Prest og misjonær

Hva er mitt kall? Jeg er prest og misjonær. Eller var det misjonær og prest? Eller misjonsprest? Mest prest - eller mest misjonær? Til daglig tenker jeg at det er to sider av samme sak. Men denne våren har jeg kunnet se tingene litt mer på avstand. Jeg har tenkt på at rollene ikke er helt identiske, og noen ganger til og med selvmotsigende.

En prest er kalt til å forkynne Guds ord og tjene menighet og folk i ord og gjerning. Og det samme kan man jo si om misjonæren, selv om det etter hvert finnes mange slags «spesialist-misjonærer» som i sine arbeidsoppgaver ikke har hovedfokus på verken menighet eller formidling av Guds ord. Grunnleggende sett er det likevel en likhet i å bygge «Guds rike» (i vid forstand). Men det er også forskjeller.

En prest bør ikke være for kort et sted, tenker jeg. Jeg ser det i min egen tjeneste, både tidligere i Lunde og Flåbygd menighet (Telemark) og nå som prest i Saku menighet. Det tar tid å bygge opp relasjoner, til både folk og institusjoner. Det tar tid å bygge opp tillit. Det er viktig i vår situasjon i Saku at menigheten ser at menighet og prest er kommet for å bli. Det er viktig å være bofast.
En prest bør heller ikke være altfor lenge, det er så. Menigheten trenger etter hvert fornying, og må ikke bli altfor avhengig av presten sin. Men ti år kan han gjerne være. Minst. I Estland er mange av prestene i samme menighet i 20 år eller mer. Det gir mulighet til å følge enkeltmennesker og familier på livets og troens vei i mange år.

En misjonær – derimot - bør ikke være for lenge på ett sted. Misjonæren er en utsending, en initiator, en som er med på å sette i gang noe som ideelt sett bør leve av seg selv noen år seinere. Det ligger i stillingens natur at han eller hun ikke er der for å bli. NMS og misjonæren(e) er en «startboost», som gjødsel for å få ting til å gro der det før ikke grodde. Vi snakker om ekstra økonomiske midler og / eller ekstra arbeidskraft for å komme seg opp og stå. Et barn fødes ikke av seg selv, og et nyfødt barn klarer seg ikke så godt alene.

Dette ser jeg også i Saku. Vi er en liten menighet som per i dag ikke selv klarer å lønne en prest i en halv stilling engang, selv om vi hadde tatt midlene menigheten støtter kirkebygg med og gjort det om til lønnsmidler. Men om noen år, forhåpentligvis når kirkebygget allerede har stått ferdig et par års tid, kommer NMS til å trekke seg langsomt ut - kanskje for å sette i gang noe annet et annet sted i stedet. Dette er imidlertid ikke noe jeg ønsker fokusere på i det daglige virket. For jeg er da også prest, og tenker langsiktig i relasjoner og arbeid.

Så står de da likevel litt i motsetning til hverandre disse to kallene mine – prest og misjonær. Og jeg minnes en gammel venninne som pleide å si at hun sparte til halvlangt hår. For kort hår ble for kort og langt hår tok for lang tid. Men halvlangt hår, det skulle hun da alltids klare å spare til.

Magne J

Ps: Bildene i artikkelen er fra våren i Saku menighet. Det første bildet er fra Martti og Kaisas konfirmasjonsdag nå sist søndag (10. juni). Hun flankeres i tillegg til meg av konfirmantlærerne Kristiina og Titta.
Det andre bildet er fra Saku vårmarked, der menigheten igjen hadde om lag 500 mennesker innom, og det ble samlet inn ca. 15000 kroner til kirkebygg.
Det tredje bildet er av menighetens ansambel, Saku Gospel – med en spesiell hilsen til de menighetene i Vest-Norge som vi skal få hilse på i august.
Det fjerde bildet er fra menighetsutflukten vår lørdag  9. juni til Tuhala. Det var ikke så mange som til syvende og sist kunne bli med, men vi som reiste hadde en flott tur!

Siste nytt fra Mustamäe og Saku

Det er på høy tid med en nyhetsoppdatering fra Estland! Lang tid har gått siden forrige innlegg, og mye har skjedd! Denne gangen består blogginnlegget av et utdrag fra et brev som Tiina Klement fra Mustamäe menighet og jeg (Magne) fra Saku menighet nettopp sendte ut til venner og støttespillere av NMS.

Nytt om Mustamäe menighet

Tiina: Barnearbeidet i Mustamäe gir oss mye glede. Søndagskolen vår er nesten blitt til en bibelskole for barn med sang og musikk. Før jul startet vi med en halvtimes korøvelse før bibelundervising, og barna har allerede opptrådt på to gudstjenester. Det er opp til 20 barn som går på søndagskole, og de har vært veldig flinke til å møte opp.

To av søndagskolebarna har vært gode misjonærer i familiene sine. En dag gikk de hjem og sa til sine foreldre at nå vil de bli døpt og at foreldrene derfor måtte bli konfirmanter. Nå går to voksne, en far til en 12-åring og en mor til en 7-åring, på konfirmasjonskurs, og forhåpentligvis blir de døpt sammen med barna i pinsen.

I januar startet vi noe som på estisk heter järelleer. Den beste oversettelsen til norsk er kanskje „post-konfirmasjonskurs“ eller noe slikt. Vi har egentlig tenkt på lenge at vi burde ha noe slikt for voksne mennesker som har gått på konfirmasjonskurs for mange år siden. Gruppa samles én mandag i måneden. Først er det forelesning i ca. 45 min, og så kan alle stille spørsmål. 

I februar startet vi endelig opp arbeid blant tenåringer (igjen). Vi har hatt jenteklubb et par ganger og et par ungdomskvelder sammen med gjester fra Norge.

«Lunsj med bibel og bønn» har blitt et veldig flott fellesskap hver tirsdag. Det er meget forskjellige

mennesker som samles rundt bordet, og ofte er det en skikkelig utfordring å ha en bibeltime for dem, fordi deres bibelkunnskap og spørsmål er veldig forskjellige. Likevel har det fungert bra, og jeg ser at de som har vært med, har vokst i tro. I begynnelsen var det jeg eller diakoniarbeideren som hadde ansvar for en halvtimes bønnestund før bibeltimen, men nå deler vi denne oppgaven med alle deltakerne. Vi tar lodd hver gang for hvem som forbereder bønnestund neste gang vi møtes. Alle har frihet til å forberede bønnen akkurat sånn som de vil. Noen liker moderne lovsanger, noen Taizé-sanger, noen salmer. Noen har forberedt andakt, noen liker mer liturgisk bønn, andre mer fritt osv. Det har vært veldig mange forskjellige bønnestunder. De fleste deltakere hadde aldri gjort det før, men alle har klart det veldig bra, og jeg har oppdaget skjulte talenter hos noen gjennom det.

Til slutt litt om kirkebygging. Den nye kirka er 98 prosent ferdig utvendig! Det er helt fantastisk å se den stå på kirketomta, men innvendig har vi ikke begynt ennå. I januar hadde vi et stort håp å få en millon euro gjennom staten, men det oppstod noen komplikasjoner, og nå vet vi ikke når vi kan få disse pengene - kanskje om tre måneder, kanskje om et halvt år. Derfor har kirkebyggingen stoppet opp for tida.

Det at byggingen har stanset litt, gjør ikke så mye, men problemet er at vi har gjeld på 150 000 euro  som vi skylder byggefirmaet, og som egentlig skulle være betalt i januar. Byggefirmaet er blitt litt urolig, og vil at vi skal betale gjelden så fort som mulig, men akkurat nå har vi ingen penger til det.

Vi satset på å betale det ned i januar av den summen som vi skulle få gjennom staten. Erkebiskopen vår tror at vi får den millionen seinest i november, men byggefirmaet krever at vi skal betale regningen før det. Dermed har vi et nokså stort problem. Vi har vurdert banklån, men banken vil ikke gi lån, siden den ikke vil ta pant i en kirke. Dermed er dette et stort bønneemne for tiden.

Nytt om Saku menighet – og oss

Magne: Det er litt rart for meg å skulle skrive blogginnlegg denne gangen, og ikke selv befinne meg i Saku/Estland. Grunnen til det, er at vår misjonærfamilie av grunner knyttet til trygderettigheter må oppholde oss og arbeide en periode i Norge. I slutten av februar fylte vi bilen med unger, klær, ski og leiker, og satte kursen mot Løvenstad i Akershus. Det at vi måtte reise ut kom ganske brått på både oss og menigheten, men heldigvis er det i dagens verden mulig å lede og ta del i arbeidet også på avstand. Dessuten tar jeg noen feriedager innimellom i Estland for å se til både hus og menighet.
Det er en utfordrende situasjon. Samtidig har det vært fantastisk å se at enkelte i menigheten har vært villige til å ta større frivillig ansvar enn vanlig. Skal man se på det fra den ærekjære kanten, kan man jo bli trist over at menigheten klarer seg så bra uten at vi er til stede... J Men vi ønsker se det positivt, og gleder oss over at medarbeiderne i menigheten har evne og vilje til å løse situasjonen – med Den Hellige Ånds hjelp!

Noen har lurt på hva vi gjør i Norge? Vi har fått ulike oppgaver i NMS, både oppgaver i organisasjonen, samt diverse arrangementer med Estlands-info eller deling av Guds ord. Dessuten tar både kona (Ave) og jeg ut foreldrepermisjon deler av tiden, og vi følger opp Saku menighet, medarbeidere og NMS-ettåringen (men mest på avstand).

Ungdomsarbeidet i Saku er i bra form, og er noe som særpreger Saku menighet sammenliknet med de aller fleste andre lutherske menigheter i Estland. Det musikalske arbeidet (Saku Gospel og babysang) går også godt. Den største utfordringen akkurat nå er søndagsskolearbeidet, som såvidt holder det gående, men som har hatt klart færre deltakere enn før. Det skyldes nok både et generasjonsskifte, og at vi har slått sammen til én gruppe. Kanskje må vi prøve igjen med to grupper til høsten, selv om det jo er mer krevende for søndagsskolelærer-teamet? Dette er et viktig

bønneemne.

Midt under pakkinga til norgesreisa, fikk jeg æren av å motta takkebrev fra Saku kommune for innsatsen i kommunen innen barne- og ungdomsarbeid: Dette var nok noe jeg fikk som en representant for Saku menighet, men uansett gleder vi oss over at kommunen har begynt å verdsette lokalmenigheten og samarbeidet vårt: Vi ønsker jo å være til velsignelse for Saku kommune, og etter hvert har de begynt å skjønne at vi er det! Morsomt å tenke tilbake på hvilken skepsis kommunen hadde til menigheten for noen få år siden, og hvor vi står nå.

Så om kirkebygginga i Saku: Også vi har fått tilsagn om vår del (nærmere bestemt 300 000 euro) av det store kompensasjonsfondet fra staten (kompensasjon for konfiskerte eiendommer og bygninger som ikke ble levert tilbake til den estisk-lutherske kirka etter kommunisttiden). Om og når pengene til kirkebygget kommer, er det en kjempevelsignelse som kan hjelpe oss å komme igang med selve bygginga. Men inntil videre går vi videre med de midler og kontakter vi har - og ber om en løsning. Jeg er glad for at flere andre er med og drar lasset i kirkebygg-komitéen. Selv har jeg hovedfokus på å bygge menighet. Men jeg ser også det store potensialet et slikt bygg vil ha for selve menighetsarbeidet; både rent praktisk med rommene; økt kontaktflate (kanskje barnepark på dagtid?), og som signalbygg om at her finnes det en kirke, her finnes det en menighet! Et slikt signalbygg er dessverre ikke det gamle bedehuset hvor vi nå holder til – for mange er det det gamle postkontoret.

Magne J

«Bursdagsmåneden»

Fredag den 2. februar feiret Saku menighet sitt femårsjubileum. Og siden esterne generelt er særdeles opptatt av bursdager, så vi ingen grunn til å la dette passere i stillhet!

Vi startet mer moderat: På selve bursdagen benket en gjeng av den mest trofaste menighetskjernen, samt/inkludert menighetens ansambel Saku Gospel seg foran storskjerm i Saku bedehus. Så fikk vi se på bilder fra den gang det ennå ikke var noen Saku menighet, samt fra menighetens fem år lange historie historie. Kringle og kaffe var det selvfølgelig også.

Dagen etter arrangerte menigheten Saku Skidag! Av alle jubileumsarrangementene var dette det jeg var mest spent på. Både fordi jeg – som nordmann og selvskreven skipromotør – var hovedleder for skirennet, fordi jeg selvfølgelig aldri har arrangert noe sånt før, og fordi det til det siste var uklart om det var nok snø for å gå på ski. Men det var det, blant annet takket være en liten dugnadsgjeng fra menigheten som var ute og lempa snø mellom klokka 9 og 11 lørdag morgen.  Tror forresten disse mannfolka synes dette var en veldig grei måte å hjelpe til frivillig i menigheten på!

Så var det hjem for å hente ski og familie, og så bar det i vei med velsignelse av rennet og skikonkurranse med fire klasser klokka 12 (jeg er altfor beskjeden til å nevne at det ble to norske seirer). Alt i alt var det 40 registrerte deltakere, men med foreldre og arrangører (inkludert ertesuppekokere fra menighetens jenteklubb, støttemannskap i de to bakkene, speaker osv) var det rundt 80 stykker. Hadde vi hatt en bedre vinter i forkant, hadde det nok vært flere, men vi er godt fornøyd! Det hadde jeg inntrykk av at deltakerne også var.

Om det blir noe tilsvarende arrangement neste år, er uklart. Men det gav mersmak. Og siden det ikke er noen andre som arrangerer skidag i Saku, så er jo dette en flott måte for menigheten å markere seg i lokalmiljøet på. Tror nok mange av de som var med i år vil komme igjen også neste år. Vi var også veldig glade for at fire lokale sponsorer bidro med deltakerpremier! (en sportsdrikk til alle, og uttrekkspremier til ti stykker!).

For dem som følger med på OL, er det kjent at Estland ikke er noen stor skinasjon. I alle fall ikke de siste ti-femten årene. De siste vinterne har vært gjerrige på snø, og det har det ikke vært så mange muligheter til å prøve seg i sporet. Når vi har vært ute med gutta våre på ski, har de ofte vært de eneste barna å se. Men av og til har skolen med seg barna i skiløypene, og da er det lett å se at dette er uvant for mange. Her har man jo ingen hytte på fjellet å dra til i vinterferien – av to grunner: 1. Det er nesten ingen hytter her. 2. Det er ingen fjell (i norsk målestokk)!

Dagen etter skidagen, altså søndagen, kom erkebiskop Urmas Viilma på besøk til Saku. Det ble feiret biskoppelig gudstjeneste (på fint «pontifikalmesse»). Saku Gospel var med og sang, og erkebiskopen prekte godt og sant. Saku bedehus var fylt til randen av folk. Telle-ansvarlig Mihkel fikk forskjellig tall hver gang han prøvde, men trolig var det rundt 70 mennesker til stede i dette lille bygget denne dagen. Kun sju måtte sitte på kjøkkenet! Vi synes bare det var hyggelig at erkebiskopen fikk se at det var så fullt. Nå har nemlig konsistoriet i den estisk-lutherske kirka (EELK) vedtatt å støtte kirkebygging i Saku med 300 000 euro fra det tidligere omtalte (se tidligere blogginnlegg) «kompensasjonsfondet» fra staten! Vi er veldig glade for det - og så er vi klar over at disse pengene foreløpig ikke blir utbetalt fra staten til EELK, og at vi ikke kan være helt trygge på at de kommer heller... Det samme kan man si om millionen euro som er lovet i støtte til bygging av kirkebygget i Mustamäe.

Lørdag den 10. februar var det ungdommenes tur til å feire: Vi heter jo Saku st. Thomas menighet, og de slo til med «Thomas-fest» i Saku kommunehus. Brødrene Reinaru spilte gitar og sang, og vår egen ungdomsarbeider Ranno Seppel gjorde fin figur som kveldens vert. Ekstra hyggelig var det at blant de ca. 40 oppmøte var flere «nye fjes».

Med disse fire arrangementene er vi i mål med menighetens bursdagsfeiring. Men vi har kalt dette «bursdagsmåneden», også fordi Estland feirer sin hundreårsdag i februar! Riktignok har landet vært okkupert i rundt 50 av disse 100 årene, men det var den 24. februar 1918 at den selvstendige frie nasjonen Estland ble født. Også i kirkene rundt om blir dette behørig markert: Både i takknemlighet for at Estland har fått friheten to ganger på ett århundre, og i bønn om at folket i en langt større grad enn i dag skal vende om til Gud og hans gode vei.

Av Magne Mølster

Om ubetalte regninger og bønnesvar i millionklassen

Med stor sannsynlighet kommer Mustamäe kirkebygg til å få tildelt 1 million euro fra et fond som har kommet i stand som et kompromiss mellom den estiske kirka og den estiske stat.

Før jul skrev jeg om en ubetalt regning på 100 000 euro (en snau million kroner) som må betales i januar i forbindelse med kirkebyggingen i Mustamäe. Jeg nevnte også at det trengtes i hvert fall 500 000 euro i tillegg til det for å kunne gå videre med arbeidene.  Det var med andre ord god grunn til å be for situasjonen, noe sikkert mange også har gjort.

Men nå har jeg godt nytt: Denne situasjonen var jo krevende både for kirka (EELK) og den lokale menigheten, men også for Tallinn by, som selv har investert mye i dette kirkebygget. Ledende politikere i byen har satt det som et mål at kirkebygget skal bli ferdig og innviet i 2018 – jubileumsåret for den estiske stat (100 år siden den første frigjøringen). Men de har også ønsket at kirka selv skal samle inn en stor del av pengene.

Løsningen ble å komme til et kompromiss på en gammel konflikt mellom staten og EELK – og den apostoliske ortodokse kirke (Konstantinopel-patriarkatet). Jeg har skrevet om denne mulige løsningen også tidligere: Da Estland fikk sin selvstendighet tilbake etter den sovjetrussiske okkupasjonen, vedtok nasjonalforsamlinga en lov som sa at alle som hadde fått eiendom eller bygg konfiskert i kommunisttiden, skulle få dette tilbake - eller en kompensasjon.

Dette ble gjennomført i stor skala, men i noen tilfeller kom man aldri til enighet. Det mest kjente tilfellet er Nikolai-kirken i Tallinns gamleby: Her ble det langt tilbake etter stengningen i kommunisttiden anlagt et stort historisk museum, og ingen har egentlig vært interessert i å gjøre dette om til kirke igjen. Den daværende Nikolai menighet – som mistet sin kirke – er i mellomtiden utdødd eller flyttet til andre menigheter, og EELK har relativt tett med kirkebygg nettopp i gamlebyen. Det er jo i de andre bydelene – som vokste fram i kommunisttiden og hvor hundretusenvis av estere bor – at det trengs kirkebygg.

For staten er muséet både viktig - og en turistmagnet. Så var det altså i tillegg noen andre tilfeller av uløste saker mellom den lutherske kirka, den ortodokse kirka og staten.

I romjula nådde nyheten offentligheten om at en løsning på denne langvarige konflikten var på vei. I første omgang kom det nok fram en del unøyaktigheter i media. Og det aller riktigste hadde kanskje vært å vente enda en uke med nyheten for at alt skal være offisielt. Men siden «alle», og kirkens egen avis, allerede skriver om det og vet om det, tar jeg med nyheten her på bloggen også: EELK får trolig drøyt seks millioner euro, som er mye penger for kirken her. Avtalen mellom EELK og staten er knyttet til reinvesteringer – først og fremst konkrete nybygg- og sårt trengte utbedringsarbeider på mange gamle bygg. Ferdigstilling av Mustamäe kirke og vedlikehold av Tallinn domkirke er av de få ting som er nevnt konkret.

Vi i Saku, som også hadde håpet på at det skulle bli en løsning på denne saken og at det skal dryppe litt på oss med, venter i spenning på fortsettelsen av saken. Vi har i liten grad politikere herfra som er aktive i kirkebyggsaken, men erkebiskopen er personlig medlem av kirkebyggstiftelsen. Personlig har jeg tro på at vi også får vår del av dette, men det er et åpent spørsmål om størrelsen og hvor mye som da vil gjenstå.

Men selv gleder jeg meg nå med Mustamäe menighet og Tiina Klement over at kirka som allerede i dag står der så fin å se til utvendig, også skal bli fylt med fysisk og åndelig innhold! Det må man kunne kalle bønnesvar i millionklassen!

Noen  har alt spurt meg om når den nye Mustamäe kirke blir innviet og tatt ibruk. Hvis alt nå går i orden med formalitetene og byggearbeidet, skal kirka velsignes på en gudstjeneste fredag den 23. november klokka 17! Denne datoen er for øvrig menighetens bursdag...

Med denne millionen (euro) er imidlertid ikke alt i boks enda: - Det vil fortsatt mangle ca. 500 000 euro på å gjøre alt inventar ferdig – hvis vi tar med kirkekunst osv. Men dette har man noe lengre tid på å ordne, og noe kan trolig gjøres på frivillig basis, forteller Tiina.

-I hovedsalen er det plass til ca. 250 mennesker, men den 23. november må vi nok ordne med en løsning med skjerm i et annet rom eller liknende, mener Tiina.

Magne J

Maicken ble medlem nummer 100!

Søndag 3. advent ble sju unge voksne mennesker konfirmert og lagt til menigheten her i Saku. Fem av dem ble også døpt. De sju konfirmantene innviet samtidig konfirmantkappene vi fikk fra Hakadal menighet. Vi har nå 102 medlemmer, og medlem nummer 100 er Maicken Lokotar (30)!

For oss er det fantastisk med et tresifret tall på menighetsmedlemmene, selv om det ærlig talt er vel så viktig å vokse kvalitativt som kvantitativt – og selv om det for en norsk menighetssammenheng sikkert høres lite ut med 102. Vi startet tross alt med 12.

Det måtte loddtrekning til for å kåre hvem som ble medlem nummer 100... For det var sju konfirmanter, og hvordan skulle vi bestemme hvem det var? Etter rekkefølgen ved dåpen, ved alteret/konfirmasjonen eller nattverden, eller i hvilken rekkefølge de fikk diplomene sine kanskje? «Vinneren» av loddtrekningen ble Maicken Lokotar! Og det har vært en spesielt stor uke for Maicken, for hun fylte 30 år denne uka. Be gjerne for henne - og for de andre konfirmantene: Kristen, Rasmus, Kersti, Katariina, Taavi og Taavi.

Det har vært fantastisk flott å være konfirmantprest for en gruppe av unge voksne mellom 20 og 30 år som kommer til menigheten  for å lære om kristen tro, bli døpt og konfirmert. Det har vært en usedvanlig spennende gruppe.

Hvorfor kommer folk til konfirmasjon i Estland? I hvert fall ikke på grunn av pengene – det er sjelden at de får noen gaver utover blomster, samt den bokgaven som menigheten gir. Kun meget sjelden kommer de på grunn av familietradisjon. De har ofte andre grunner, for eksempel å bli kirkelig viet, døpe sine barn eller bli faddere. Eller på grunn av tryggheten i å være døpt eller åndelig søkning. Det er oftest mennesker som tror eller er åpen for at det er en høyere makt. Så gjelder det å prøve å følge Paulus eksempel, og undervise troverdig om den Gud de (eventuelt) ikke kjenner (Apg 17,23).

I både dåpsliturgien og  i konfirmasjonsliturgien må de aktivt svare «ja» (evt «ja, med Guds hjelp») på flere spørsmål – om de forsaker djevelen, om de tror på den treenige Gud, om de vil fortsette å leve «i menighetens midte» og så videre. Jeg har inntrykk at ja-svarene i de aller fleste tilfeller er ærlige. Det vil si: De tror, tror de. Og de vil forsøke å leve som kristne. Men det viser seg i realiteten at det skal mye til for at et menneske som akkurat nylig er kommet til menigheten, begynner å gå fast i kirka hver søndag. Det blir vanskelig for mange, ser jeg. Jeg skulle ønske vi hadde nok egnede ledere til å invitere alle til smågrupper.  Men jeg gleder meg desto mere når tidligere konfirmanter kommer innom av og til på gudstjeneste, eller når de tar på seg å stille med kirkekaffen og som tekstlesere en gang imellom. Dette gjelder i praksis over halvparten av konfirmantene.

Nå forbereder vi til julegudstjenester. Og selvfølgelig også til juleselskap hjemme, for det nytter jo ikke å dra noe sted for oss på selveste juledagene.

Noen har lurt på hva esterne spiser til jul. Det klassiske er svinestek, poteter, surkål og blodpølser, med rikelig av marinerte grønnsaker (gjerne fra egen hage) ved siden av. Folk har juletre her også, men som regel uten stjerne. Ikke en gang i kirkene har juletrærne stjerner, med noen unntak. Ett av unntakene er oss i Saku: Vi går for stjerne, men da er det viktig at stjerna ikke har fem tagger. Det var nemlig Sovjetunionens symbol, og det er grunnen til at mange utelater den.

Med det ønsker vi alle våre blogglesere en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Magne J

Jul i Mustamäe kirke

Jula er tida for tradisjoner, ritualer, lukter, stemninger, sanger, fellesskap og glede som vi aldri ville vært foruten. Her i Estland var jula forbudt å feire i 40 år, strøket fra kalenderen - bokstavelig talt. Men akkurat på dette punktet lyktes ikke Sovjetunionen så godt med sin avkristningspolitikk som de ellers gjorde. Jula satt for dypt i folk – og ble likevel ofte feiret  i hemmelighet. Sånn ville det vel vært i Norge også, kanskje. Kan noen se seg for ikke å feire jul? Neppe

I Mustamäe, en bydel i Tallinn med omlag 65 000 mennesker hvor NMS samarbeider om menighetsplanting og kirkebygg, har den store „snakkisen“  i menigheten dette året defintivt vært det nye kirkebygget. Nå står kirka der altså, så fin, hvit og stilig. Og samtidig så naturlig i landskapet mellom boligmaskinene i Kiiligata i Mustamäe at man skulle tro den hadde stått der bestandig. Tusen takk til alle som har støttet kirkebygginga enten direkte eller gjennom den generelle «Estlands-misjonspakka»! Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Nå er kirka ferdig utvendig, mens alt er fortsatt ugjort innvendig. Så langt kom man i denne omgang – dvs. den siste regningen på 100 000 euro med frist i januar er fortsatt ubetalt. Når den er betalt og det er samlet inn ytterligere 500 000 euro, kan man starte med byggearbeidene innvendig.

Noen har spurt når kirka blir ferdig innviet, for det er noen av dere som har vært med og gitt og har fulgt arbeidet tett, som gjerne selv vil være til stede. Til disse må vi dessverre si at det er altfor tidlig å sette en slik dato, men vi vil selvfølgelig sende informasjon om dette så fort vi vet noe mer!  I første omgang er menigheten takknemlig for at man har kommet så langt som man har, og så får vi se videre.

Julaften skal Mustamäe menighet først ha tradisjonell julegudstjeneste i menighetslokalene (altså i kjelleren som før) klokka 15. Deretter blir det kirkekaffe, og så blir det en åpen julaften-kveldsbønn i den nye kirka klokka 18.

Kirkebygginga har tatt tid og oppmerksomhet for menigheten i Mustamäe i år, det er det ikke tvil om. Ikke minst for menighetsprest Tiina Klement og mannen Kaimo. Men samtidig har det meste gått som før. 

- Dette året har vi ikke vokst så mye i tall, men mer innvendig. Barnearbeidet har vært en spesiell stor glede. Vi har to flotte søndagsskolelærere, samt ettåringen, og høyt og trofast oppmøte på søndagsskolen og i barnearbeidet.  Da vi nylig inviterte til menighetens julefest, inviterte vi 46 barn (søndagsskole og babysang), og 40 av dem møtte opp, forteller Tiina.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Miriam Landmark

«Pole viga!»

«Hei, hvordan går det?» sier vi på norsk, og får som regel til svar «Takk, bare bra» eller noe i den duren. Kun av og til svarer noen noe annet, dersom man virkelig ikke har det bra. Men da må man også være forberedt på å få et oppfølgingsspørsmål om hva som er galt.

I engelskspråklige land – spesielt i USA - er «How are you» nærmest en måte å hilse på, og man forventer ikke engang svar. Og i alle fall ikke et ærlig svar.

I Estland er det annerledes. Også her spør man om hvordan det går – «Kuidas läheb?». Men til forskjell fra mange andre steder, venter man et ærlig svar. Her er det en stor skala av svarmuligheter, og dette er de vanligste alternativene:

Väga hästi – veldig bra
Hästi - bra
Päris hästi – ganske bra
Pole viga – ikke noe å klage over
Normaalselt – helt normalt
Natukene hästi – litt bra
Nii ja naa – både og
Mitte nii hästi – ikke så bra
Natukene halvasti – litt dårlig
Halvasti – dårlig
Natukene kehvasti – litt elendig
Kehvasti - elendig

Det er på mange måter befriende å kunne forholde seg til ærlige svar, og selv å kunne svare ærlig. Hvordan går det? Tja, idag har jeg kanskje ikke noe å klage over, men det kunne gått bedre også. Så da svarer jeg «pole viga!».

På den annen side er det nok lurt å være litt mer tilbakeholden med å spørre om hvordan det går når du er i Estland, enn det man er i Norge. Hvis man ikke har tid til å høre på noe som ikke er så bra, bør man se an personen før man spør.

Her om dagen hørte jeg om en søster fra menigheten som går rundt og håper på at ingen skal spørre henne om hvordan hun har det. Hun hadde kanskje hatt det lettere i et annet land, der man ikke forventer et ærlig svar.

Med amerikanere på besøk i Estland blir det fort kulturkrasj. Når de spør kjapt «How are you», ofte uten egentlig å ville vite hvordan man har det, eller uten å ville høre noe annet enn «Fine, thank you» til svar, blir det fort forstått som ignoranse her.

Kuidas läheb? Pole viga!

Magne J