme den estiske kjære julesangen «Oh kuusepuu, oh kuusepuu» (Å juletre, å juletre), som synges på melodien «En bussjåfør, en bussjåfør»! Da blir det julestemning i stua for en nordmann, skal jeg si deg!

Det estiske språket er et kapittel for seg med sine 14 kasus, dvs. 28 hvis man regner med flertallsformene. En fattig trøst er at finsk er enda verre – de har 16 (32), og har dessuten ikke så mange lånord fra tysk som esterne. Takket være lånordene er det faktisk mulig å forstå litt estisk før man egentlig har lært det. Imidlertid kan man også stå i fare for å misforstå. Ordene har ikke sjelden en annen betydning enn man tror. Eksemplene under kan illustrere det (estisk - norsk):

hani = gås;  kotlet = karbonade; karbonaad = kotelett; okse= spy; kaka = bæsj;
lammas = sau; tall = lam; arv = tall; and = gave; part = and; pikk = lang; viin = brennevin
arg = redd; morsk = hvalross.

Det gjelder altså å holde tunga rett i munnen når man snakker, ikke minst på restaurant. Får du feil rett servert, så unngå for all del å bli morsk.

Det kan også være forvirrende for nykommere når man blir introdusert for vakre, feminine kvinner med navn som Terje, Inge eller Helge. Men det er ikke måte på hva man blir vant til etter hvert.

Apropos navn, så betyr de aller fleste estiske etternavn ett eller annet - gjerne et dyr eller en egenskap. Jeg er for eksempel gift med Ave, som før hun ble gift (direkte oversatt) het Ave Ulv. I fåreklær, kan man godt si. Kirkas erkebiskop, Andres Põder, er på godt norsk Andreas Elg. Ikke rart han har respekt. Estisklæreren min var Katrin Kanin.

Jeg synes det er flott at folk har navn som sier litt om hvem de egentlig er, for det kan av og til være vanskelig å bli kjent med estere. Sånn er det helt til du har vært i sauna med dem – der kommer den nakne sannhet beint fram.

Estisk er som sagt et kasus-språk. Det gjelder å legge til de rette suffiksene (endelsene) på substantivene, bøye verbet i riktig person, og sette kommaet på rett sted. Små feil kan få store konsekvenser:

Kas sööme, emme? = Skal vi spise, mamma?
Kas sööme emmelt = Spiser vi av mamma?
Kassi sööme, emme = Mamma, vi spiser katt
Kas sööme emmet? = Er det mamma vi spiser?
Kass sööb emmet = Katten spiser mamma
Kassi söön, emme = Jeg spiser katt, mamma
Kassi sööb emme = Mamma spiser katten

Med ønske om en fortsatt normal kjøttfri fastetid!

Magne

Forklaringer:
* Hovedstaden i Estland heter selvfølgelig ikke Vilnius, den heter Tallinn. Men for deg som gikk fem på, så kan det være en mager trøst at du ikke er den første nordmannen som blander de tre baltiske landene og deres hovedsteder!:)

Hvordan starte opp kirkelig barnesanggruppe?

Et lite hefte skal snart gi svar på det spørsmålet. Vi er fire-fem damer som har vært samlet jevnlig siden høsten 2013 for lage et hefte om kristen barne- og babysang.  Det finnes mange kor for voksne og færre kor for barn i menighetene. Men det er ganske få musikalske tilbud for barn i alderen 0-6 år. I «forfatter-teamet» driver en av oss (jeg) med baby- og småbarnssang. De andre har sanggrupper for barn i aldreren 2 til ca 5 år. Felles for alle, er at sangruppene er knytta til menigheter og er lavterskeltilbud. Men det fungerer veldig godt, og både barna og foreldrene er strålende fornøyd med tilbudet. Lavterskeltilbud kan være en mulig vei inn i menigheten. Hvorfor har ikke flere menigheter slike tilbud? For at det skal være lettere for folk å starte opp en slik gruppe, skal vi lage et hjelpemiddel. I det som blir et hefte eller en bok, skriver vi litt bakgrunnsinfo og teori om musikk og barnepsykologi, samt konkrete ting man bør tenke på når man starter opp en sanggruppe. Vi kommer med eksempeltimer, og legger ved sanger og bønner til bruk. Til slutt blir det et seminar ved utgivelsen av heftet høsten 2014. Det er gøy å være med på slikt!

Ave