onsdag 14. februar 2018

«Bursdagsmåneden»

Fredag den 2. februar feiret Saku menighet sitt femårsjubileum. Og siden esterne generelt er særdeles opptatt av bursdager, så vi ingen grunn til å la dette passere i stillhet!

Vi startet mer moderat: På selve bursdagen benket en gjeng av den mest trofaste menighetskjernen, samt/inkludert menighetens ansambel Saku Gospel seg foran storskjerm i Saku bedehus. Så fikk vi se på bilder fra den gang det ennå ikke var noen Saku menighet, samt fra menighetens fem år lange historie historie. Kringle og kaffe var det selvfølgelig også.

Dagen etter arrangerte menigheten Saku Skidag! Av alle jubileumsarrangementene var dette det jeg var mest spent på. Både fordi jeg – som nordmann og selvskreven skipromotør – var hovedleder for skirennet, fordi jeg selvfølgelig aldri har arrangert noe sånt før, og fordi det til det siste var uklart om det var nok snø for å gå på ski. Men det var det, blant annet takket være en liten dugnadsgjeng fra menigheten som var ute og lempa snø mellom klokka 9 og 11 lørdag morgen.  Tror forresten disse mannfolka synes dette var en veldig grei måte å hjelpe til frivillig i menigheten på!

Så var det hjem for å hente ski og familie, og så bar det i vei med velsignelse av rennet og skikonkurranse med fire klasser klokka 12 (jeg er altfor beskjeden til å nevne at det ble to norske seirer). Alt i alt var det 40 registrerte deltakere, men med foreldre og arrangører (inkludert ertesuppekokere fra menighetens jenteklubb, støttemannskap i de to bakkene, speaker osv) var det rundt 80 stykker. Hadde vi hatt en bedre vinter i forkant, hadde det nok vært flere, men vi er godt fornøyd! Det hadde jeg inntrykk av at deltakerne også var.

Om det blir noe tilsvarende arrangement neste år, er uklart. Men det gav mersmak. Og siden det ikke er noen andre som arrangerer skidag i Saku, så er jo dette en flott måte for menigheten å markere seg i lokalmiljøet på. Tror nok mange av de som var med i år vil komme igjen også neste år. Vi var også veldig glade for at fire lokale sponsorer bidro med deltakerpremier! (en sportsdrikk til alle, og uttrekkspremier til ti stykker!).

For dem som følger med på OL, er det kjent at Estland ikke er noen stor skinasjon. I alle fall ikke de siste ti-femten årene. De siste vinterne har vært gjerrige på snø, og det har det ikke vært så mange muligheter til å prøve seg i sporet. Når vi har vært ute med gutta våre på ski, har de ofte vært de eneste barna å se. Men av og til har skolen med seg barna i skiløypene, og da er det lett å se at dette er uvant for mange. Her har man jo ingen hytte på fjellet å dra til i vinterferien – av to grunner: 1. Det er nesten ingen hytter her. 2. Det er ingen fjell (i norsk målestokk)!

Dagen etter skidagen, altså søndagen, kom erkebiskop Urmas Viilma på besøk til Saku. Det ble feiret biskoppelig gudstjeneste (på fint «pontifikalmesse»). Saku Gospel var med og sang, og erkebiskopen prekte godt og sant. Saku bedehus var fylt til randen av folk. Telle-ansvarlig Mihkel fikk forskjellig tall hver gang han prøvde, men trolig var det rundt 70 mennesker til stede i dette lille bygget denne dagen. Kun sju måtte sitte på kjøkkenet! Vi synes bare det var hyggelig at erkebiskopen fikk se at det var så fullt. Nå har nemlig konsistoriet i den estisk-lutherske kirka (EELK) vedtatt å støtte kirkebygging i Saku med 300 000 euro fra det tidligere omtalte (se tidligere blogginnlegg) «kompensasjonsfondet» fra staten! Vi er veldig glade for det - og så er vi klar over at disse pengene foreløpig ikke blir utbetalt fra staten til EELK, og at vi ikke kan være helt trygge på at de kommer heller... Det samme kan man si om millionen euro som er lovet i støtte til bygging av kirkebygget i Mustamäe.

Lørdag den 10. februar var det ungdommenes tur til å feire: Vi heter jo Saku st. Thomas menighet, og de slo til med «Thomas-fest» i Saku kommunehus. Brødrene Reinaru spilte gitar og sang, og vår egen ungdomsarbeider Ranno Seppel gjorde fin figur som kveldens vert. Ekstra hyggelig var det at blant de ca. 40 oppmøte var flere «nye fjes».

Med disse fire arrangementene er vi i mål med menighetens bursdagsfeiring. Men vi har kalt dette «bursdagsmåneden», også fordi Estland feirer sin hundreårsdag i februar! Riktignok har landet vært okkupert i rundt 50 av disse 100 årene, men det var den 24. februar 1918 at den selvstendige frie nasjonen Estland ble født. Også i kirkene rundt om blir dette behørig markert: Både i takknemlighet for at Estland har fått friheten to ganger på ett århundre, og i bønn om at folket i en langt større grad enn i dag skal vende om til Gud og hans gode vei.




Av Magne Mølster

torsdag 11. januar 2018

Om ubetalte regninger og bønnesvar i millionklassen

Med stor sannsynlighet kommer Mustamäe kirkebygg til å få tildelt 1 million euro fra et fond som har kommet i stand som et kompromiss mellom den estiske kirka og den estiske stat.

Før jul skrev jeg om en ubetalt regning på 100 000 euro (en snau million kroner) som må betales i januar i forbindelse med kirkebyggingen i Mustamäe. Jeg nevnte også at det trengtes i hvert fall 500 000 euro i tillegg til det for å kunne gå videre med arbeidene.  Det var med andre ord god grunn til å be for situasjonen, noe sikkert mange også har gjort.

Men nå har jeg godt nytt: Denne situasjonen var jo krevende både for kirka (EELK) og den lokale menigheten, men også for Tallinn by, som selv har investert mye i dette kirkebygget. Ledende politikere i byen har satt det som et mål at kirkebygget skal bli ferdig og innviet i 2018 – jubileumsåret for den estiske stat (100 år siden den første frigjøringen). Men de har også ønsket at kirka selv skal samle inn en stor del av pengene.

Løsningen ble å komme til et kompromiss på en gammel konflikt mellom staten og EELK – og den apostoliske ortodokse kirke (Konstantinopel-patriarkatet). Jeg har skrevet om denne mulige løsningen også tidligere: Da Estland fikk sin selvstendighet tilbake etter den sovjetrussiske okkupasjonen, vedtok nasjonalforsamlinga en lov som sa at alle som hadde fått eiendom eller bygg konfiskert i kommunisttiden, skulle få dette tilbake - eller en kompensasjon.

Dette ble gjennomført i stor skala, men i noen tilfeller kom man aldri til enighet. Det mest kjente tilfellet er Nikolai-kirken i Tallinns gamleby: Her ble det langt tilbake etter stengningen i kommunisttiden anlagt et stort historisk museum, og ingen har egentlig vært interessert i å gjøre dette om til kirke igjen. Den daværende Nikolai menighet – som mistet sin kirke – er i mellomtiden utdødd eller flyttet til andre menigheter, og EELK har relativt tett med kirkebygg nettopp i gamlebyen. Det er jo i de andre bydelene – som vokste fram i kommunisttiden og hvor hundretusenvis av estere bor – at det trengs kirkebygg.
For staten er muséet både viktig - og en turistmagnet. Så var det altså i tillegg noen andre tilfeller av uløste saker mellom den lutherske kirka, den ortodokse kirka og staten.

I romjula nådde nyheten offentligheten om at en løsning på denne langvarige konflikten var på vei. I første omgang kom det nok fram en del unøyaktigheter i media. Og det aller riktigste hadde kanskje vært å vente enda en uke med nyheten for at alt skal være offisielt. Men siden «alle», og kirkens egen avis, allerede skriver om det og vet om det, tar jeg med nyheten her på bloggen også: EELK får trolig drøyt seks millioner euro, som er mye penger for kirken her. Avtalen mellom EELK og staten er knyttet til reinvesteringer – først og fremst konkrete nybygg- og sårt trengte utbedringsarbeider på mange gamle bygg. Ferdigstilling av Mustamäe kirke og vedlikehold av Tallinn domkirke er av de få ting som er nevnt konkret.

Vi i Saku, som også hadde håpet på at det skulle bli en løsning på denne saken og at det skal dryppe litt på oss med, venter i spenning på fortsettelsen av saken. Vi har i liten grad politikere herfra som er aktive i kirkebyggsaken, men erkebiskopen er personlig medlem av kirkebyggstiftelsen. Personlig har jeg tro på at vi også får vår del av dette, men det er et åpent spørsmål om størrelsen og hvor mye som da vil gjenstå.

Men selv gleder jeg meg nå med Mustamäe menighet og Tiina Klement over at kirka som allerede i dag står der så fin å se til utvendig, også skal bli fylt med fysisk og åndelig innhold! Det må man kunne kalle bønnesvar i millionklassen!

Noen  har alt spurt meg om når den nye Mustamäe kirke blir innviet og tatt ibruk. Hvis alt nå går i orden med formalitetene og byggearbeidet, skal kirka velsignes på en gudstjeneste fredag den 23. november klokka 17! Denne datoen er for øvrig menighetens bursdag...

Med denne millionen (euro) er imidlertid ikke alt i boks enda: - Det vil fortsatt mangle ca. 500 000 euro på å gjøre alt inventar ferdig – hvis vi tar med kirkekunst osv. Men dette har man noe lengre tid på å ordne, og noe kan trolig gjøres på frivillig basis, forteller Tiina.

-I hovedsalen er det plass til ca. 250 mennesker, men den 23. november må vi nok ordne med en løsning med skjerm i et annet rom eller liknende, mener Tiina.



Magne J

lørdag 23. desember 2017

Maicken ble medlem nummer 100!

Søndag 3. advent ble sju unge voksne mennesker konfirmert og lagt til menigheten her i Saku. Fem av dem ble også døpt. De sju konfirmantene innviet samtidig konfirmantkappene vi fikk fra Hakadal menighet. Vi har nå 102 medlemmer, og medlem nummer 100 er Maicken Lokotar (30)!

For oss er det fantastisk med et tresifret tall på menighetsmedlemmene, selv om det ærlig talt er vel så viktig å vokse kvalitativt som kvantitativt – og selv om det for en norsk menighetssammenheng sikkert høres lite ut med 102. Vi startet tross alt med 12.

Det måtte loddtrekning til for å kåre hvem som ble medlem nummer 100... For det var sju konfirmanter, og hvordan skulle vi bestemme hvem det var? Etter rekkefølgen ved dåpen, ved alteret/konfirmasjonen eller nattverden, eller i hvilken rekkefølge de fikk diplomene sine kanskje? «Vinneren» av loddtrekningen ble Maicken Lokotar! Og det har vært en spesielt stor uke for Maicken, for hun fylte 30 år denne uka. Be gjerne for henne - og for de andre konfirmantene: Kristen, Rasmus, Kersti, Katariina, Taavi og Taavi.

Det har vært fantastisk flott å være konfirmantprest for en gruppe av unge voksne mellom 20 og 30 år som kommer til menigheten  for å lære om kristen tro, bli døpt og konfirmert. Det har vært en usedvanlig spennende gruppe.

Hvorfor kommer folk til konfirmasjon i Estland? I hvert fall ikke på grunn av pengene – det er sjelden at de får noen gaver utover blomster, samt den bokgaven som menigheten gir. Kun meget sjelden kommer de på grunn av familietradisjon. De har ofte andre grunner, for eksempel å bli kirkelig viet, døpe sine barn eller bli faddere. Eller på grunn av tryggheten i å være døpt eller åndelig søkning. Det er oftest mennesker som tror eller er åpen for at det er en høyere makt. Så gjelder det å prøve å følge Paulus eksempel, og undervise troverdig om den Gud de (eventuelt) ikke kjenner (Apg 17,23).

I både dåpsliturgien og  i konfirmasjonsliturgien må de aktivt svare «ja» (evt «ja, med Guds hjelp») på flere spørsmål – om de forsaker djevelen, om de tror på den treenige Gud, om de vil fortsette å leve «i menighetens midte» og så videre. Jeg har inntrykk at ja-svarene i de aller fleste tilfeller er ærlige. Det vil si: De tror, tror de. Og de vil forsøke å leve som kristne. Men det viser seg i realiteten at det skal mye til for at et menneske som akkurat nylig er kommet til menigheten, begynner å gå fast i kirka hver søndag. Det blir vanskelig for mange, ser jeg. Jeg skulle ønske vi hadde nok egnede ledere til å invitere alle til smågrupper.  Men jeg gleder meg desto mere når tidligere konfirmanter kommer innom av og til på gudstjeneste, eller når de tar på seg å stille med kirkekaffen og som tekstlesere en gang imellom. Dette gjelder i praksis over halvparten av konfirmantene.

Nå forbereder vi til julegudstjenester. Og selvfølgelig også til juleselskap hjemme, for det nytter jo ikke å dra noe sted for oss på selveste juledagene.


Noen har lurt på hva esterne spiser til jul. Det klassiske er svinestek, poteter, surkål og blodpølser, med rikelig av marinerte grønnsaker (gjerne fra egen hage) ved siden av. Folk har juletre her også, men som regel uten stjerne. Ikke en gang i kirkene har juletrærne stjerner, med noen unntak. Ett av unntakene er oss i Saku: Vi går for stjerne, men da er det viktig at stjerna ikke har fem tagger. Det var nemlig Sovjetunionens symbol, og det er grunnen til at mange utelater den.

Med det ønsker vi alle våre blogglesere en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Magne
J

Jul i Mustamäe kirke

Jula er tida for tradisjoner, ritualer, lukter, stemninger, sanger, fellesskap og glede som vi aldri ville vært foruten. Her i Estland var jula forbudt å feire i 40 år, strøket fra kalenderen - bokstavelig talt. Men akkurat på dette punktet lyktes ikke Sovjetunionen så godt med sin avkristningspolitikk som de ellers gjorde. Jula satt for dypt i folk – og ble likevel ofte feiret  i hemmelighet. Sånn ville det vel vært i Norge også, kanskje. Kan noen se seg for ikke å feire jul? Neppe

I Mustamäe, en bydel i Tallinn med omlag 65 000 mennesker hvor NMS samarbeider om menighetsplanting og kirkebygg, har den store „snakkisen“  i menigheten dette året defintivt vært det nye kirkebygget. Nå står kirka der altså, så fin, hvit og stilig. Og samtidig så naturlig i landskapet mellom boligmaskinene i Kiiligata i Mustamäe at man skulle tro den hadde stått der bestandig. Tusen takk til alle som har støttet kirkebygginga enten direkte eller gjennom den generelle «Estlands-misjonspakka»! Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Nå er kirka ferdig utvendig, mens alt er fortsatt ugjort innvendig. Så langt kom man i denne omgang – dvs. den siste regningen på 100 000 euro med frist i januar er fortsatt ubetalt. Når den er betalt og det er samlet inn ytterligere 500 000 euro, kan man starte med byggearbeidene innvendig.

Noen har spurt når kirka blir ferdig innviet, for det er noen av dere som har vært med og gitt og har fulgt arbeidet tett, som gjerne selv vil være til stede. Til disse må vi dessverre si at det er altfor tidlig å sette en slik dato, men vi vil selvfølgelig sende informasjon om dette så fort vi vet noe mer!  I første omgang er menigheten takknemlig for at man har kommet så langt som man har, og så får vi se videre.

Julaften skal Mustamäe menighet først ha tradisjonell julegudstjeneste i menighetslokalene (altså i kjelleren som før) klokka 15. Deretter blir det kirkekaffe, og så blir det en åpen julaften-kveldsbønn i den nye kirka klokka 18.

Kirkebygginga har tatt tid og oppmerksomhet for menigheten i Mustamäe i år, det er det ikke tvil om. Ikke minst for menighetsprest Tiina Klement og mannen Kaimo. Men samtidig har det meste gått som før. 

- Dette året har vi ikke vokst så mye i tall, men mer innvendig. Barnearbeidet har vært en spesiell stor glede. Vi har to flotte søndagsskolelærere, samt ettåringen, og høyt og trofast oppmøte på søndagsskolen og i barnearbeidet.  Da vi nylig inviterte til menighetens julefest, inviterte vi 46 barn (søndagsskole og babysang), og 40 av dem møtte opp, forteller Tiina.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Miriam Landmark


fredag 1. desember 2017

«Pole viga!»

«Hei, hvordan går det?» sier vi på norsk, og får som regel til svar «Takk, bare bra» eller noe i den duren. Kun av og til svarer noen noe annet, dersom man virkelig ikke har det bra. Men da må man også være forberedt på å få et oppfølgingsspørsmål om hva som er galt.

I engelskspråklige land – spesielt i USA - er «How are you» nærmest en måte å hilse på, og man forventer ikke engang svar. Og i alle fall ikke et ærlig svar.

I Estland er det annerledes. Også her spør man om hvordan det går – «Kuidas läheb?». Men til forskjell fra mange andre steder, venter man et ærlig svar. Her er det en stor skala av svarmuligheter, og dette er de vanligste alternativene:

Väga hästi – veldig bra
Hästi - bra
Päris hästi – ganske bra
Pole viga – ikke noe å klage over
Normaalselt – helt normalt
Natukene hästi – litt bra
Nii ja naa – både og
Mitte nii hästi – ikke så bra
Natukene halvasti – litt dårlig
Halvasti – dårlig
Natukene kehvasti – litt elendig
Kehvasti - elendig

Det er på mange måter befriende å kunne forholde seg til ærlige svar, og selv å kunne svare ærlig. Hvordan går det? Tja, idag har jeg kanskje ikke noe å klage over, men det kunne gått bedre også. Så da svarer jeg «pole viga!».

På den annen side er det nok lurt å være litt mer tilbakeholden med å spørre om hvordan det går når du er i Estland, enn det man er i Norge. Hvis man ikke har tid til å høre på noe som ikke er så bra, bør man se an personen før man spør.

Her om dagen hørte jeg om en søster fra menigheten som går rundt og håper på at ingen skal spørre henne om hvordan hun har det. Hun hadde kanskje hatt det lettere i et annet land, der man ikke forventer et ærlig svar.

Med amerikanere på besøk i Estland blir det fort kulturkrasj. Når de spør kjapt «How are you», ofte uten egentlig å ville vite hvordan man har det, eller uten å ville høre noe annet enn «Fine, thank you» til svar, blir det fort forstått som ignoranse her.

Kuidas läheb? Pole viga!

Magne J

mandag 9. oktober 2017

Nytt om kirkebygg og „noko attåt“

Mustamäe kirke begynner – utrolig nok – allerede å bli ferdig utvendig. Nå holder bygningsmennene på med isolering av tak og vegger! Søndag var det første konsert i kirkeamfiet, der både korset som skal opp på kirkeveggen utvendig - og folk - ble velsignet.

Mange har undret seg over at byggingen av Mustamäe kirke kom såpass fort igang. Saken er den at Tallinn by fyller hundre år neste år (2018 - tidligere het byen Reval). Samme år er det hundre år siden Estland fikk sin første selvstendighet. Som en fødselsdagsgave til byen har politikerne i Tallinn – så å si mot alle odds – ønsket å skjenke den folkerike Mustamäe bydel et sakralbygg. For noe slik finnes jo ikke der fra før av. For de fleste politikerne betyr nok kirkebygg
ets potensiale som konsertbygg, diakoni- og ungdomssenter mest. Men da byen tilbød å være med og betale kirkebygget for å få det ferdig til jubelåret 2018, var det ikke noe annet alternativ for menigheten enn å „hoppe på toget“, som det heter. Til nå har byen støttet med ca. 14 mill. kroner, om lag halvparten av det kirka totalt er budsjettert til.

Utfordringen ligger i at menigheten må skaffe mye penger selv på kort tid, helst innen utgangen av november. Fortsatt mangler ca. 1,8 millioner kroner på å gjøre ferdig og betale for alt arbeidet utvendig og med kirkas „skall“ (som man sier her) -  og da gjenstår fortsatt det meste innvendig. Fristen for å betale dette og unngå stopp i arbeidet, er i slutten av november. Så får vi legge dette i Guds hender. I tillegg til pengene fra NMS, har menigheten selv foreløpig samlet inn om lag 450 000 kroner.

I den estiske lutherske kirka er det bare bygget èn annen kirke etter 2. verdenskrig (Viimsi kirke), så dette er stort!

Hvordan går det så med kirkebygg-planene i Saku? Blir dette den tredje kirka ut?
Selv om vi har tomt og godt mot, er det uklart når vi er i stand til å begynne å bygge. Riktignok har vi til sammen samlet inn nærmere en million kroner - noe lokalt, resten er gaver og prosjektstøtte fra venner og organisasjoner i  Tyskland, Finland og Norge (NMS). Dette er om lag en tidel av det vi trenger totalt til hele prosjektet, en åttedel av selve kirkebygget. Kirka i Saku er mindre og rimeligere sammenliknet med Mustamäe-kirka. Vi jobber aktivt med sakene, og er veldig glade for at en ung, flink mann ved navn Ardon Kaerma har påtatt seg å bli prosjektleder for kirkebygging i Saku.

Dessverre mangler foreløpig politisk vilje til at det offentlige lokalt i Saku skal bidra økonomisk, annet enn med nikk og velvilje. Vanligvis ser ikke det offentlige det som sin rolle å støtte den slags i Estland. Den 15. oktober er det lokalvalg, og jeg ble så seint som i dag tilskrevet av en politiker fra en lokal liste som gjorde meg oppmerksom på at hun og deres parti vil bidra til å bygge kirke i Saku! Så hvem vet hva som er mulig etter valget også her?!

Nok om kirkebygg for denne gang. Noen stikkordsmessige andre nyheter til slutt: Konfirmantgruppene er i gang i både Mustamäe og Saku, denne gangen med mange unge konfirmanter (i estisk sammenheng). I starten av september kom ettåring Ingvild Prestbø fra Fitjar til Estland. Hun er godt i gang med både arbeid og språk, og vi ser fram til fortsettelsen. I år er det ekstra spennende at NMS har valgt å rekruttere to estiske ettåring til sitt misjonsarbeid i England, så da er Estland med også der!

Lørdag velsignet jeg en nyplantet offentlig skog i Saku. Jeg var også med på dugnaden med å plante, er jo tross alt i „gartnerbransjen“ (dvs. menighetsplanter). Det var veldig hyggelig å bli invitert som Saku menighets prest i en slik anledning, og det av mennesker som jeg aldri har sett på våre arrangementer. Været holdt seg akkurat til åpningsseremonien var avsluttet med velsignelsen i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Da åpnet himmelens sluser seg, og intet øye eller noe annet var lenger tørt.

Magne
J

mandag 4. september 2017

Moro med brannbil

En lørdagskveld kjører en veteran-brannbil til et leirsted i nærheten av Saku. 23 spente barn møter denne skogsbrannbilen. Heldigvis var det ikke brann på leirstedet, men barna lærte hvordan man skal bruke brannslokkingsapparat og vannslange:-D I tillegg fikk de høre litt om brannmannskapets arbeid. Det endte med at vi måtte henge en lang snor mellom trærne for å henge til tørk barnas våte klær...

I midten av august hvert år samles barn og ledere til tre fine leirdager på et leirsted i Saku kommune. Dette (2017) er den femte barneleiren menigheten i Saku arrangerer. Leiren er godt støttet av Saku kommune, med Saku menighet (som jo igjen får støtte fra NMS) har sin egenandel – frivillige og noe økonomi. Til leiren inviterer vi barn fra Saku enten de er med i menigheten eller ikke. Det er noen søndagsskolebarn som deltar, men de fleste deltakerne har ikke noen kirkelig tilknytning. En del av barna kommer fra familier med sosiale problemer. Derfor er det flott å ha mange unge og voksne ledere tilgjengelig – slik at det er nok hender, føtter, ører, øyne og hjerter for alle barnas behov.

I tillegg til spennende «søndagsskoletimer» har vi aktiviteter som fotball, håndverk, leker, sang, bålkveld, kakelaging osv. Hvert år har vi også en «overraskelesesbesøk», som var brannbilen denne gangen. Barna koser seg på leir, og mange vil ikke reise hjem igjen...

Det er flott å oppleve at noen barn blir med på menighetens aktiviteter etter leiren. I år hadde vi tre «unge ledere» som har tidligere vært søndagsskolebarn. Som søndagsskolelærer er det godt å se at arbeidet bærer slike frukter som disse lederne. Takk til Gud som kaller barn og unge til kirken og lar dem vokse i troen. Takk til dere som ber for arbeidet – det nytter!!!

Ave:-)